Politisk skittkasting er blitt stuerent

Emmanuel MacronEmmanuel Macron
Emmanuel Macron er internasjonalist. Det får nasjonalistiske og fremmedfiendtlige høyrepopulister til å gå av skaftet med vulgær retorikk. Det ligger snublende nær å tro at Donald Trumps Twitter-meldinger har ryddet veien for denne tradisjonen. Les Christian Borch om det han omtaler som post-sannhetens tidsalder. (Foto: Shutterstock.com)

SANNHETEN, BÅDE SOM prinsipp og dyd, har fått et grunnskudd med Donald Trump, og verden har ramlet ubevisst inn i post-sannhetens tidsalder. Oxford Dictionary, som oppfant begrepet, forklarer forstavelsen ”post” med ”å tilhøre en tid da det spesifiserte konsept er blitt uviktig eller irrelevant”, i dette tilfellet altså sannheten.

Jeg vil nå likevel hevde at presidentens mer høytflyvende påstander også skaper sin egen motkultur. Den ansvarlige del av journalistikken har i hvert fall skjerpet kriteriene for sannhet og kvalitetssikring, og den bevisste leser har våknet.

 

MEN VI HAR fått et annet utslag av tidens tone, nemlig en ganske grisete retorikk som ser ut til å ha blitt stueren i stadig videre kretser.

Da Emmanuel Macron ble valgt til president i Frankrike, rant populistiske nasjonalister over av grovheter. Nettstedet Leave.en, opprettet av UKIP-grunnleggeren Nigel Farage, kommenterte valget med at franskmennene nok en gang har ”rolled over”, slik de gjorde da de overgav seg til nazistene i 1940. Farage selv fulgte opp på sin egen Facebookside: ”Et gigantisk bedrag er stemt inn i dag. Macron blir Junckers lille dukke”. I valgkampen hadde Farage’ franske åndsfrende, Marine le Pen, hevdet at Frankrike vil bli styrt av en kvinne i fremtiden, uansett valgresultat, enten av henne selv – eller Angela Merkel.

Andre medlemmer av UKIPs og Farage’s univers kastet seg på bølgen: ”Macrons kone har lovet ham et nytt leketøy fra butikken fordi han var så flink gutt”, skrev Katie Hopkins. Simon Richards tilføyde at ”Macron liker åpenbart eldre kvinner så han blir den perfekte skjødehund for Angela Merkel”. Begge er kjent som motstandere av alle typer internasjonale avtaler, mindre for sin sans for humor.

Les også av Christian Borch:
– Hvem har ansvaret for sannhetens fallitt?
Trump-effekten har bitt seg fast

I DETTE MILJØET resirkulerer man hverandres søppel. I Norge har vi nettstedene Document og Kommentar, som begge slo til med foraktfulle formuleringer om internasjonalisten og EU-forkjemperen Macron. En av dem kalte den nye presidenten for ”et sukkertøy pakket i silkepapir”. En annen siterte en melding om at ”Macrons ekteskap med den 24 år eldre Brigitte bare er et skalkeskjul for hans homofili”. ”Frankrike har nå fått sin første pedofile First Lady”, lød et annet sitat.

I likhet med sine internasjonale søsterorganer er Document og Kommentar ytterliggående nasjonalistiske og islamofobe. De rører politikk og følelser sammen til en uklar suppe, krydrer med hån og forakt, og blander inn påstander om at verden styres av en gigantisk konspirasjon: ”Europeisk offentlighet er sprø og uhelbredelig jaglandisert (!)”. ”Regjering og Storting driver korrupsjon hevet over straff som vanlig. Vi snakker om et gjennomkorrupt politisk miljø, som fyller landet med statsfiender, mens penger innkrevd under trussel om straff, brukes på uvedkommende, både innenlands og utenlands. Hvor amoralsk er det mulig å bli?”

 

DET FINNES SIKKERT flere av samme ulla, men Document og Kommentar er nå de to jeg har stiftet bekjentskap med. De dumper ned i mailboksen min med ujevne mellomrom, sendt av noen som mener jeg vil ha godt av å lese dem. Det har jeg ikke. Tro meg.

Bortsett fra fremmedhatet og den grunnfestete nasjonalismen, befinner nettstedene seg åpenbart ytterst ute på høyresiden, ganske fjernt fra det vi kan kalle velprøvde demokratiske tradisjoner. Derfra øser de forakt over ”eliten”, som i deres begrepsverden er en konspiratorisk koalisjon av politiske ledere, LO, NHO og pressen.

Ikke bare det, ”eliten” inngår også i en internasjonal konspirasjon, og omfatter det verste av det verste, nemlig EU. Sammen driver disse kreftene et giftig renkespill: ”Nå forlyder det at Ap-toppene og LO-sjefen maner LO-medlemmene til å gjøre som om de er for EØS-avtalen inntil Stortingsvalget er over”.

 

NIGEL FARAGE GJORDE det til et varemerke å stå med en halvtom pint o’bitter i hånden, iført gulbrun kamelhårsfrakk med pikant velour-krage, mens han flirte oppgitt og hånlig inn i kameraet foran Brexit-avstemningen. Han dro liksom seeren inn i sin begrepsverden, der vanlige politikere er dumme som brød og i ferd med å kjøre hele nasjonen i grøfta, EU-grøfta.

Men de populistiske politikerne fanger opp holdninger som ligger under tynn hud hos ganske mange. Velgerne vil nødig stå frem med dem, og støtter i stedet politikere som gjør det. Derfor er den nye populisttrenden uforutsigbar og kan gi dramatiske utslag. Regjeringen Cameron så at UKIP bare hadde en oppslutning på 13 pst foran folkeavstemning om EU og regnet ikke med at det ville påvirke resultatet. Den tok feil. Mange som aldri ville gitt UKIP og Farage en stemme ved et vanlig valg, gjorde det nå – dels fordi de ikke risikerte at UKIP skulle ende i regjering, dels fordi folkeavstemningen gav mulighet til å gjøre det man hadde hatt lyst til lenge, nemlig stemme på Farange.

Moralen er antagelig at den vulgære retorikken ikke er så hinsides og ufarlig som mange hengir seg til å tro.

 

 

Christian Borch

Christian Borch (f. 1944) var ansatt i NRK fra 1978 til 2015, blant annet som utenriksreporter, -kommentator og -redaktør. Fra 2001 var han fast nyhetsanker i Dagsrevyen og siden programleder i Urix.
Har tidligere utgitt en rekke bøker, deriblant Salig velstand (2001), Reiser i maktens grenseland (2003), Ramis vei (2005) og Sannhetens kår (2009). Våren 2016 er han aktuell med boken Banalitetens tyranni.
Borch er også fast bidragsyter til utenrikspodcasten Du verden!

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *