Politikerforakt – og politikeres forakt

DET HAR HENDT at representanter for politikerstanden har anklaget meg for politikerforakt. Det låter ikke bra … men er kanskje ikke helt på jordet, avhengig av øynene som ser.

I tre bøker om Europa (perioden fra 1980 til 2010) har jeg forsøkt å vise at politiske ledere gradvis slapp fra seg grepet om samfunnsstyringen og lot en skruppelløs finansnæring stikke ut kursen, mer eller mindre som den selv ville. Resultatet ble at markedets lover og begreper fikk oversvømme dagliglivet og undergrave grunnleggende samfunnsverdier.

I samme åndedrag har jeg sagt ett og annet om politikere som gjør markedsmetodene til sine egne ved å omskape seg selv til salgsobjekter. Medierådgivere, valgstrateger og stylister blir satt til å fikse og trikse med måten de snakker, kler seg, går, står og fremfører budskapet på. Slik lar de sitt politiske prosjekt bli borte i et kratt av klisjeer; det som skulle vært ekte blir erstattet av noe syntetisk, og tilliten fordamper. Politikeren blir selger, velgeren kunde, og det oppstår et psykologisk motsetningsforhold – i strid med demokratiets forutsetninger. Alle vet at reklamens primære jobb er å få folk til å gjøre ting de ikke vil, og ingen har illusjoner om at den forvalter noen sannhet. Når politikere bruker reklamemetoder for å selge seg selv, ødelegger de følgelig sin egen politiske troverdighet.

Det er ikke ansett som dannet å slå seg på brystet og si ”hva sa jeg”, men av og til er det vanskelig å la være; det vi har sett skje de siste fem-seks årene må langt på vei tolkes som et resultat av akkurat dette.

Ytterfløyenes påvirkning gjør at mange velger å la seg styre mer av det de er i mot enn det de er for.

DA KJØPEFESTENS ELLEVILLE årtier i Europa tok slutt rundt 2010, begynte folk å innse at de var ført bak lyset. Det var skapt verdier, men også store sosiale skjevheter. Arbeidsledigheten var kommet for å bli, velferdssystemene var undergravd, og kravene om kutt i nasjonale budsjetter gav velgerne inntrykk av at politikerne tok finansbransjens interesser mer alvorlig enn folkets. Forretningsbankene dikterte betingelsene, lederne fulgte opp. Det burde vært omvendt.

Store segmenter av velgerne i USA og Europa følte seg bedradd av de etablerte politikerne, og dermed ble det skapt grobunn for de andre, for ekstremistene. De tiltrakk seg oppmerksomhet med sine grovt forenklede og banaliserende budskap. Poenget var i stor grad å gi den folkelige frustrasjonen et kraftfullt språk. Alle på ytterfløyene øser forakt over det de ynder å kalle ”de politisk korrekte”, hvilket betyr omtrent alle andre enn dem selv. Nigel Farage og hans folk fikk frustrerte briter med på sine hånlige utfall mot det politiske lederskapet i London og ledelsen i EU, og nasjonen vaklet inn i Brexit, åpenbart uten helt å ha forstått hva det innebar. Det samme skjedde da amerikanerne valgte ny president.

Får Macron til det han har satt seg fore, kan Frankrike rydde vei inn i en helt ny politisk virkelighet. Europa trenger det.

YTTERFLØYENES PÅVIRKNING GJØR at mange velger å la seg styre mer av det de er i mot enn det de er for. Som politisk drivkraft vil dette neppe ha bærekraft i det lange løp (det er verdt å merke seg at UKIP og Nigel Farage langt på vei ble utradert i parlamentsvalget i Storbritannia den 8. juni). Men populistene greier likevel å røre grundig rundt i den politiske suppegryta, og både politikere, forskere og politiske strateger bør forberede seg på nye overraskelser.

Theresa May gamblet på kjente modeller da hun plutselig utlyste nyvalg i juni. Hun hadde et drabelig overtak på meningsmålingene og var sikker på at hun kunne styrke stillingen med solid konservativt flertall i parlamentet. Det gikk rett på dunken. Hun mistet flertallet, og den tilsynelatende håpløst radikale Labour-lederen Jeremy Corbyn gjorde et brakvalg, stikk i strid med alle prognoser.

I Frankrike ble Emmanuel Macron valgt til president uten å ha noe parti i ryggen, og etterpå vant han et massivt flertall i Parlamentet med en høyst ukonvensjonell samling kandidater og et parti som nærmest var snekret sammen for anledningen. Det gamle politiske establishment ble mer eller mindre satt på loftet. Macrons politiske program går stikk imot det høyrepopulistene står for på nesten alle plan, men det styrer også godt unna den tenkingen som har vært fremherskende i hele perioden frem til det finansielle sammenbruddet i 2008/2010. Får han til det han har satt seg fore, kan Frankrike rydde vei inn i en helt ny politisk virkelighet.

Europa trenger det.

Uforutsigbarheten kommer til å ligge som et rumlende vibrato under den politiske scenen i lang tid fremover

UANSETT VISER UTVIKLINGEN i Europa og USA at vi er inne i en omstillingsfase, og at det er høyst sikkert hva den vil ende med. Donald Trumps elleville opptreden i rollen som verdens mektigste mann kan ha vaksinert folk mot ytterliggående populisme, og det er nærliggende å tolke Macrons valgseier som uttrykk for at velgerne søker mot en ny og mer overbevisende orden, bl.a. sterkere forankring i internasjonalt samarbeid.

Men uforutsigbarheten kommer til å ligge som et rumlende vibrato under den politiske scenen i lang tid fremover. Den er arven fra en generasjon politikere som ikke tok sitt ansvar for å styre de delene av samfunnet som må styres tilstrekkelig alvorlig.

Christian Borch

Christian Borch (f. 1944) var ansatt i NRK fra 1978 til 2015, blant annet som utenriksreporter, -kommentator og -redaktør. Fra 2001 var han fast nyhetsanker i Dagsrevyen og siden programleder i Urix.
Har tidligere utgitt en rekke bøker, deriblant Salig velstand (2001), Reiser i maktens grenseland (2003), Ramis vei (2005) og Sannhetens kår (2009). Våren 2016 er han aktuell med boken Banalitetens tyranni.
Borch er også fast bidragsyter til utenrikspodcasten Du verden!

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *