Ideologi og medmenneskelighet

Ideologi medmenneskelighetIdeologi medmenneskelighet
Det kan godt være at prinsippene fra business-verdenen kan få enkelte samfunnsoppdrag til å fungere mer effektivt. Men når profittmotivet får overstyre det menneskelige er tankegangen blitt pervertert, skriver Christian Borch i denne kommentaren. (Foto: Yayimages)

ER DET SLIK at vi lærer av erfaringer, korrigerer holdninger som har gått av sporet, og justerer vår overbevisning når historien viser at den ikke er hva vi trodde?

Jeg leser et forsvar for konkurranseutsetting av helsetjenester, forfattet av en åpenbart hellig overbevist representant for Fremskrittspartiets Ungdom – og undres. Virkelig. Forfatteren henger igjen i en ideologi som hadde en slags storhetstid på 1980- og 1990-tallet, men har avslørt sine moralske og prinsipielle defekter med full tyngde de siste ti årene. Likevel – man gir seg åpenbart ikke i de kretser.

ETT HVERDAGSEKSEMPEL FRA et par år tilbake illustrerer hva det dreier seg om.

Gunnar er en ressurssterk mann med god utdannelse og jobb, da en ulykke påfører ham en alvorlig hjerneskade. Verden ramler øyeblikkelig sammen. Han mister evnen til å snakke, kan ikke kontrollere musklene, og må ha ”svært ressurskrevende, heldøgns, en-til-en-behandling, sannsynligvis resten av livet” (sitat fra epikrisen).

Gunnar er 40. Han er urolig og synlig full av angst, men faller til ro etter hvert som han blir kjent med rutinene rundt seg. Det tar tid. I løpet av syv år har han vært plassert seks forskjellige steder. Flere ganger har slektninger funnet ham med ansiktet mot veggen mens han skriker i frustrasjon etter å ha blitt flyttet.

I henhold til ny markedsliberalistisk ideologi blir Gunnar definert som et forretningsobjekt. Frogner bydel i Oslo utlyser konkurranse om oppdraget med å pleie ham. Her er det penger å tjene, så det dukker alltid opp en som kan gjøre det billigere enn forgjengeren, følgelig må Gunnar flyttes. Det skjer igjen og igjen.

Familien protesterer. Den legger frem massiv medisinsk dokumentasjon som viser at Gunnar lider og settes alvorlig tilbake hver gang. Innvendingene blir knapt nok vurdert. De får brev tilbake: ”Dette er en rent forretningsmessig beslutning som ikke kan påklages”, signert byrådssekretær Kai Morten Terning fra Fremskrittspartiet. Nye protester, mer og tyngre medisinsk dokumentasjon følger. Men byrådet står på sitt. Man ville utelukke andre aktører fra konkurransen hvis det skulle bli stilt krav om at Gunnar må bli der han er. Det går selvfølgelig ikke an.

Konklusjon: prinsippene om fri forretningsmessig konkurranse er langt viktigere enn hensyn til menneskelige forhold og et enkelt menneskes skjebne.

Man må spørre: er det slik vi vil ha det?

TILFELLET GUNNAR HANDLER om markedsliberalismen som politisk ideal.

Da Reaganomics og Thatcherisme feide inn over den vestlige verden fra 1980, virket ideene som et pust av nytt liv etter en periode med stillstand og livløshet; den statskontrollerte blandingsøkonomien hadde nådd veggen; verden sto i stampe. Liberalismen var en oppskrift som fikk det til å syde og putre av liv og skaperkraft på alle samfunnsplan, og den skapte en velsignet atmosfære av ansvarsfri materialisme.

Det haglet med advarsler, men politikere til høyre og venstre var hypnotisert av markedets forførende energier og hørte ikke etter.

Innvendingene gikk i hovedsak ut på at knefallet for en profittfokusert finansnæring undergraver ideene om det rettferdige samfunn. En av konservatismens fedre, Adam Smith, slo i sin tid fast at den frie kapitalisme må bygge på at det ligger et sosialt sikkerhetsnett under alle borgere, og at demokratisk valgte politiske organer må fastlegge et minimum av moralske og humane grunnforutsetninger for at det frie og liberale samfunn skal utvikle seg.

Margaret Thatcher mente ikke det: ”There is no such thing as society”. Hun fastholdt at det private næringsliv løser et hvert problem med basis i profittmotivet. Når alt kom til alt, var hun antagelig ikke konservativ, bare ensporet markedsliberalist, hvilket er noe helt annet.

 

SYSTEMET KRASJET I 2008/2010. Teoriene holdt ikke. Arbeidsledighet og sviktende velferdssystemer skapte nye politiske spenninger. Tilliten til de etablerte politiske systemene ble svekket. Store segmenter av den europeiske velgermassen følte seg oversett. De så at det hadde oppstått betydelige sosiale skjevheter, men ble ikke hørt.

Derfor er vi inne i en politisk endringsprosess i Europa for tiden, derfor ser vi en løpende justering av ideologier og filosofi.

Men i visse kretser bryr man seg altså ikke om det.

(Historien om Gunnar ble kjent gjennom tidsskiftet Fontene. Journalist var Eirik Dahl Viggen, som vant Fagpressens Journalistpris for den).

 

 

Christian Borch

Christian Borch (f. 1944) var ansatt i NRK fra 1978 til 2015, blant annet som utenriksreporter, -kommentator og -redaktør. Fra 2001 var han fast nyhetsanker i Dagsrevyen og siden programleder i Urix. Har tidligere utgitt en rekke bøker, deriblant Salig velstand (2001), Reiser i maktens grenseland (2003), Ramis vei (2005), Sannhetens kår (2009) og Banalitetens historie (2016). I 2018 utga han Kjøp Berlin!, en fascinerende dokumentar der hans familiehistorie på morssiden er bokens røde tråd. Borch er også fast bidragsyter til utenrikspodcasten Du verden! og til bloggen Forlagsliv.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *