Kunstens vesen og oppdrag

Christian Borch skriver om Peter EsdaileChristian Borch skriver om Peter Esdaile
Christian Borch skriver om kunstens kår, vesen og oppdrag under Trumps skygge. Her er maleren Peter Esdaile under åpningen av hans siste utstilling på Gulden Kunstverk (Foto: Christian Borch).

Maleren Peter Esdaile dro til USA under avslutningen av den amerikanske valgkampen i fjor. Det nærmeste året skulle han arbeide med malerier til en stor jubileumsutstilling på Gulden Kunstverk i Mjøndalen. Valgresultatet fikk en dramatisk effekt på den kunstneriske prosessen. Christian Borch var bedt om å åpne utstillingen. Dette er et utdrag av åpningstalen.

Velkommen til en utstilling som åpner nye rom og visjoner for villfarne generasjoner – jeg tenker på alle dem som mistet seg selv gjennom vår epokes materialistiske hedonisme.

Eller, for si det mer konkret: Peter Esdaile flyttet hjem til USA, til Madison i Wisconsin, mens den amerikanske valgkampen var på vei inn i sluttfasen i fjor. I de første reisebrevene beskriver han sin gamle verden med billedkunstnerens ord, det handler om farger og natur, stemninger, lukter, pluss en helt ny og farlig god sjokolade-dessert, byer og bygninger, og han hører historiens etterklang. Den poetiske lovsangen over det vakre, veksler med melankolske betraktninger om skjønnhetens motsats i tekstene.

Men så går det som det går, USA velger ny president. Vi leser et øyeblikkelig skifte i betrakterens måte å tenke og føle på. Refleksjoner om begreper som verdier og sannhet, kynisme og menneskeforakt velter frem. En ny dimensjon av kunstens oppdrag ser ut til å vokse frem utenpå den gamle. Det er ikke lenger aktuelt å formulere protester og sjokkere med avsløringer. Menneskeheten er blitt immun og ganske nummen av det voldsomme trykket fra reklame og ny teknologi de siste tiårene.

I stedet begynner Peter både intuitivt og bevisst å søke etter allmenne parametere for et meningsfylt liv; han vender seg bl.a. mot dem som befolket skogene i Wisconsin i 2500 år, i dyp harmoni med naturen og det underbevisste, før den hvite manns endimensjonale selvbilde og maktbruk knuste både menneskene og deres kultur og verdier.

ETTER SOM MÅNEDENE gikk sendte Peter skisser av det han arbeidet med, og jeg så klarere og klarere hvordan tankene og opplevelsene nedfelte seg og fikk innhold og form i et symbolrikt billedspråk. Stadig klarere så jeg en symbiose mellom det tenkte, det følte og det visuelle.

Livet er kunsten og kunsten er livet, kunsten er følelsene og følelsene er kunsten.

Uten dette som forankring blir tanken bare en hjemløs fant.

Mange av maleriene gir en underlig følelse av innadvendthet, et nærmest statisk uttrykk for ensomhet. Men snart ser du tvert imot en intens opplevelsesrikdom i bildene. Det indre rom overskrider det ytre. Og du forstår at det er her, i denne kontemplative, meditative og intenst opplevende tilstanden, at tilværelsens kjerneverdier ligger bevart.

JEG TROR DETTE er et uttrykk for kunstens sanne vesen, kunstens raison d’être, nemlig det at den åpner for den transformerende opplevelse. Den har antagelig mange ganger større kraft og betydning for utvikling av det menneskelige enn noe av alt det vi prøver oss på for å finne tenkte løsninger, med pragmatisk vilje og systematiserte metoder.

Oscar Wilde uttrykte dette dilemmaet i en sarkastisk liten aforisme: ”Den som til en hver tid insisterer på at en spade er en spade og bare en spade, bør øyeblikkelig settes til å grave et hull med den, for det er helt sikkert det eneste han duger til”.

DET HAR VÆRT jobben min i ganske mange år å holde en finger på tidens puls for å prøve å begripe hva som foregår i verden og så formidle det videre inn i det offentlige rom. Det gir meg en viss bakgrunn for å påstå at Peter Esdailes utstilling i dag kobler seg inn i tidens store, men foreløpig udefinerte og til dels ganske ukjente prosjekt, nemlig å finne en ny vei videre, etter at gårsdagens sannheter, institusjoner og styringsformer har mistet troverdighet og tillit og blir kjørt i grøfta av banaliserende motkrefter på ytterfløyene.

Vi trenger impulser for å se oss selv og våre verdier i et alternativt lys. Sivilisasjonens evne til å overleve er avhengig av kunsten, først og fremst fordi den – i langt større grad enn den kalde logikk – åpner for forståelse av det vi kan sammenfatte i symbol-formuleringen ”det menneskelige”.

Christian Borch

Christian Borch (f. 1944) var ansatt i NRK fra 1978 til 2015, blant annet som utenriksreporter, -kommentator og -redaktør. Fra 2001 var han fast nyhetsanker i Dagsrevyen og siden programleder i Urix.
Har tidligere utgitt en rekke bøker, deriblant Salig velstand (2001), Reiser i maktens grenseland (2003), Ramis vei (2005) og Sannhetens kår (2009). Våren 2016 er han aktuell med boken Banalitetens tyranni.
Borch er også fast bidragsyter til utenrikspodcasten Du verden!

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *