Italia – sett fra Aiello

nasjonalpopulismennasjonalpopulismen
To uker i en knøttliten italiensk landsby helt i sør gir et ganske annet syn på politikkens viktighet enn du får i Roma. Aiello klorer seg fast i en stupbratt åsside i Calabria, innbyggerne tar livet som det kommer og lever en dag av gangen.

Italia var alltid EUs ivrigste medlem, men har endt i samme nasjonalistiske og populistiske hurlumhei som mange andre. Italienerne har mistet det de måtte ha hatt av tillit til politikerne.

AIELLO CALABRO ER en av disse små italienske landsbyene som grodde frem i stupbratte fjell og bet seg fast som fotnoter til historien lenge før Jesus begynte med sitt. Husene klamrer seg til klippen og hverandre, så vidt skilt av trange smug og bratte trappeganger i ubegripelige vinkler mellom massive steinvegger. Finner du veien ut gjennom bymuren og ser ned og ut, mister du øyeblikkelig pusten. Byen ligger 500 meter over havet, rett opp. Langt der nede bretter verden seg ut i en dyp dal som ender i det Tyrrenske hav. Lengst ute til venstre i horisonten skimter du vulkanen Etna på Sicilia.

Det har gått opp og ned og opp igjen med Aiello. Nå går det ned. Det er nesten ingen igjen. De unge flytter ut. De som blir lever fra dag til dag. De bruker tiden på å være, hverken mer eller mindre. Det er ikke stort annet å ta seg til.

ORDFØREREN MØTER OSS i baren på torget i en grytidlig morgentime, omgitt av velgere og medarbeidere. Han spanderer kaffe til høyre og venstre, klemmer, kysser kinn og utstråler empati. Som dreven politiker får han alle til å føle at hun eller han er det viktigste som finnes – akkurat nå.

Franco Iacucci er ikke bare ordfører i Aiello. Han er også president i Cosenza, den ene av de fem provinsene som utgjør regionen Calabria, helt sør i Italia. Han tar oss med til ordførerkontoret i rådhuset, en gammel bygning som er restaurert med EU-midler for få år siden. Det stråler i sterke farger ut mot det skrå torget midt i landsbyen. Iacucci var eurokommunist og ble med over i alliansen av demokratiske venstrepartier etter det politiske jordskjelvet Mani Pulite (rene hender) i 1992/93. Det var da hele den politiske etterkrigsstrukturen ble feid bort over natten. Nå sitter han bak skrivebordet og uttrykker formell optimisme – som profesjonelle politikere bør og skal.

Men det hviler en underlig melankoli over det hele.

I virkeligheten er han mismodig etter at den ekstremt populistiske Fem-stjerners bevegelsen og de liberalistiske høyrekreftene i Ligaen fikk flertall sammen i parlamentsvalget 4. mars og dannet ny regjering. Profilen er nasjonalistisk, isolasjonistisk og proteksjonistisk. Ideene om et europeisk skjebnefellesskap er forvist til venteliste B i den politiske debatt.

«Vi lever i et annus horribilis. Det er for tidlig å si hva det ender med, men verdiene vi bygget Europa på etter 1945 har mistet troverdighet. Tilliten til det politiske etablissementet er borte. Det er en tøff erkjennelse. Men gårsdagens begrepsverden har ikke relevans for folk flest lenger. Vi er nødt til å se det i øynene»

FRANCO IACUCCI ERKJENNER at venstresiden har vært for svak. Den greide ikke å bygge institusjoner for borgernes ve og vel da den hadde makten. Det er mye å ta igjen før det kan bygges opp en ny og tillitvekkende sosial kontrakt.

«Det haster. De nye politiske tendensene er foruroligende. De truer med å trekke Italia tilbake til fortidens proteksjonistiske spenninger».

Les også av Christian Borch: Kunstens vesen og oppdrag

MANGE AV DEM vi treffer i Aiellos trange smug og hverdagsrytme forsterker ordførerens ord om svikt i tilliten.

«Det er ingen synergi i kontakten mellom den politiske ledelsen og folk som vil noe. Forholdene blir ikke lagt til rette, det blir ikke gitt insitament for konstruktive tiltak, kall det gjerne samfunnsbygging», sier en av dem. Han sikter til regionen Calabria, men kunne like gjerne snakket om hele Italia. De sentrale myndighetene i Roma har ikke fått til det velgerne har gitt dem mandat til å gjøre, nemlig veve et relevant sikkerhetsnett under alle borgere. Utrygghetsfølelsen er blitt for sterk.

Demokratiet kan nok være den ideelle politiske styringsform. Det har bare ikke kommet ut som det skulle i praktisk politikk, og etter hvert har belastningen på idealet blitt for stor. Folk slutter seg til demokratiets kritikere i stedet, dels i protest.

DET ER IKKE mye trøst i at Italia kjører samme spor som mange andre europeiske land, Ungarn, Polen, Tsjekkia bl.a., i hvert fall ikke for Aiellos tilårskomne innbyggere. Snarere tvert i mot.

Vi møter sterke personligheter, humor, selvironi, klare meninger og en egenartet stolthet. Men livet i landsbyen er sydd inn i en vev av tradisjoner og livsform og ritualer med historiens bomullstråd, og den omfatter ikke mye av den vestlige modernitetens verdier. De teknologiske nyvinningene, alle de materialistiske idealene, reklamens stereotype definisjoner, alt dette har fløyet over landsbyboernes hoder som en eksotisk fugl i stor høyde. De har sett opp, og latt den fly.

Aiellos borgere ser seg selv i jordnært perspektiv. Teknisk og statistisk kan de defineres som fattige, men det er i henhold til den moderne, materialistiske stats definisjon, og de ser ikke slik på seg selv. De godtar at livet er som det er, de er knyttet sammen i urokkelig lojalitet seg i mellom, og de tar godt vare på sine egne tradisjoner og verdier.

Les også av Christian Borch: Markedsliberalismen, ideologi og medmenneskelighet

DET BLIR STUP mørkt så snart solen har sunket i havet litt etter kl 20. Mykt lys fra spredte lamper danser kinn mot kinn med skyggene fra smug og trappeganger. Det sitter folk og prater dempet hist og her, par og familier går aftentur, baren er halvfull.

Du skal ikke ha vært her lenge før du føler at du er blitt venn med alle. Innbyggerne ligner på byen sin, de har funnet sitt fotfeste i tilværelsens bratte fjellside og lever i troskap til nedarvede idealer og verdier.

Kanskje er de skuffet over Italias politiske utvikling. Men de har neppe hatt illusjoner. Roma er langt unna, både slik og sånn.

Cavour og Garibaldi greide kanskje å samle Italia til ett rike. Men jeg er slett ikke sikker …

 

Christian Borch

Christian Borch (f. 1944) var ansatt i NRK fra 1978 til 2015, blant annet som utenriksreporter, -kommentator og -redaktør. Fra 2001 var han fast nyhetsanker i Dagsrevyen og siden programleder i Urix. Har tidligere utgitt en rekke bøker, deriblant Salig velstand (2001), Reiser i maktens grenseland (2003), Ramis vei (2005), Sannhetens kår (2009) og Banalitetens historie (2016). I 2018 utga han Kjøp Berlin!, en fascinerende dokumentar der hans familiehistorie på morssiden er bokens røde tråd. Borch er også fast bidragsyter til utenrikspodcasten Du verden! og til bloggen Forlagsliv.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *