Vi ler fordi vi lever

Fransk humor – javel, og det er, hva da …?

Paris er en pulserende by. Er man uheldig å skulle krysse en gate i rushtrafikken med flere felt - der biler og andre kjøretøy suser forbi i stor fart, er man bokstavelig talt i livsfare. Når man attpåtil har hendene fulle av overfylte matposer og to av dem sprekker når man er omtrent midtveis, og man fortvilet forsøker å samle det dyrebare innholdet - da er det på fransk rett og slett komisk.

Hun greide ikke å komme meg til unnsetning, men sto kvalt av latter og hikstet etter luft. Synet av meg som kavet rundt i biltrafikken og plukket opp matvarene ble rett og slett for komisk.

NOEN MENER HUMOR løser livets floker. Et våkent blikk for alle tings muntre side hjelper menneskene tørrskodd gjennom det meste. «Du spør meg hva jeg ler av, lille venn», skrev Andre Bjercke. «Jeg ler fordi jeg lever simpelthen», svarte han på stø versefot i neste linje.

Er sansen sosialt eller nasjonalt betinget? Vel, «dette vil ergre de store, men enkelte små vil det more», mente Herman Wildenvey. Vi kunne si det sånn: dette vil ergre tyskere, men briter vil det sikkert more. Eller italienere, eller finner – for ikke å snakke om franskmenn.

JEG HAR EN fransk kjæreste. Hun har en ustyrlig sans for humor, fransk humor. På en av våre turer til Paris kjøpte vi poser fulle av delikatesser til et selskap, oster, gåseleverpostei, kaviar, sosisser – you name it. Det ble forskrekkelig mye. Vi pakket det ned i plastposer.

Jeg sa: «Vi trenger vel flere poser?»

Hun sa: «Nei da, nei da. Det er plass til mer oppi her».

Vi stappet varene nedi. Posene bulte ut. Så gikk vi. Vi bodde på Montparnasse, et trafikalt knutepunkt. Det var midt i rushtrafikken. Vi måtte krysse en trafikkåre med tre felt i begge retninger. Gaten var fylt av ubegripelige mengder biler, støtfanger mot støtfanger. Alt gikk fryktelig fort. Bak rattene satt franskmenn med sterkt begrenset tålmodighet. De skulle hjem. De gav ikke ved dørene.

Vi krysset veien på grønn mann, hun først, jeg bak med tre sprengfulle plastposer i hver hånd. Hun kom i havn på en øy midt i floden før lyset skiftet. Ikke jeg. Den grønne mannen ble rød da jeg ennå hadde en veibredde igjen, og jeg hørte styrtsjøen av trafikk akselerere nådeløst mot meg.

FØR JEG VAR på trygg grunn sprakk to av posene. Mengder av kolonialvarer ramlet ut og rullet inn mellom tusen bilhjul i hastig bevegelse. Jeg stivnet i lammende panikk. Det nyttet ikke å rømme. Jeg ba fortvilet om tilgivelse med blikket, flyttet de andre posene over i venstre hånd, og kavet ut i trafikken for å plukke opp de spredte glassene og krukkene og boksene og pølsene. Jeg vekket ingen sympati, bilhornene hylte og skrek som ville krigere rundt meg.

Pjusket, svett og vettskremt kom jeg til slutt ut av marerittet, med én arm full av løse gjenstander og fire tunge plastposer hengende ytterst i den andre. Mens jeg prøvde å få igjen pusten slo det meg: hvor var min kjæreste, hvorfor hadde hun ikke kommet meg til unnsetning?

Jeg fant henne stående lent inntil en lyktestolpe, hikstende av ukontrollert latter. Synet av posene som revnet, matvarene som rullet ut i trafikken og mitt håpløse forsøk på å fange dem inn igjen var blitt for mye – hun hadde aldri sett noe så ustyrtelig komisk og ble øyeblikkelig angrepet av et handlingslammende latteranfall.

Nå kom hun mot meg med kjærlighet og medfølelse i blikket, full av sympati og vilje til å hjelpe – men brøt sammen i ekstatisk latter igjen da hun så meg stå der som en fortapt tegneseriefigur.

LIVET GÅR VIDERE og vi har det fortsatt bra. Men episoden fikk meg til å huske noe en gammel venn fra NRKs underholdningsavdeling fortalte en gang. Han var stadig på internasjonale kongresser for underholdningsprogrammer. Erfaringene hans var at humor er én ting, fransk humor noe annet. Når representantene for Eurovisjonens medlemsland lo så de hikket over episoder av Monthy Pyton eller Hotell i Særklasse eller ‘Alo, ‘Alo, satt de franske representantene med uttrykksløse ansikter og så seg rundt, helt uforstående.

På slutten av en slik kongress hadde min venn kommet forbi et auditorium der franskmennene screenet noen av programmene de selv hadde hatt med seg. Han hørte saftige latteranfall og hylende begeistring, og kikket inn for å se hva de så på. Akkurat – det var en film om en rik, dresskledd herre som spradet rundt i en park med en glødende sigar i hånden. Parken var full av glade barn med ballonger. Mellom puff av røyk brukte mannen sigaren til å sprenge ballongene, en etter en, grav alvorlig.

Det var morsomt, det – syntes franskmennene.

SÅ, JODA – DER jeg sto, ydmyket og selvmedlidende på en fotgjengerøy i rushtrafikken på Montparnasse i Paris, med min kvinne halvkvalt av latter over min misere, da var det liksom noe jeg kjente igjen.

«Du spør meg hva jeg ler av, lille venn.
Jeg ler fordi jeg lever simpelthen.»
Andre Bjercke

Christian Borch

Christian Borch (f. 1944) var ansatt i NRK fra 1978 til 2015, blant annet som utenriksreporter, -kommentator og -redaktør. Fra 2001 var han fast nyhetsanker i Dagsrevyen og siden programleder i Urix.
Har tidligere utgitt en rekke bøker, deriblant Salig velstand (2001), Reiser i maktens grenseland (2003), Ramis vei (2005) og Sannhetens kår (2009). Våren 2016 er han aktuell med boken Banalitetens tyranni.
Borch er også fast bidragsyter til utenrikspodcasten Du verden!

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *