Selfie med Mona Lisa

Jeg-meg-journalistikken

«Det vi ser, er hva en voksende flokk av sosiologer, psykologer og filosofier definerer som neo-liberalismens grunnproblem: en galopperende narsissisme,» skriver Christian Borch i denne kommentaren. Foto: John Sting

Narsissismen tyter frem i alle fasonger og former for tiden. I pressen tråkker journalister plattfot over egne budskap i iveren etter å fremheve seg selv.

VERDENS KANSKJE MEST berømte maleri, Mona Lisa, henger i Louvre og blir sett av flere hundre mennesker hver dag. Før sto flokken ærbødig og betraktet Leonardo da Vincis kunstverk i stillhet. I dag vender folk ryggen til og hever mobiltelefonen. Poenget er ikke lenger å oppleve modellens gåtefulle smil, men å ta bilde av seg selv mens man gjør det. Trangen til å vise seg selv foran det historiske ikonet er blitt viktigere enn ikonet. Egosentrisiteten har fått status som dyd.

New York Times skrev om saken for ikke lenge siden. Forfatteren så fenomenet som uttrykk for vår tid.

VI SER DET overalt, også i min egen bransje: instinktet for selvhevdelse har vokst ut av beskjedenhetens skap. At folk som er mye på TV kan bli selvopptatte er mer eller mindre opplest og vedtatt. Men det gjelder sannelig ikke bare dem.

For ikke lenge siden leste jeg en kommentar om helseministerens utfordringer med luftambulansen, skrevet av en av Aftenpostens faste kommentatorer. Han innledet med å fortelle en historie om da han selv hadde forsøkt å «gjøre en rulle» med et småfly. «Trikset var å kline stikka rett ut til siden». Han gjorde en feil og var helt sikker på at han ville bli «smurt ut over svabergene». Så forteller han at han «har tenkt» at slik må det føles å være Bent Høie.

Historien er ikke relevant, som politisk metafor bommer den på målet og den er absolutt ikke godt fortalt. Det overordnete motiv kan ikke ha vært annet enn å vise frem seg selv. Bevares, kommentatoren må «kline stikka rett ut til siden» så mye han vil. Men er det nødvendig å plage Aftenpostens leserne med det?

ET AV DE mer aparte utslagene av samme tendens dukket opp i Skiforeningens medlemsblad Snø & Ski for ikke lenge siden. Redaktøren begynte sin lederartikkel med å erklære: «Jeg må innrømme at jeg er svak for vinteren». Noen linjer lenger nede slo han fast: «Men jeg må også innrømme at jeg er svak for våren».

Skulle man sett – redaktøren for et frilufts-magasin finner grunn til å fortelle sine lesere at han er svak for vinteren og våren! Hvilke andre overraskelser kan vi ikke ha i vente? For sikkerhets skyld utstyrte han den lille teksten med et enormt nærportrett av seg selv, med sykkelhjelm og bredt smil, pluss to mindre amatørbilder av seg selv på tur. Under hadde han funnet grunn til å meddele offentligheten, med røde versaler: «Dette gleder jeg meg til denne sesongen: sykkeltur i marka med innlagt overnatting».

Tenk, så fint – for ham.

DET FINNES EKSEMPLER i bøtter og spann. De er, som New York Times skriver, speilbilder av tidens ånd – kanskje på linje med tendensen til å snakke om intime trivialiteter med høy stemme i mobiltelefon på fulle trikker og dermed gnure detaljer fra et innholdsløst privatliv inn i medborgernes ansikter, ubedt.

Det vi ser, er hva en voksende flokk av sosiologer, psykologer og filosofier definerer som neo-liberalismens grunnproblem: en galopperende narsissisme. Det moderne menneske definerer seg i forhold til egosentriske idealer, stort sett skapt av en kynisk reklameindustri. Ego er alt. «Jeg tenker sånn at», sier det moderne menneske, og gjør seg selv til primært objekt. Det viktigste er å få sagt at hun eller han tenker. Den tenkte tanken blir sekundær.

FOLK MÅ FÅ gjøre hva de vil. Men det går ut over troverdigheten når folk i offentlige, opinionsdannende stillinger gjør seg selv viktigere enn budskapet.

Det franske satiremagasinet Charlie Hebdo ble utsatt for en massakre i januar 2015. Aksjonen sendte sjokkbølger gjennom Europa. Den ekstremistiske IS-terroren hadde rammet midt i den siviliserte verdens hjerte.

Dette valgte Aftenpostens sjefredaktør å kommentere i et innlegg, der ingressen handlet om at hans bror hadde lest høyt for ham fra tegneserien «Knøttene» da han var liten. Det broren leste høyt for ham, lillebroren, gjorde at han oppdaget Charlie Brown-figuren, «karikaturen på en helt gjennomsnittlig person – oss alle».

Først i sjette avsnitt kommer redaktøren til sitt poeng, nemlig at navnet fikk ny dybde da de tre ordene Je suis Charlie lyste opp fra plakater og førstesider over hele Europa i solidaritet med massakrens offer, ytringsfriheten. Men da hadde altså forfatterens egen barndomshistorie og hans egne inntrykk fått fylle rommet rundt historiens rystende budskap først.

NARSISSISMEN HAR FRODIGE vekstvilkår i våre dager. Det er neppe heldig når den lekker inn og farger den offentlige arena for samfunnsdebatt.

Les gjerne også:
Fra sildeeksport i Bergen til homseklubb i Berlin

Fransk humor – javel, og det er, hva da…?

Italia – sett fra Aiello

Christian Borch

Christian Borch (f. 1944) var ansatt i NRK fra 1978 til 2015, blant annet som utenriksreporter, -kommentator og -redaktør. Fra 2001 var han fast nyhetsanker i Dagsrevyen og siden programleder i Urix.
Har tidligere utgitt en rekke bøker, deriblant Salig velstand (2001), Reiser i maktens grenseland (2003), Ramis vei (2005) og Sannhetens kår (2009). Våren 2016 er han aktuell med boken Banalitetens tyranni.
Borch er også fast bidragsyter til utenrikspodcasten Du verden!

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *