Seiglivet, fransk protestbevegelse

Desperasjon i gule vester

Protestbevegelsen De Gule Vestene så dagens lys i november i fjor. Hele 280 000 strømmet ut i gatene. Senere har oppslutningen dalt på grunn av tiltagende voldsbruk. Men talsmenn for bevegelsen tar avstand fra ekstremistene, men også fra alle forsøk på å legge bevegelsen under en samlet organisasjon. Foto: Paris, 8 desember 2018.

De Gule Vestene oppsto sist høst fra ingenting, og er blitt en seiglivet protestbevegelse i Frankrike. Pøbelvelde? Jeg opplevde noe helt annet da jeg gikk blant dem en sen kveld.

PARIS: Diplomaten sa: «Sympati med demonstrantene? Man kan vel vanskelig la seg begeistre av gateopptøyer, brennende biler og en mobb som knuser ruter. Det er i hvert fall ikke helt min idé om politisk dialog».

De gule vestene
Inntrykket av protestbevegelsen De gule vestene var overraskende fredelig og veldisiplinert da vi vandret gjennom Paris gater en kveld en av de første ukene i januar. Foto: Christian Borch

Gatelangs i Paris

Jeg fant det enklest ikke å svare. Natten før hadde jeg gått gatelangs med min franske kjæreste i regnet – Les Invalides, Concorde, Champs-Élysées, Etoile. Politi med pansrede biler og piggtråd stengte broer over Seinen, levende murer av gendarmer med hjelm, skuddsikre skjold og vester, gummikøller og svarte uniformer, måkte folk foran seg. De renset fortauene opp mot Triumfbuen. Politioppbudet var kolossalt.

En til en

«Vi var omtrent en til en», sa en av demonstrantene med gul vest. Han søkte ly for regnet ved siden av oss, og fortalte at han hadde vært med siden opprøret startet. «Vi var mange flere i dag enn forrige helg. Rundt 10.000, opp 2.000 fra uken før. Mot oss var det satt inn 8.000 folk fra politistyrkene og Gendarmeriet. Det var ikke nødvendig. Alt gikk rolig for seg».

Kan ikke lenger leve av det han tjener

En annen mann i gul vest, en senet kar med rusten stemme, fortalte sin historie mens vi manøvrerte sammen gjennom folkemengden på venstre bredd. Han kom fra en liten by nordøst i landet, arbeidet på et smelteverk. En gang hadde han kunnet leve av det han tjente, ikke nå mer.

«Vi blir ikke stort mer enn 65 år i min bransje, den er farlig, hard og forurenset. Vi bør kanskje være glad vi har en jobb å gå til, for globaliseringen har ryddet bort tusenvis av tradisjonelle industriarbeidsplasser, men lønningene stagnerer, utgiftene øker, velferdstilbudene forsvinner. Livsgrunnlaget vårt skrumper fra dag til dag. Og ingen hører på oss».

Ingen hører på oss

Han stoppet og stirret oss intenst inn i øynene: «Forstår dere det? Ingen, absolutt ingen hører på oss. Politikerne snakker om noe annet. Ordene deres angår oss ikke. Løkken rundt våre nakker strammes, stemmene blir kvalt. Ingen tar ansvar, ingen bryr seg. Politikerne og byråkratene snakker elitenes språk, rett over hodet på oss. Så, hva annet kan vi gjøre?»

Vi så sinne i trekkene hans, men enda sterkere var fortvilelsen og følelsen av håpløshet. Han enset ikke regnet som rant nedover ansiktet.

De gule vestene
Samtalene med representanter for De gule vestene gjorde inntrykk. Stemmene kommer fra folkedypet, og representerer et bredt spekter av grupper. Foto: Christian Borch

280 000 med på den første, store demonstrasjonen

Selv om antall demonstranter fra den ene lørdagen til den andre var økt, er det for lite å regne mot folkemassen på 280.000 som var med på den første, store demonstrasjonen i november i fjor. Like etter at opprøret begynte hadde bevegelsen støtte fra 80 prosent av de franske velgerne. Nå sier bare 30 prosent at de støtter bevegelsen, mens 60 prosent har sympati med den.

Voldsnivået har ført til holdningsendringer

Holdningsendringen kan skyldes at urban gerilja fra både den ekstreme venstre- og høyre-siden kastet seg inn i tumultene helt i begynnelsen. De drev opp voldsnivået og sto bak angrepene på politiet, bil-brenning og plyndring av luksusbutikkene langs paradegaten Champs-Élysées.

Talsmenn for De Gule Vestene tar avstand fra ekstremistene, men også fra alle forsøk på å legge bevegelsen under en samlet organisasjon. En britisk korrespondent siterer en av dem: «Vi har ingen ledere i Gule Vester. Vi er folket. Vi er antipolitiske og mot politikken i sin kjente form». Sagt på en annen måte: De Gule Vestene vil bane vei for morgendagens nye styringsform. De samler seg gjennom internett og med sms-meldinger.

President Macron forsøker å ta grep, men vil han lykkes?

President Emmanuel Macron har avlyst drivstoffavgiften som utløste protestene, men holder fast på andre tiltak som blir heftig angrepet av demonstrantene. Populariteten hans sank som en stein i stille skogsvann utover høsten i fjor, men har steget med fem prosentpoeng, fra 23 til 28, siden nyttår.

Kanskje ser han positivt på i hvert fall én side av den nye bevegelsen, nemlig at den ikke følger partier eller ideologier. Fra 2010 hadde den folkelige misnøyen gitt seg uttrykk i økt støtte til ytterliggående populister, som Marine le Pen. Populister sier det folk liker å høre, og å stemme på dem var først og fremst en måte å protestere på. Nå har Macron tatt sitt eget grep om situasjonen ved å innkalle til brede folkemøter. Men det gjenstår å se om det lykkes.

«Folkemøter», fnyste vår venn i regnet, «det er snakk om møter ledet av lokale borgermestre rundt i landet, og de er ikke et hakk bedre, bare en del av det etablerte politikersjiktet – altså det vi ikke lenger vil ha». Den gule vesten hans forsvant inn i folkemengden og nattemørket foran oss som en fakkel av desperasjon og sinne.

Les gjerne intervjuet med Christian Borch på Forlagsliv i forbindelse med lanseringen av hans siste bok, Kjøp Berlin!, som dreier rundt hans utrolige slektshistorie.

Les også artikkelen om Michel Houellebecq, Frankrikes kanskje mest kjente samtidsforfatter, som er aktuell med ny, kritikerrost roman, Serotonin!

Christian Borch

Christian Borch (f. 1944) var ansatt i NRK fra 1978 til 2015, blant annet som utenriksreporter, -kommentator og -redaktør. Fra 2001 var han fast nyhetsanker i Dagsrevyen og siden programleder i Urix.
Har tidligere utgitt en rekke bøker, deriblant Salig velstand (2001), Reiser i maktens grenseland (2003), Ramis vei (2005) og Sannhetens kår (2009). Våren 2016 er han aktuell med boken Banalitetens tyranni.
Borch er også fast bidragsyter til utenrikspodcasten Du verden!

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *