I’m still here

Bare ikke så synlig lenger. Mobilen ligger igjen hjemme. Facebookprofilen er slettet. Oslo besøkene få. Jeg er på kontoret. På gymen. På Krø. Volda er gråere enn narkose. Køen foran ferja går på tomgang for å holde menneskene på innsiden varme. Selv om det er juli og sommer. Det gjør ikke noe. Jeg har nok å gjøre. Jeg liker Volda. Jeg føler at jeg har oversikt på ting her. Jeg ser ting ovenifra. Når jeg skal på kino drar jeg til kulturhuset i Ørsta. Når jeg skal drikke øl drar jeg på det Grønne Tredet. Når jeg skal kjøpe mat drar jeg på Kiwi. Jeg har ikke så mange valg. Noen ganger bare ett. Men helt ærlig ser jeg ikke den store forskjellen på Volda og Oslo sånnsett. Jeg gjorde jo de samme tingene, på de samme stedene i Oslo også. Rundt og rundt.

Sommeren til nå: Jeg leste på Litteraturfestivalen på Lillehammer, eller Sigrid Undsett dagene som det også heter. For meg ble det ikke så mange dager. Det ble én og en halv. Jeg var med på et debutantseminar på noe som het Birkebeiner Apartments. Det var ok. Regissøren av Izzat og Taxi satt ved siden av meg. Han så ut som en pakistansk utgave av Bård Torgersen. (Noe som er ment som en fin ting) Jeg skulket den siste delen som hadde med økonomi å gjøre. Forsov meg til middagen og spiste lammecarre og drakk whisky sour på et eller annet sted ved elven nede i sentrum.

Jeg var på Hove Festivalen og leste sammen med Tomas Espedal og Agnes Ravatn. Traff Niels, Christian, Stephen, Agnes og Andreas som jobbet der med ulike foto / film / redaksjonelle ting. Spiste middag med bassisten i Lamb of God. Vi pratet om våpen og biler. Senere på kvelden gikk Line og jeg rundt på festivalområdet og drakk øl av plastglass mens vi så på alle lysene og de fulle menneskene. Det var fint. Det var jo her vi traff hverandre (igjen) for 3 år siden. Jeg liker når sirkler sluttes og når de fortsetter. Jeg liker at jeg ser sønnen til Jørgen Emanuel på en reklameplakat på T-banen når vi er tilbake noen timer i Oslo før flyet går. At jeg treffer Per som gliser til meg med gulltanna si og har en tre år gammel gutt eller jente hjemme. (Sorry Per, jeg glemmer altid der der) Jeg ser en ekskjæreste på en uteservering. Smilende sammen med en veninne jeg ikke vet hvem er. Jeg ser at Ihus megleren i Thorvald Meyersgate har skrevet over hele fasaden at de åpnet helt tilbake i år 2000. (Shit, jeg husker når det lå en Bagel & Juice der!) Uansett; alt fortsetter og det er fint at det føles ok ut.

btw: Jeg så endelig Oslo 31 august og ble regelrett satt ut. Jeg veit ikke hvordan jeg kan si det her uten å bli tacky, men at folk har sammelignet «Du er ikke død …» med den filmen der, er noe av det største komplimentet jeg har fått. Joachim Trier har lagd en fantastisk film. En norsk film, med norsk dialog, som for en gangs skyld får deg til å tro på karakterene. Storyen funker. Fotoet er nydelig. Soundtracket (Torgny) massivt. Må ses.

 

Didrik Morits Hallstrøm
Didrik Morits Hallstrøm (født 1984) er fra Ekeberg i Oslo. Nå bor i Volda, hvor han driver sitt eget design og reklamebyrå. Hans første roman "Du er ikke død før jeg slutter å elske deg" kom i august 2011.
2 kommentarer
  1. Celine E:

    Martin og jeg snakket også om, og var enig om at stemningen i Oslo 31 august lignet på den man får av boken din. Det er noe med fargene og driven på en måte… alt flyter…. ting er på en måte fint samtidig som det er trist.

    Ha en fin sommer, vi ses:)

    17. august 2012 kl 10:25
    • Didrik Morits Hallstrøm:

      Hei Celine! Fett. Fyfaen for en film. Ses på Tredet og hils typen.

      24. september 2012 kl 17:39

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *