Scott Stossel: MIN ANGST

Stossel 10 år
Scott Stossel, 10 år gammel. Samme år ble han for første gang bragt til et mentalsykehus for å evalueres. Bilde: © Scott Stossel © Scott Stossel/Observer New Review

For 35 år siden var ikke angst en gang en diagnose. I dag er det den vanligste formen for psykisk lidelse som finnes. I Min angst foretar Atlantic-redaktør Scott Stossel en personlig studie av en tilstand som er like vanlig som den er misforstått. Her kan du lese et utdrag fra boken.

Jeg har en lei tendens til å snuble når det gjelder. Når jeg for eksempel står ved alteret i en kirke i Vermont og venter på at min vordende kone skal komme ned midtgangen, begynner jeg å føle meg fryktelig dårlig. Ikke bare småkvalm, men veldig kvalm, jeg skjelver – og framfor alt: Jeg svetter. Det er varmt i kirken den dagen – det er i begynnelsen av juli – og det er mange som svetter i sommerdressene og solkjolene sine. Men ikke på den måten jeg gjør. Da prosesjonssalmen spilles, pipler svettedråpene fram på pannen og overleppen. På bryllupsbildene ser du meg stå stivt ved alteret med et bistert halvsmil idet jeg ser min forlovede komme opp kirkegangen i sin fars arm; Susanna gløder på bildene, mens jeg glinser. Innen hun har kommet opp til meg ved alteret, renner små elver av svette ned i øynene og drypper ned på skjortekragen.

Vi snur oss mot presten. Bak ham står de vennene vi har bedt om lese tekster, og jeg legger merke til at de ser på meg med åpenlys bekymring. Hva feiler det ham? forestiller jeg meg at de tenker. Kommer han til å besvime? Bare det å tenke disse tankene gjør at jeg svetter enda mer. Forloveren min, som står rett bak meg, prikker meg lett i skulderen og rekker meg et papirlommetørkle å tørke pannen med. Venninnen min Cathy, som sitter et stykke bak i kirken, fortalte meg etterpå at hun så gjerne ville ha gitt meg et glass vann; hun mente det så ut som jeg nettopp hadde løpt maraton.

Tekstlesernes ansiktsuttrykk har gått fra mild bekymring til det som framstår for meg som ren skrekk. Kommer han til å dø? Jeg begynner å lure selv. For jeg har begynt å skjelve. Jeg mener ikke en lett skjelving, den hårfine dirringen man hadde merket bare hvis jeg holdt et papirark – jeg føler at det er like før jeg får krampetrekninger. Jeg konsentrerer meg om å unngå at beina svikter under meg som hos en epileptiker, og jeg håper at buksene er vide nok til at ingen kan se at jeg skjelver. Jeg nærmest lener meg mot hun som snart er min ektefelle – det er ikke mulig å skjule skjelvingen for henne – og hun gjør så godt hun kan for å holde meg oppe.

Stossel m onkel
Stossel med sin onkel, John Stossel, en amerikansk TV-journalist, og Scotts søster, som også slet med angst. Foto: © Scott Stossel © Scott Stossel/Observer New Review

Presten durer videre; jeg aner ikke hva han sier. (Jeg er, som man sier, ikke til stede i øyeblikket.) Jeg ber om at han skynder seg så jeg kan slippe unna denne torturen. Han tar en pause og ser ned på min forlovede og meg. Ved synet av meg, skinnende og dyvåt av svette, med panikk i blikket, blir han urolig. «Går det bra?» sier han lavt. Ja, nikker jeg hjelpeløst. (For hva hadde han gjort hvis jeg sa nei? Bedt alle om å forlate kirken? Ydmykelsen hadde vært total.)

Da presten gjenopptar prekenen, er det tre ting jeg slåss aktivt mot: Skjelvingen i armene og beina, trangen til å kaste opp og redselen for å besvime. Og jeg tenker: Få meg ut herfra. Hvorfor? Fordi nesten tre hundre mennesker – venner og kollegaer – er vitne til at vi gifter oss, og jeg holder på å bryte sammen. Jeg har mistet kontrollen over kroppen. Dette skal være en av de lykkeligste og viktigste dagene i livet, og jeg føler meg helt forferdelig. Jeg er redd jeg ikke kommer til å overleve dette.

Som ved en nådeshandling er seremonien over. Druknet i svette går jeg ned kirkegangen mens jeg klynger meg takknemlig til min nye kone. Da vi kommer ut av kirken, går de akutte fysiske symptomene tilbake. Jeg kommer ikke til å få krampetrekninger. Jeg kommer ikke til å besvime. Men da jeg mottar gratulasjonene og drikker og danser på bryllupsfesten, later jeg bare som jeg er lykkelig. Jeg smiler foran kameraet, håndhilser – og vil egentlig bare dø. Og hvorfor ikke? Jeg har mislyktes i en av de mest grunnleggende oppgavene man har som mann: Å bli gift. Hvordan greide jeg å ødelegge dette også? De neste syttito timene gjennomlever jeg en brutal, selvnedbrytende fortvilelse.

Bryllupet var ikke første gang jeg hadde brutt sammen, og det ble heller ikke den siste. Da det første barnet vårt ble født, bleknet jeg og sank sammen, og sykepleierne måtte ta en pause mens kona lå med veer og hjelpe meg i stedet. Jeg har på ydmykende vis frosset til is under offentlige forelesninger og presentasjoner, og flere ganger har jeg måttet forlate scenen. Jeg har droppet avtaler, forlatt eksamenslokaler og hatt sammenbrudd under jobbintervjuer, på flyturer, togreiser og bilturer, og mens jeg bare har gått gatelangs. På vanlige dager mens jeg gjør vanlige ting – leser en bok, ligger i sengen, snakker i telefonen, sitter i et møte, spiller tennis – er jeg tusenvis av ganger blitt grepet av en voldsom følelse av eksistensiell angst og blitt overveldet av kvalme, høydeskrekk, skjelving og et vell av andre fysiske symptomer. I disse tilfellene har jeg noen ganger vært overbevist om at døden, eller noe som muligens er enda verre, var nær forestående.

Selv når jeg ikke blir direkte plaget av akutte episoder som disse, plages jeg av bekymringer om min egen helse og familiemedlemmenes helse, om økonomien, om jobben, om skranglelydene fra bilen og drypping i kjelleren, om plagene ved å bli gammel og dødens uunngåelighet, om alt og ingenting. Noen ganger går bekymringene over i et lettere fysisk ubehag – magevondt, hodepine, svimmelhet, smerter i armer og bein – eller et generelt ubehag, som om jeg hadde kyssesyke eller influensa. Flere ganger har jeg utviklet angstutløste problemer med å puste, svelge, ja, faktisk med å gå; disse problemene blir etter hvert til besettelser som opptar all tankekraft.

Jeg lider også av en rekke spesifikke former for frykt eller fobi. For å nevne noen av dem: Trange rom (klaustrofobi), høyder (akrofobi), å besvime (astenofobi), å bli stående fast langt hjemmefra (en form for agorafobi), basiller (basillofobi), ost (turofobi), å snakke offentlig (en underkategori av sosial fobi), å fly (aerofobi), å kaste opp (emetofobi), og selvsagt å kaste opp på fly (aeronausifobi).

Da jeg var barn og mamma gikk på jusforelesninger om kvelden, var jeg alene hjemme sammen med barnevakten, og jeg var livredd for at foreldrene mine hadde dødd i en bilulykke eller hadde forlatt meg (det kliniske uttrykket for dette er «separasjonsangst»). I en alder av sju hadde jeg slitt dype render i gulvteppet på soverommet mitt fordi jeg hadde gått hvileløst rundt og forsøkt å få foreldrene mine til å komme hjem ved hjelp av ren viljekraft. I førsteklasse tilbrakte jeg i flere måneder nesten hver ettermiddag på helsesøsters kontor, syk av psykosomatisk hodepine, og ba om å få gå hjem; i tredjeklasse var hodepinen blitt erstattet av magesmerter, men min daglige tur til sykestua var den samme. På videregående tapte jeg med vilje tennis- og squashkamper for å slippe angstplagene som konkurransesituasjoner påførte meg. På den ene – den eneste – daten jeg hadde på videregående, da jenta lente seg mot meg for å få et kyss i et romantisk øyeblikk (vi sto ute og tittet på stjernebilder i teleskopet hennes), ble jeg overveldet av angst og måtte trekke meg unna av frykt for å kaste opp. Jeg var så flau etterpå at jeg sluttet å svare når hun ringte meg.

Kort sagt, helt siden jeg var to år gammel, har jeg vært en nervebunt av fobier, frykt og nevroser. Og siden jeg var ti, da jeg ble tatt med til vurdering på psykiatrisk sykehus og deretter henvist til behandling hos psykiater, har jeg på ulike måter forsøkt å overvinne angsten min.

Her er det jeg har prøvd: Individuell psykoterapi (i tre årtier), familieterapi, gruppeterapi, kognitiv atferdsterapi, rasjonell emotiv atferdsterapi, aksept- og forpliktelsesterapi, hypnose, meditasjon, rollespill, interoseptiv eksponeringsterapi, in vivo eksponeringsterapi, støttende-ekspressiv terapi, øyebevegelsesterapi (EMDR), håndbøker, massasjeterapi, bønn, akupunktur, yoga, stoisk filosofi og lydbøker jeg bestilte fra TV-shop en sen kveld.

Og medikamenter. Massevis av medikamenter. Thorazine. Imipramin. Desipramin. Klorfeniramin. Nardil. BuSpar. Prozac. Zoloft. Paxil. Wellbutrin. Effexor. Celexa. Lexapro. Cymbalta. Luvox. Trazodone. Levoxyl. Propranolol. Tranxene. Serax. Centrax. Johannesurt. Zolpidem. Valium. Librium. Ativan. Xanax. Klonipin.

Dessuten: Øl, vin, gin, bourbon, vodka og whisky.

Og her det som virket: Ingenting. Enkelte medikamenter har hjulpet litt, i begrensede perioder. Thorazine (et antipsykotikum som før ble klassifisert som et viktig sedativ) og imipramin (et trisyklisk antidepressiv) holdt meg unna det psykiatriske sykehuset tidlig på 1980-tallet, da jeg gikk på ungdomskolen og var hjemsøkt av angst. Desipramin, et annet trisyklisk antidepressiv, fikk meg gjennom de tidlige tjueårene. Paxil (en SSRI, eller selektiv serotoninreopptakshemmer) ga meg rundt seks måneder med betydelig redusert angst sent i tjueårene, før frykten brøt ut igjen. Rikelige mengder Xanax, propranolol og vodka fikk meg (så vidt) gjennom en bokturné og flere offentlige forelesninger og TV-opptredener mens jeg var tidlig i trettiårene. En dobbel whisky pluss en Xanax og en Dramamine kan iblant, når det tas før avgang, gjøre flyturen akseptabel – og to doble whiskyer, når de tas i rask rekkefølge, kan redusere den eksistensielle angsten og gjøre den uklar og fjern.

Men ingen av disse behandlingene har i vesentlig grad redusert den underliggende angsten, som ser ut til å være vevd inn i sjelen min og programmert inn i kroppen min, og som iblant gjør livet til en lidelse. Etter hvert som årene har gått, har håpet om å bli kurert for angsten visnet hen til et resignert ønske om å kunne godta den, å fnne et forsonende aspekt eller en formildende gevinst ved den kjensgjerning at jeg altfor ofte er et skjelvende, dirrende nevrotisk vrak.

Angst og beslektede forstyrrelser representerer den vanligste formen for offisielt klassifiserte psykiske sykdommer i USA i dag, enda vanligere enn depresjon og andre affektive lidelser. Ifølge National Institute of Mental Health har rundt 40 millioner amerikanere, nesten én av sju, til ethvert tidspunkt en eller annen form for angstlidelse, og de står for 31 prosent av utgiftene til psykisk helse i USA. En studie publisert i The American Journal of Psychiatry i 2006 påviste at amerikanerne til sammen mister 321 millioner arbeidsdager på grunn av angst og depresjon hvert år, og at de koster økonomien 50 milliarder dollar årlig; en artikkel fra 2001 publisert av US Bureau of Labor Statistics anslo at medianen for antallet arbeidsdager som gikk tapt hvert år på grunn av angst- og stresslidelser, er tjuefem. I 2005 – tre år før den siste økonomiske krisen traff oss – ble det skrevet ut femtitre millioner resepter for bare to angstdempende medikamenter: Ativan og Xanax.

Selv om noen har hevdet at angst er en spesiell amerikansk lidelse, er det ikke bare amerikanere som lider av den. En rapport publisert i 2009 av Mental Health Foundation i England rapporterer at femten prosent av britene har en angstlidelse, og at andelen øker: 37 prosent av britene sier at de føler mer frykt enn tidligere. En sammenfattende global oversikt over angststudier publisert i 2006 i The Canadian Journal of Psychiatry konkluderte med at så mange som én av seks personer på verdensbasis vil bli rammet av en angstlidelse i minst et år i løpet av livet. Disse tallene refererer selvsagt bare til mennesker som, i likhet med meg selv, får den tekniske diagnosen klinisk angst, i tråd med mer eller mindre vilkårlige diagnosekriterier etablert av The American Psychiatric Association. Men angst finnes ikke bare hos dem som offisielt er erklært som psykisk syke. Fastleger rapporterer at angst er en av de hyppigste årsakene til at folk oppsøker legekontoret – ifølge enkelte undersøkelser en hyppigere årsak enn forkjølelse.

Få mennesker i dag vil benekte at kronisk stress kjennetegner vår tid, eller at angst er blitt en slags kulturell tilstand i moderniteten. Vi lever, som det er blitt sagt mange ganger siden atomalderens begynnelse, i angstens tidsalder – og uansett hvor klisjéfylt det høres ut, er det bare blitt mer og mer sant de senere årene, etter hvert som USA i rask rekkefølge er blitt hjemsøkt av terrorisme, økonomisk krise og uro, og sterke sosiale endringer.

Og likevel, for bare tjue år siden eksisterte ikke angst som en klinisk kategori. I 1950, da psykoanalytikeren Rollo May publiserte The Meaning of Anxiety (Angstens mening), kommenterte han at bare to andre, Søren Kierkegaard og Sigmund Freud, hadde behandlet angstens idé i hele bøker. Ifølge Psychological Abstracts var det i 1927 bare publisert tre vitenskapelige artikler om angst, i 1941 var det kun fjorten, og sent på 1950-tallet bare trettisju. Den første vitenskapelige konferansen som utelukkende hadde angst som tema, fant ikke sted før i juni 1949. Først i 1980 – etter at man hadde utviklet medikamenter til å behandle angst og sluppet dem ut på markedet – ble angstlidelser endelig tatt med i den tredje utgaven av American Psychiatric Associations Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (Diagnostisk og statistisk håndbok over psykiske lidelser), hvor de erstattet Freuds nevroser. I en viktig forstand gikk behandlingen forut for diagnosen – det vil si at oppdagelsen av angstdempende medikamenter presset fram innføringen av angst som en diagnostisk kategori.

I dag publiseres tusenvis av artikler om angst hvert år, og en rekke akademiske tidsskrifter er viet angst. Angstforskningen gir stadig nye oppdagelser og innsikter, ikke bare om angstens årsaker og behandling, men også mer generelt om hvordan bevisstheten fungerer – om forholdet mellom bevissthet og kropp, mellom gener og atferd, og mellom molekyler og følelser. Takket være Joseph LeDouxs banebrytende nevrovitenskapelige forsking på 1980-tallet vet vi at de mest angstfylte følelsene og atferdsformene på en eller annen måte forårsakes av, eller i hvert fall bearbeides gjennom, amygdala, et lite, mandelformet organ nederst i hjernen som er blitt gjenstand for mye nevrovitenskapelig forskning på angst de siste femten årene.

Vi vet også langt mer enn Freud eller Kierkegaard om hvordan ulike nevrotransmittere – for eksempel serotonin, dopamin, gammaaminosmørsyre, noradrenalin og nevropeptid Y – reduserer eller øker angsten. Og vi vet at det finnes en sterk genetisk komponent i angst, og vi er nå i ferd med å finne ut mer detaljert hva denne komponenten består av. Bare for å nevne ett av flere hundre eksempler: I 2002 avdekket forskere ved Harvard det som mediene kalte «Woody Allen-genet» fordi det aktiverer en spesiell gruppe nevroner i amygdala og andre steder i de sentrale delene av nervekretsene som styrer engstelig atferd.

Thomas Insel, direktøren for National Institute of Mental Health, sier: «Det som virkelig er spennende her, i både studiet av angst som en følelse og som en type mentale forstyrrelser, er at dette er et av de feltene hvor vi kan begynne å skape en direkte forbindelse mellom vår forståelse av molekyler, celler og systemet for følelser og atferd. Vi er nå endelig i stand til å trekke linjene mellom gener, celler og hjernen og hjernesystemene.»

Og likevel, til tross for alle de framskrittene som er gjort i studiet av nevromekanismer og nevroanatomi, viser min egen erfaring at psykologien fremdeles er preget av striden rundt hva som forårsaker angst og hvordan man skal behandle den. De psykofarmakologene og psykiaterne jeg har snakket med, sier at medikamenter behandler angsten min; terapeuter som driver med kognitiv atferdsterapi, sier iblant at medikamenter delvis forårsaker angsten.

Er sykelig angst en medisinsk lidelse, som Hippokrates og Aristoteles og moderne farmakologer vil hevde? Eller er den et filosofisk problem, som Platon og Spinoza og de kognitive atferdsterapeutene vil mene? Er den et psykologisk problem, et produkt av barndomstraumer og seksuelle hemninger, som Freud og hans disipler vil si? Eller er den en åndelig tilstand, som Søren Kierkegaard og hans eksistensialistiske etterfølgere påsto? Eller er den – som W.H. Auden, David Riesman, Erich Fromm, Albert Camus og en rekke moderne kommentatorer har ment – en kulturell betingelse, en funksjon av den tiden vil lever i og av samfunnsstrukturen?

Sannheten er at angst på en og samme tid er en funksjon av biologi og filosofi, kropp og sjel, instinkt og fornuft, personlighet og kultur. Selv når angst blir opplevd på et åndelig og kulturelt nivå, kan den måles vitenskapelig og fysiologisk. Den er et produkt av både natur og sosialisering. Den er et fysiologisk fenomen og et sosiologisk fenomen. I datasjargong er den både et maskinvareproblem og et programvareproblem (jeg kjører et dårlig logikkprogram som får meg til å tenke angstfylte tanker).

Stossel m bestefar og oldefar
Scott Stossel som liten gutt med sin bestefar og oldefar, Chester Hanford (venstre), som også led av angst. Bilde: © Scott Stossel © Scott Stossel/Observer New Review

Jeg trenger ikke å lete lenge etter tegn på at angst er et familietrekk. Oldefaren min, Chester Hanford, som i mange år var dekan ved Harvard University, ble på slutten av 1940-tallet innlagt på McLean Hospital, det berømte psykiatriske sykehuset i Belmont i Massachusetts, med akutt angst. De siste tretti årene av livet hans var ofte en pine. Selv om medisinering og elektrosjokkbehandling iblant dempet lidelsene, var det bare for en viss tid, og i sine mørkeste øyeblikk på 1960-tallet lå han bare i fosterstilling på soverommet, og foreldrene mine husker at han kom med noen fryktelige, umenneskelige stønnelyder. Kona hans, min oldemor, var en imponerende og enestående kvinne, men hun var tynget av ansvaret for mannen sin, og døde av en overdose whisky og sovepiller i 1969.

Moren min er en anspent kvinne som alltid bekymrer seg, og hun lider av mange av de samme fobiene og nevrosene som jeg. Hun unngår omhyggelig alle høyder (glassheiser, taubaner), hun snakker aldri offentlig og styrer unna de fleste typer risiko. I likhet med meg er hun også livredd for å kaste opp. Det eneste søskenet jeg har, en yngre søster, kjemper med en angst som er forskjellig fra min, men likevel intens.

Sett i lys av bare disse tre generasjonene på morssiden (og det finnes et eget psykopatologisk motstykke på farssiden; far drakk seg sanseløs fem av sju kvelder i uka gjennom store deler av den sene barndommen min), er det ikke helt fjernt å konkludere med at jeg er genetisk predisponert for angst og depresjon.

Med disse faktaene i seg selv er ikke tilstrekkelige – for det kan jo hende at overføringen av angst fra den ene generasjonen til den neste på morssiden ikke hadde noe med gener å gjøre, men utelukkende med miljøet? På 1920-tallet hadde oldeforeldrene mine et yngre barn som døde av en infeksjon. Dette var en katastrofe for dem. Kanskje dette traumet, i tillegg til traumet han opplevde da mange av studentene hans døde under andre verdenskrig, ødela noe i oldefars sjel. Og kanskje mor utviklet sin egen angst ved å være vitne til farens overtro og besettelser og sin bestefars emosjonelle smerte (for ikke å snakke om den angstfylte omsorgen hun fikk fra sin bekymrede mor); den psykologiske betegnelsen på dette er «modellering». Kanskje jeg var vitne til mors fobier så mange ganger at jeg til slutt overtok dem?

Eller har angsten min dypere og bredere røtter enn det jeg selv har opplevd og genene jeg har arvet? Skyldes den historien og kulturen? Fars foreldre var jøder som flyktet fra nazistene på 1930-tallet. Mors kulturelle bakgrunn var på den andre siden tungt White Anglo-Saxon Protestant; hun er en stolt etterkommer av dem som reiste med Mayflower, og var inntil nylig inderlig overbevist om at det ikke finnes noen følelse eller noe familieproblem som ikke bør undertrykkes.

Så der har vi meg: En blanding av jødisk og WASP-patologi – en nevrotisk og affektert jøde inne i en nevrotisk og fortrengt WASP. Ikke rart jeg er engstelig: Jeg er som en Woody Allen fanget i Jean Calvin.

Eller er angsten min likevel «normal» – en naturlig respons på den tiden vi lever i? Jeg gikk på ungdomsskolen da filmen The Day After, som handler om det dystopiske etterspillet etter en atomkrig, ble vist på tv. Som ungdom hadde jeg stadig drømmer som endte med at en rakett fløy over himmelen. Beviser disse drømmene at jeg led av sykelig angst? Eller utgjorde de en rimelig reaksjon på det jeg opplevde – som tross alt var det samme som forsvarsanalytikerne på hele 1980-tallet var opptatt av? I den grad det er mulig å måle slike ting, virker det som om perioder preget av sosiale omveltninger i betydelig grad øker folks angst. I vår postindustrielle tidsalder, med økonomisk usikkerhet, stadige forskyvninger i de sosiale strukturene og endringer i yrkes- og kjønnsroller, er det ikke da normalt – ja, til og med hensiktsmessig – å føle angst?

I en viss forstand er det hensiktsmessig – i hvert fall i den grad det alltid, eller ofte, er hensiktsmessig å være relativt engstelig. Charles Darwin (som selv led av en lammende agorafobi som tvang ham til å holde seg innendørs i flere år etter reisen med Beagle) hevder at arter som «frykter på den rette måten», vil øke sine overlevelsessjanser. Vi engstelige mennesker har mindre sannsynlighet for å fjerne oss fra genbassenget ved for eksempel å leke oss på kanten av stup eller bli kamppiloter.

Livet mitt har heldigvis manglet store tragedier eller melodramaer. Jeg har ikke sittet i fengsel. Jeg har ikke vært på rehabilitering. Jeg har ikke angrepet noen eller forsøkt å begå selvmord. Jeg har ikke våknet opp naken ute på et jorde, bodd sammen med kokainmisbrukere eller fått sparken fra jobben på grunn av dårlig oppførsel. Sammenlignet med vanlige psykopatologier har mine – så langt, mesteparten av tiden, tilsynelatende – vært rolige. Robert Downey jr. kommer ikke til å spille i filmen om mitt liv. Jeg er, som de sier i faglitteraturen, «høytfungerende» sammenlignet med andre som har angstlidelser eller psykiske sykdommer; jeg er vanligvis ganske god til å skjule det. En del folk, og noen av dem tror de kjenner meg ganske godt, har fortalt at de er overrasket over at jeg, som kan virke så balansert og uforstyrrelig, har valgt å skrive en bok om angst. Jeg smiler pent, samtidig som tankene kverner inni meg. For enkelte kan jeg framstå som rolig, men hvis du hadde skrapet litt i overflaten, ville du sett at jeg ligner en and – jeg padler, padler, padler.

Det har slått meg at det kanskje er en veldig dårlig idé å skrive denne boka. Hvis det jeg lengter etter, er å få avlastning for mine nervøse lidelser, er det kanskje ikke så lurt å grave seg ned i angstens historie og vitenskap, og i sin egen sjel.

Vis aldri fram et sår. Vel, etter å ha prøvd i over tretti år – stort sett med hell – å skjule angsten min, legger jeg den nå fram slik at både kjente og fremmede kan ta den i skue.

Den terapeuten jeg går til nå, dr. W., sier at hvis jeg er åpen om angsten, vil skammen kanskje slippe taket, og jeg vil bli mindre alene med min ensomme lidelse. Når jeg blir skremt ved tanken på å lufte mine psykiatriske problemer i en bok, sier dr. W.: «Du har holdt angsten skjult i årevis, ikke sant? Og hvordan har det fungert?»

Ok, jeg tar poenget. Og det finnes en rik og overbevisende litteratur om hvordan – i strid med advarslene fra Wilfrid Northfield (og moren min) – det å skjule eller undertrykke angsten faktisk skaper mer angst. Men jeg slipper heller ikke helt unna min bekymring for at dette prosjektet ikke bare er selvopptatt og skamfullt, men også risikabelt – at det vil bli mitt Bippe Stankelbein-øyeblikk når jeg ser ned og oppdager at i stedet for at jeg holdes oppe av en indre styrke og ytre støttepilarer, er det faktisk ingenting som hindrer meg i å falle.

Dr. W. spør meg: «Hvorfor mener du at det er så skamfullt å skrive om angsten din i en bok?»

Fordi det fremdeles hefter et stigma ved psykisk sykdom. Fordi angst blir oppfattet som svakhet. Fordi jeg er urolig for at denne boka, med sine avsløringer av angst og kamp, vil bli en altfor innholdsrik klagesang, et brudd med grunnleggende standarder for diskresjon og anstendighet.

Da jeg forklarer dette for dr. W., sier han at selve arbeidet med å skrive og publisere denne boka kan virke terapeutisk. Når jeg blottlegger angsten min for hele verden, sier han, vil jeg «komme ut». Følgene er at dette vil være frigjørende, som om jeg var homofil og kom ut av skapet. Men å være homofil – det vet vi nå (American Psychiatric Association klassifiserte homofili som en psykisk lidelse fram til 1973) – er ingen svakhet eller en mangel eller en sykdom. Å være overdrevent nervøs er det.

En god stund var jeg tilknappet og skamfull, og sa til folk som spurte meg om boka at den var «en kulturell og intellektuell historie om angst» – og det er jo for så vidt sant – uten si noe om dens personlige preg. Men for litt siden, i et forsøk på å teste ut virkningene av «å komme ut av skapet» som en engstelig person, begynte jeg gradvis å snakke mer åpent om hva boka handlet om: «en kulturell og intellektuell historie om angst, vevd sammen med mine egne angsterfaringer

Virkningen var slående. Så lenge jeg omtalte boka som en tørr historiebok, nikket folk høflig, og noen kom senere bort til meg privat og spurte om ulike aspekter ved angst. Men da jeg begynte å innrømme at boka hadde sine personlige sider, ble jeg omringet av entusiastiske lyttere som var ivrige etter å fortelle meg om sine egen, eller familiemedlemmers, angst.

En kveld var jeg i middagsselskap med en gjeng forfattere og kunstnere. Noen spurte meg hva jeg jobbet med, og jeg avleverte min nye floskel («en kulturell og intellektuell historie om angst, vevd sammen med mine egne angsterfaringer»). Jeg snakket om noen av erfaringene mine med ulike angstdempende medikamenter og antidepressiva, og jeg ble overrasket da hver eneste av de andre ni personene som hørte hva jeg sa, svarte med å fortelle meg en historie om sine egne erfaringer med angst og medisinering. Alle tok ordet etter tur, og delte sine beretninger om angstens elendighet.

Jeg ble slått av hvordan det å innrømme at jeg lider av angst under en middag, hadde utløst et skred av personlige bekjennelser om angst og farmakoterapi. Ja vel jeg var sammen med en gjeng forfattere og kunstnere, en mennesketype hvor, som Aristoteles bemerket, ulike former for psykiske sykdommer forekommer langt oftere enn hos andre mennesker. Så kanskje disse historiene ganske enkelt viser at forfattere er sprø. Eller kanskje historiene viser at legemiddelfirmaene har lyktes i å sykeliggjøre normale menneskelige erfaringer, for deretter å markedsføre medikamenter som «behandler» dem.

«Ja!» sa dr. W. da jeg lanserte dette forslaget neste gang jeg traff ham. Så fortalte han meg en egen historie: «Broren min pleide å ha jevnlige samlinger hjemme hos seg selv, hvor folk ble invitert til å snakke om ulike temaer. Jeg ble bedt om å snakke om fobier. Etter foredraget kom hver eneste av gjestene bort til meg og fortalte om sine fobier. Jeg tror de offisielle tallene, uansett hvor høye de er, underrapporterer de faktiske forholdene.»

Stossel
Scott Stossels bok Min angst – Frykt, håp, redsel og jakten på sjelefred.

Ikke alle blir overveldet av angst. Kona mi, for eksempel, blir det ikke. (Takk Gud for det!) Barack Obama, så vidt vi vet, blir det ikke. Åpenbart heller ikke David Petraeus, tidligere øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Afghanistan og tidligere direktør i CIA: Han fortalte en gang en journalist at selv om han hadde en jobb hvor det sto om livet hver eneste dag, var det «sjelden han følte noe stress i det hele tatt». De beste quarterbackene, som Tom Brady og Peyton Manning, blir det opplagt ikke, i hvert fall ikke mens de er på banen. En av de tingene jeg utforsker i denne boka, er hvorfor noen er usedvanlig rolige og oppfører seg verdig selv under enormt press, mens andre blant oss gir etter for panikken ved det minste tegn til stress.

Men siden det er så mange av oss som lider av angst, bør det å skrive om sin egen angst ikke gi grunn til å skamme seg, men heller gi mulighet til å trøste noen av de millioner andre som har denne lidelsen. Og kanskje, som dr. W. ofte minner meg på, vil skrivearbeidet virke terapeutisk. «Du kan skrive deg til god helse», sier han.

Angsten min minner meg på at jeg er styrt av fysiologien – at det som skjer i kroppen, er mer bestemmende for det som skjer i bevisstheten enn omvendt. Angsten minner oss på at vi, i likhet med dyrene, er fanget i kroppene våre, som vil svekkes og dø og opphøre å eksistere. (Ikke rart vi har angst.)

Og selv om angsten kaster oss tilbake til vårt mest primitive, reptilaktige selv som er styrt av kjemp-eller-flykt-responsen, er det den samme angsten som gjør oss til noe mer enn dyr. «Dersom et menneske var et dyr eller en engel», skrev Kierkegaard i 1844, «da ville han ikke kunne engste seg, men ettersom han er en syntese, kan han engste seg, og jo mer han engster seg, jo mer menneske er han.» Evnen til å bekymre seg for framtiden går hånd i hånd med evnen til å planlegge framtiden – og planlegging av framtiden (og det å huske fortiden) er det som gir opphav til kultur og som skiller oss fra andre dyr.

For Kierkegaard som for Freud ligger de mest angstskapende truslene ikke i verden rundt oss, men snarere dypt inne i oss – i usikkerheten rundt de eksistensielle valgene våre og i frykten for døden. Det å konfrontere denne frykten og risikere at selvet blir oppløst, utvider sjelen og fullbyrder selvet. «Å lære å kjenne angsten er et vågestykke som ethvert menneske må kaste seg ut i så sant han ikke vil fortapes, enten ved ikke å ha kjent angsten, eller ved å gå til grunne i den», skrev Kierkegaard. «Den som har lært å være i angsten på rett måte, har derfor lært det viktigste.»

Å lære å være i angsten på rett måte. Vel, jeg prøver, og denne teksten inngår i det forsøket.

Første gang publisert i The Guardian
Oversatt av Lars Holm-Hansen

Tonje Skjervold
Markedssjef innhold i Cappelen Damm forlag. Har bakgrunn som journalist fra blant annet Dagens Næringsliv/D2 og NRK.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *