Anders Giæver: Mitt Brooklyn

Foto: GettyImages
Foto: GettyImages

Brooklyn: Mafiaens, hipsternes, skuespillerenes, slavenes, filmenes og de norske immigrantenes område av New York. Fra sitt faste hjørnebord i den lokale diner fletter VGs mangeårige USA-korrespondent Anders Giæver sammen Brooklyns mange historiske og kulturelle tråder til en fortelling som er like fascinerende enten man skal reise til byen, eller besøke den fra godstolen. Dette er et utdrag fra boka Første stopp Brooklyn.

Det tok litt tid før jeg oppdaget den, for Court Street er så full av pizzeriaer, nudelbarer, kaffesjapper, bakerier, restauranter og gatekjøkken, men fra det øyeblikket jeg første gang satte foten innenfor døren på Cobble Hill Coffee Shop, visste jeg at det var her jeg hørte hjemme. Det var dette jeg hadde lett etter, drømt om og forestilt meg. En tidløs amerikansk kafé, rett rundt hjørnet fra der vi bodde, med stamkunder, voksent personale og en rikholdig meny fra en tid før alle begynte å bekymre seg om karbohydrater og kolesterol.

Det var en helt egen lykkefølelse å finne den, og det ga en helt egen lykkefølelse de dagene jeg hadde tid og ro til å slå meg ned en halvtime ved det faste vindusbordet med dagens aviser eller kanskje til og med en bok. Jeg trengte aldri å si hva jeg skulle ha. I realiteten hadde jeg ikke noe særlig valg, etter de to–tre første besøkene. For da innehaver Frank Karoutsos og min faste servitør Marcella hadde tatt imot bestillingen et par ganger, satte de sin ære i å huske hva jeg ville ha, og serverte meg det uten å spørre.

Utenfor Cobble Hill Coffee Shop. Foto: Ales Ree
Utenfor Cobble Hill Coffee Shop. Foto: Ales Ree

Det betydde at jeg var låst til et glass fersk appelsinjuice, en kopp kaffe med uendelige muligheter for påfyll, eggerøre, bacon og stekte poteter på to skiver ristet hvetebrød til en samlet sum av 7,5 dollar pluss femten prosent tips. Jeg følte at om jeg skulle begynne å forandre på bestillingen og eksperimentere med speilegg og pølser for eksempel, ville jeg forstyrre balansen og tukle med hverdagsmagien som gjorde besøkene så vellykket. «Don’t fix it if it’s not broken», som amerikanerne gjerne sier.

Å være korrespondent for en norsk nyhetsredaksjon i New York er en drømmejobb fylt av privilegier, muligheter og opplevelser du bare får én gang i livet – men det er også en konstant nervøs, rastløs tilstand. Når som helst kan du rykkes ut av det du holdt på med eller planla, og uten videre forberedelser sendes til dramatiske, stressende og i noen tilfeller også ganske oppskakende begivenheter på steder over hele Nord- og Sør-Amerika, på ubestemt tid. Derfor var halvtimene ved vinduet i Cobble Hill Coffee Shop så gylne. Det var et indre asyl i den mest intense og dramatiske perioden i hele mitt liv.

Det var også her min forelskelse i Brooklyn begynte å gå over i varig kjærlighet.

Cobble Hill er en klassisk greskamerikansk «diner», av typen det skal eksistere mer enn 600 stykker av bare i New York City. Innehaver Frank kom til USA med en gresk lastebåt i 1969, to år etter at militærjuntaen i hjemlandet begikk statskupp. Han hadde et navn og en adresse til en annen gresk diner på Manhattan, som han klarte å finne frem til enda han ikke kunne noe engelsk. Her fikk han jobb i oppvasken. Førti år senere kjøpte han og en kompanjong Cobble Hill Coffee Shop. Han har jobbet hardt, pantsatte huset ute i Queens to ganger for å sende barna på college og universitet. Som så mange andre i byen fortsetter han å stå på, for ruin og fattigdom ligger bare et par lønningsdager unna. Det er mange slike livsverk som til sammen utgjør New York City.

Selve navnet har vært gjenstand for mye undring, munterhet og også irritasjon blant lokalpatrioter i området. Kafeen ligger nemlig ikke i Cobble Hill, men et kvartal inn i neste bydel, Carroll Gardens. Vennene mine i området syntes det var komisk og nesten litt søtt at jeg hadde blinket meg ut denne fettete dineren blant strøkets mange fancy yoghurtbarer, øko-bakerier og franske konditorier: en sentimental europeers jakt på det «autentiske» amerikanske, som ledet ham til å innta høykolesterolinnholdige
måltider blant nabolagets gamlinger i stedet for å nyte smoothies, bagels og dekaffinert soyalatte blant sine egne.

Court Street, Cobble Hill. Foto: Anders Giæver
Court Street, Cobble Hill. Foto: Anders Giæver

Cobble Hill var et strøk på vei opp. Fremdeles litt billigere enn fjonge Brooklyn Heights, eller attraktive Park Slope på den andre siden av Gowanuskanalen, som ledet an i Brooklyn-renessansen. Like fullt et vibrerende nabolag fylt av barnefamilier og kreative mennesker på vei opp og frem, som hadde vekslet inn trange og dyre leiligheter på Manhattan med mer plass og mindre trafikk et par stopp lenger ute på T-banens F-linje.

Cobble Hill ligger ikke lenger unna enn at du kan gå over broen til «øya», som brooklynittene gjerne kaller Manhattan, på mindre enn en time. Det er et område som hjemsøkes av matskribenter og bloggere som vil sjekke ut hva som skjer blant restaurantene på Smith Street. Her er det grønne lunger, gode offentlige skoler, en egen lokalkino og et blomstrende næringsliv med ti prosent lavere priser enn på «øya».

En gang i tiden, da Brooklyn by begynte å ekspandere utover the Heights og sentrum, ble hele dette området bare kalt South Brooklyn. Noen mener at nabolagsnavnene Cobble Hill og Carroll Gardens først og fremst er eiendomsmeglerkonstruksjoner, blåst opp for å tone ned strøkenes gamle fattig-stigma. Og Court Street strekker seg gjennom hele South Brooklyn-området, drøye tre kilometer fra rådhuset Borough Hall ved Cadman Plaza og helt ned til elvebredden og bryggene på sørspissen av Red Hook. Court Street er South Brooklyns hovedpulsåre og gjennomfartskanal – en gate som forandrer karakter fra kvartal til kvartal.

Sam's Pizzeria, en av Brooklyns eldste restauranter, på Court Street, Cobble Hill.
Sam’s Pizzeria, en av Brooklyns eldste restauranter, på Court Street, Cobble Hill.
Foto: Anders Giæver

Den starter som en litt for trang utgang på Cadman Plaza, hvor litt for mange folk og biler trenger seg sammen samtidig for å slippe ut fra plassen mens de tuter og banner. Langs utløpet ligger det en rekke slitne hurtigmat-restauranter, billige merkevarebutikker, supermarkeder og gateselgerboder, støvet ned av eksos og ristet løs av trafikk.

Så, idet gaten krysser den brede Atlantic Avenue, som går fra East River og hele veien ut til Queens langt i øst, roer Court Street seg ned, og Cobble Hill begynner. Her, på hjørnet av Court og Atlantic, hvor det ligger en staselig gammel bankbygning som nå er gjort om til økovennlig supermarked, sto fortet hvor George Washington tapte slaget om Brooklyn mot britene 27. august 1776, og hvorfra han måtte trekke seg tilbake til Manhattan.

Cobble Hill Coffee Shop ligger midtveis på Court Street, ni kvartaler fra Atlantic Avenue – på det punktet gaten begynner å riste av seg preget av revitalisert og nyoppusset gammel bydel med nye og spennende tilbud, og går over i sin mer opprinnelige form.

Fra vindusbordet mitt kunne jeg betrakte det jeg opplevde som en gammel, utryddelsestruet italiensk sivilisasjons siste dager. Ikke et Roma, med storslagne monumenter og arenaer som ble brent av korrupte keisere og overkjørt av barbarer østfra. Men en italienskamerikansk landsbykultur, en småby i storbyen, bundet sammen av tradisjoner, familiebånd og samhold, som var i ferd med å fortrenges av en uunngåelig utvikling i enhver urban prosess.

«Du skulle ha kommet hit tidligere, før alle de jævla yuppiene», sa innehaveren av blomsterbutikken Carroll Gardens Florist til kona mi en dag. Hun ble naturlig nok smigret, for det var tydelig at han ikke regnet henne som en del av «de jævla yuppiene» – den nye gruppen øvre middelklasseinnflyttere som trenger stadig dypere inn i Brooklyn. Nye bosettere som riktignok fører penger og velstand og økt eiendomsverdi med seg, men som ikke har så høy status blant de innfødte.

Blomsterbutikken var en av de mange fargerike hjørnesteinsbedriftene som satte sitt preg på det italienskamerikanske området, og som holdt merkevarekjedene på armlengdes avstand. Butikker med familienavn og gammeldagse, prangende skilt. Starbucks hadde foreløpig ikke etablert seg i denne delen av Brooklyn, og kaffebrenneriet D’Amico Coffee fylte gatene med duften av nybrente kaffebønner hver morgen.

Joe’s Perette, som en gang i tiden het «Joe’s Superette», men hvor s-en og u-en hadde falt ned for så lenge siden at navnet hadde forandret seg, så ut som en hvilken som helst uorganisert innvandrersjappe i en hvilken som helst storby. Men bak det kaotiske tilbudet av dagligvarer og isenkram bakte og solgte de sine egne prosciuttoboller, en fritert blanding av italiensk skinke, ricotta, mozzarella og brødsmuler som folk kom langveis fra for å få tak i, etter hysteriske omtaler i blant annet New York Times.

Det fantes slaktere, bakerier og ostebutikker under innehavernavn som Esposito’s, Monteleone’s og Caputo’s, og gamle frisører og «herreklubber» med italienske navn lå på rekke og rad. Her satt eldre menn hele dagen, spilte backgammon, leste avisen og drakk kaffe.

Kirker var det også her, selvfølgelig. Først og fremst St. Mary Star of the Sea-kirken, som du ikke kunne passere sammen med andre i nabolaget uten at de stolt fortalte at gangsteren Al Capone hadde giftet seg der på 1920-tallet. Et samlingspunkt var også St. Stephens-kirken, som den andre søndagen i september hvert år arrangerte en prosesjon gjennom gatene, hvor dresskledde menn bar en statue av Maria SS Addolorata, Vår Smertefulle Mor, ledsaget av hornmusikk og fyrverkeri.

Som i store deler av resten av Brooklyn er det Brownstonene – de karakteristiske tre–fireetasjes bygningene i brun steinleire – som dominerer arkitekturen, men i Carroll
Gardens er forhagene større enn i resten av Brooklyn. De er strøkets stolthet, har gitt det dets navn, og er gjerne fylt med religiøse ikoner, krusifikser og Mariastatuer.
Bortsett fra ved høytider som Halloween, jul og påske, da Jesus og Maria blir fortrengt av zombier, julenisser og påskeharer.

brooklyn2
En av Raccuglias begravelsesseremonier i Court Street. Foto: Anders Giæver

Den største og mest fargerike hverdagsbegivenheten i Carroll Gardens var likevel noe annet. Fra mitt faste vindusbord på Cobble Hill Coffee Shop hadde jeg orkesterplass
til gravferdskortesjene fra Raccuglia og sønners begravelsesbyrå. Jeg ble alltid forventningsfull når jeg så at Raccuglias sønner, store og kraftig bygde menn i litt for trange dresser, helt uten synlige autorisasjon, begynte å dirigere trafikken om morgenen. De føyset fotgjengere til den andre siden av gaten, de hindret biler i å parkere, de sto midt i krysset og veivet med armene som om de eide hele kvartalet.

Når kysten var klar, kom så bilene rullende: to til tre lange, svarte limousiner med de mest iøynefallende blomsterdekorasjoner jeg noensinne har sett. Navn og portretter av avdøde gjenskapt i en mosaikk av liljer og roser. Jeg så blomstertavler formet som jomfru Maria, som logoen til lokalrestauranten Marco Polo (hvor avdøde hadde vært kelner hele sitt yrkesliv), som tegnefilmfiguren Betty Boop og som sjokoladen Milky Way.

Og så, når alt var klart, alle hadde inntatt plassene sine, og de pårørende ankom i den siste bilen, trådte Vincent Raccuglia himself inn på arenaen. En liten, eldre og energisk og krumbøyd mann med fedorahatt og mørk strikkevest. Han kondolerte de sørgende i et storslått, medfølende kroppsspråk før han smelte noen ordre til sønnene, som raskt dukket inn i de forskjellige bilene og fikk siste akt i gang. Så rullet hele den triste, men fargerike kortesjen sakte ned Court Street og til kirken hvor begravelsen skulle foregå, mens folk stoppet opp på fortauet og i forretningene.

brooklyn4
Et siste farvel med en høyt verdsatt kelner fra lokalrestauranten Marco Polo. Foto: Anders Giæver

På fine dager, når det ikke var begravelse, satt Vincent Raccuglia på en klappstol utenfor byrået i bare skjorte og bukseseler og nøt en sigar med fedoraen skjøvet bak i nakken. Det ble sagt at han kjente alle de italienskamerikanske familiene i nabolaget, og han nikket og hilste muntert på fremtidige klienter.

Bak ham ved inngangen hang en tavle med oversikt over ukens døde. Mange av dem var ikke bare oppført med sitt formelle navn, men også med tilnavnet som ennå var vanlig blant eldre i området. Det var «Tommy the Hook», «Charlie Cadillac» og «Anthony Ah», navn som hadde fulgt dem fra oppveksten på 1940- og 50-tallet og livet ut, som neppe ville stå på gravsteinen, men som i det minste fikk følge dem helt frem til terskelen til evigheten.

Det var naturlige, praktiske årsaker til slike navn i gode, gamle dager, forklarte Raccuglia til New York Daily News i 2009: «Ropte du etter ’Vincent!’ på gata, var det fjorten stykker som reagerte. Så alle trengte et forklarende ekstranavn. Det kunne være ’Feite Marys Vincent’ eller ’Lille Marys Vincent’, for å markere forskjellen.»

Et slikt typegalleri fremkalte selvfølgelig helt bestemte stereotypier i min film- og tv-indoktrinerte bevissthet. En dag mannet jeg meg opp og spurte en italienskamerikansk venn som drev forretning i området, om mafiaen fremdeles opererte bak fasadene. Han valgte å sitere Tony Soprano fra tv-serien: «Det er en stereotypi. Og det er støtende. Det finnes ingen mafia!»

Han var godt fornøyd da han skjønte at jeg tok ironien, og lettet litt mer på sløret: Mafiaen, slik vi kjenner den fra tv, film og bøker, finnes ikke lenger, hevdet han. Og Tony Soprano hadde et poeng da han sa at bildet av mafiaens medlemmer var fordomsfullt. «De» var en del av miljøet og kulturen. «De» oppstod i en tid hvor politiet ikke brydde seg stort om hva som skjedde med fattige italienske immigranter. «De» sørget for at Carroll Gardens og Cobble Hill ikke ble like forslummet som mange andre områder av Brooklyn på 60- og 70-tallet. Og selvfølgelig var «de» her fremdeles, selv om de ikke er gorillaer som går rundt og presser penger av det lokale næringsliv. Se på alle de gamle, tradisjonelle nærbutikkene som nesten ikke har kunder, men som fortsatt holder åpent i et eiendomsmarked som har tidoblet seg de siste årene. Hvordan tror du de har råd? Noen av dem er en front for alle de uregistrerte pengene som flyter rundt utenfor systemet, og som trenger å vaskes før de kan settes i banken.

Det var en beskrivelse og en forklaring jeg støtte på flere ganger, ikke minst da jeg begynte å lese romanen som nærmest virket som en obligatorisk litterær introduksjon til strøket, Jonathan Lethems Motherless Brooklyn fra 1999.

motherlessbrooklyn«Minnas’ Court Street var det gamle Brooklyn, en uforanderlig, tidløs overflate, holdt i live fra undersiden med avtaler, prat og uformelle fornærmelser, en lokalpolitisk maskin med pizzabulesjefer og slaktermestere og uskrevne lover overalt. Alt var prat bortsett fra det som faktisk betydde mest, som besto i uuttalte avtaler.»

Motherless Brooklyn er et portrett av Court Street og dalstrøka innafor slik det var, bare få år før byutviklingen i New York snudde. Det ga en helt egen opplevelse og forståelse å sitte på Cobble Hill Coffee Shop og lese den, omgitt av det som kunne ha vært bokens bifigurer.

 

Vi flyttet inn i Cobble Hill i juli 2008. I midten av september samme år kollapset en rekke store finansinstitusjoner i det største økonomiske krakket siden 1930-tallet. Megleren som bodde i etasjen over oss mistet jobben på dagen, hadde ikke råd til å bo i Cobble Hill lenger og var ute av bygningen 1. oktober. Langs Court og Smith Street begynte forretninger og restauranter å stenge. Frykten var stor i hele Brooklyn for at det nå var over, nå skulle de dårlige tidene vende tilbake. Slummen, fattigdommen og kriminaliteten skulle stige opp igjen fra bunnen av Gowanuskanalen og legge seg over bydelen som en klam, uforanderlig tåke.

Det gikk ikke slik. Når ettertiden skal bedømme Obamas presidentperioder, vil det nok dreie seg langt mer om den økonomiske snuoperasjonen som startet da han inntok
Det hvite hus, enn om helsereform, Tea Party-aktivisme og drapet på Bin Laden.

Da vi kom til Cobble Hill i 2008, var prisene høye. Syv år senere var de astronomiske, i den grad at mange fryktet at eiendomsmarkedet i New York var en ny, bristeferdig boble. Når butikkene og restaurantene langs Court og Smith må stenge nå, er det fordi de blir overbudt av nye, pengesterke krefter. Likevel er det oppsiktsvekkende mange av Carroll Gardens gamle forretninger som klamrer seg fast.

Og Cobble Hill Coffee Shop har fått en ny vår. Etter at vi hadde flyttet hjem til Norge igjen, fikk jeg en imponert mail fra en venninne i strøket, en av dem som hadde dratt på smilebåndet av min tiltrekning til kafeen. Strøkets nyeste og mest omtalte nabo, Lena Dunham fra HBO-serien Girls, var observert i lokalet, hvor et motemagasin gjorde fotoopptak med henne. Cobble Hill Coffee Shop hadde fått sin oppreisning.

Da jeg var tilbake i 2014 og ville stikke innom for å få min faste dose egg og bacon, var det smekkfullt, og kø utenfor på fortauet. På et skilt på døren sto det at man nå hadde fått cappuccino og caffè latte. Jeg så Frank gjennom vinduet. Han så tilbake på meg og slo oppgitt og beklagende ut med armene i en «Hva kan man gjøre?»-bevegelse.
Jeg smilte avvergende tilbake.
Det er ham vel unt.

Knut Gørvell
Jeg er salgs- og markedsdirektør i Cappelen Damm med ansvar for skjønnlitteratur og sakprosa. Jeg brenner for å formidle litteratur til det norske folk.