Bår Stenvik: Å bli en annen

Foto: Lars Pettersen/Tinagent

Vi ser skuespillere stadig vekk, på film, TV og scenen. Men framføringene deres er bare toppen av isfjellet. Forut for minuttene i lyset ligger timer med undersøkelser, prøver og studier av karakteren de skal framstille. Hvordan omformer de seg til et annet menneske? Og hvorfor er de så interessante å se på?

Gjennom ett år har Bår Stenvik fulgt seks av Norges fremste skuespillere: Ane Dahl Torp, Eldar Skar, Helen Vikstvedt, Kristofer Hivju, Juni Dahr og Bjørn Sundquist. Resultatet foreligger i hans nye bok Å bli en annen.

Hva kan ett år i hælene på seks skuespillere lære deg om film, teater og livet sånn generelt?

Du har sikkert hørt den, historien om Dustin Hoffman og Laurence Olivier under innspillingen av Maratonmannen. I en scene skulle Hoffman være fullstendig utmattet, og på forhånd løp han tre runder rundt kvartalet. Han kom tilbake, andpusten og utslitt, og proklamerte at nå kunne de begynne å filme, han var klar. Olivier kikket på ham. «Did you ever consider… acting?»

Jeg tror omtrent hver eneste person jeg intervjuet i arbeidet med denne boka fortalte meg ulike varianter av denne historien. Etter hvert ble jeg litt lei av å høre den. Så gikk det opp for meg at når alle gjenforteller den gang på gang, er det fordi den effektivt viser fram et sentralt dilemma i skuespill. Alt er på liksom, likevel skal det føles overbevisende. Skal skuespilleren da rendyrke sin evne til å skape illusjon, eller prøve å «gjøre det ekte»?

Å bli en annen
KJØP BOKA HER

Historien formidler også at ulike skuespillere løser dette dilemmaet på forskjellig vis. Det er sagt at det finnes like mange skuespillermetoder som det finnes skuespillere. Som de aller fleste norske profesjonelle skuespillere, har de seks aktørene i denne boka grunntrening innen en eller annen variant av den metoden Konstantin Stanislavskij utarbeidet på 1800-tallet, og som deretter spredde seg over hele den vestlige verden. Men de har alle funnet forskjellige innganger, mantra og triks underveis.

Ane Dahl Torp nyter sin egen ondskap og jobber seg stor og tøff. Helén Vikstvedt tar sjansen på å være dårlig. Kristofer Hivju analyserer seg fram til sin rollefigurs funksjon. Juni Dahr lar hvert sted forme forestillingen. Bjørn Sundquist tenker som en jazzmusiker. Eldar Skar tviler seg fram til sin egen rolle som profesjonell skuespiller.

Et annet eksempel som ofte dukket opp i samtalene jeg hadde, var Denis Diderots Paradoks om skuespilleren fra 1700-tallet, der han drøfter noe av det samme som Hoffman/Olivier-anekdoten: Skal skuespilleren tilstrebe innlevelse eller være distansert? Må man ikke ha en viss kaldblodighet for å kontrollere kroppen perfekt og skape akkurat det rette inntrykket av for eksempel gråt? Nettopp gråt var da også et tilbakevendende tema, både når jeg snakket med skuespillere og andre fagfolk. Ane Dahl Torp fastholdt at det ikke var viktig for henne, men hun tok opp emnet nettopp fordi hun opplevde «gråte-press» på jobben. Kristofer Hivju var lett irritert over å bli spurt om det hele tida. Bjørn Sundquist var irritert på skuespillere som presset fram tårer.

Selv om skuespillere mener tåreproduksjon er en banal og lite interessant del av deres jobb, er det en grunn til at kinopublikummet fester seg ved evnen til «å gråte på kommando»: Den anskueliggjør at skuespillerne ikke bare står der og leser replikker. Grininga viser at de virkelig føler, at de virkelig blir en annen. Eller noe helt annet, at de virkelig har en virtuos fasadekontroll som vi vanlige folk ikke har.

Jeg har lært en del om skuespillernes triks, verktøy og filosofi. Men også mye mer: Mine oppfatninger om skuespillere ble utfordret og revidert, og på kjøpet fikk jeg uventede innsikter om historiefortelling, psykologi og estetikk. Egentlig burde det ikke være særlig overraskende at jeg lærte så mye mer enn det rent skuespillerfaglige. De fleste av skuespillernes paradokser og dilemmaer er interessante også i det vanlige livet: Hvor stor er forskjellen på den vi er og rollen vi spiller? Hvordan kan vi forandre oss? Hvordan kan vi få andre til å tro på oss og ha tillit til oss? Hva gjør oss interessante for andre mennesker? Hvordan leser de oss?

Da er det heller ikke så rart at vi tilbringer så mye tid med å se på og lese om skuespillere, både i rollene og som privatpersoner. Enhver skuespillermetode kan ses på som et forslag til hva som er essensen av det menneskelige – den mest effektive måten å formidle et menneskes egenart. Og skuespillerne er de ypperste utøverne av denne kunsten. Når vi ser på skuespillere, leter vi etter svaret på det eldgamle spørsmålet: Hva betyr det å være menneske?

Bår Stenvik

Bår Stenvik (f. 1976) er journalist og bor i Oslo. Han har gitt ut to prisbelønte bøker, Skitt (2011) og Dataspill (2011), og skriver artikler om alt fra litteratur og film til hjernedop og teknologi i aviser som Dagens Næringsliv og Dagbladet og tidsskrifter som Vinduet og Vagant. Hans bok BLØFF – Hvordan juks og selvbedrag gjør oss til ekte mennesker (2014), er oversatt til tysk og russisk. Boken Å bli en annen - Hva ett år i hælene kan lære deg om film, teater og livet sånn generelt ble gitt ut i 2016.

1 kommentar
  1. […] Da er den nye boka i hus! Nydelige omslagsbilder og portretter av Lars Petter Pettersen. Og forordet er lagt ut på Forlagsliv-bloggen. […]

    17. mars 2016 kl 19:21

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *