Flemming Rose: Ti år etter

Flemming_RoseFlemming_Rose

Flemming Rose er kulturredaktøren som tok initiativet til å publisere Muhammedkarikaturene i Jyllandsposten, og utløste den største ytringsfrihetsdiskusjonen i Europa i nyere tid. Ti år etter karikaturkrisen tar Rose temperaturen på dagens Europa, og ser tilbake på utviklingen i sin nye bok Hymne til friheten.

Møt Flemming Rose i Oslo 19. april 19.00

Flemming Rose er kulturredaktøren som tok initiativet til å publisere Muhammedkarikaturene i Jyllandsposten, og utløste den største ytringsfrihetsdiskusjonen i Europa i nyere tid. Ti år etter karikaturkrisen tar Rose temperaturen på dagens Europa, og ser tilbake på utviklingen i sin nye bok Hymne til friheten
Flemming Rose – Hymne til friheten

Flemming Roses forord til den nye boken Hymne til friheten:

En desemberdag i 2014 kom jeg i prat med min redaktør, forlagssjef Kim Hundevadt, mens vi sto i kantinekø i JP/Politikens Hus på Rådhusplassen i København. Vi snakket om en mulig nyutgivelse av Taushetens tyranni, en bok om ytringsfriheten og vilkårene for hvordan vi lever sammen i flerkulturelle samfunn, og samtidig min personlige beretning om det dramatiske forløpet som fulgte etter at jeg som kulturredaktør i Jyllands-Posten den 30. september 2005 hadde valgt å offentliggjøre 12 tegninger av profeten Muhammed.

Spesielt én av tegningene, Kurt Westergaards karikatur av profeten med en bombe i turbanen, vakte enorm oppmerksomhet og fikk muslimer i flere land til å reagere med voldelige protester og boikott av danske varer.

Kim og jeg pratet om at en oppdatert utgave av boken, som nettopp hadde kommet ut på engelsk, burde utgis like før tiårsdagen for offentliggjøringen av tegningene, altså i september 2015. Tanken var at det de siste fem årene hadde vært flere hendelser i Danmark og omverdenen som tilførte debatten nye elementer: den arabiske våren og de etterfølgende krigene, etniske og religiøse konfliktene i Midtøsten, krenkelsesfundamentalismens absurde utslag i USA, oppstyret rundt Yahya Hassans første diktsamling, rasismedommen mot den iransk-fødte kunstneren Firoozeh Bazrafkan, mordforsøket mot islam-kritikeren Lars Hedegaard, den forhenværende imamen Ahmed Akkaris oppgjør med sin rolle som islamistenes talsmann under Muhammed-krisen og fengslingen av den svenske kunstneren Dan Park, i tillegg til hærverket mot et galleri i København som planla en utstilling av Parks omstridte bilder.

 Jeg hadde i en årrekke holdt meg ute av debatten. Dels fordi jeg i Taushetens tyranni hadde formulert det jeg hadde på hjertet om ytringsfriheten i globaliseringens tid, dels fordi jeg gjerne ville videre i mitt eget liv. Jeg kunne likevel godt se relevansen i å ta et friskt blikk på de siste årenes utvikling.

Så kom angrepet på Charlie Hebdo 7. januar 2015. Volden og truslene ble enda en gang en del av mitt liv, som jeg måtte forholde meg til.

Så kom angrepet på Charlie Hebdo 7. januar 2015. Volden og truslene ble enda en gang en del av mitt liv, som jeg måtte forholde meg til. En måned senere kom terroren til min egen by: En 22 år gammel muslim, som var født og oppvokst i Danmark og hadde palestinsk bakgrunn, angrep et offentlig debattmøte om blasfemi og kunst lørdag den 14. februar. Han drepte en tilfeldig deltaker, og senere samme kveld skjøt han en dansk jøde, som sto vakt utenfor synagogen i København under en bar mitzvah. Gjerningsmannens motiv og gjennomføringen av angrepene minnet om angrepet i Paris.

Følgelig valgte jeg å tre inn i debatten igjen. Jeg mente at jeg hadde en spesiell utkikkspost. Jeg hadde opplevd Muhammed-krisen innenfra og hadde dessuten brukt tid og krefter på å sette meg inn i teori og praksis i den globale debatten om ytringsfrihet.

Midt i dette turbulente forløpet kom Kim tilbake med et alternativt forslag: Hvorfor ikke skrive en helt ny bok, som ga perspektiv til de siste årenes debatt om ytringsfriheten i lys av de voldsomme begivenhetene i Frankrike og Danmark? Hvor står debatten nå, hvor går den, og hva har forandret seg?

 Jeg tygget litt på forslaget før jeg sa ja. Til å begynne med overveide jeg å skrive en bok som plasserte de siste årenes tilbakeslag og landevinninger i debatten om ytringsfrihet på en vektskål, for deretter å gjette hvilken vei vekten ville tippe. Den ideen forkastet jeg raskt. Jeg hadde lyst til å slå et slag for friheten, fordi det forekom meg at den var ille ute.

Ved første øyekast kan man lett få inntrykk av at ytringsfriheten – eller friheten i bredere forstand – trives og lever i beste velgående. Ordet «ytringsfrihet» vekker positive assosiasjoner hos de fleste. Tidligere tiders statsdirigerte sensur har forsvunnet, og bare de mest ekstreme røstene fordømmer friheten uten omsvøp. Det gjelder både i Danmark, i Europa og i Vesten generelt.

Men når skåltalene er overstått og glassene tømt, er det likevel grunn til å spørre hvor bra det egentlig står til. Ja, fire millioner mennesker gikk ut i gatene i protest mot angrepet på Charlie Hebdo og det jødiske supermarkedet i Paris. Ja, titusener møtte opp for å demonstrere ved Krudttønden etter angrepene på debattmøtet og synagogen i København. Men jeg er ikke sikker på at de folkerike manifestasjonene for flertallet av deltakerne var en støtte til ytringsfriheten. Det dreide seg først og fremst om spontane reaksjoner på sjokket og forferdelsen over drapene.

Det viste seg fort at støtten til Charlie Hebdos redaktører og medarbeidere ikke var entydig. Hadde de kanskje ikke selv bedt om det med sin kompromissløse linje? Og var det noen grunn til å krenke muslimenes følelser når profeten deres betydde så mye for dem?

Det har satt ytringsfriheten under press fra flere kanter.

I Frankrike tok regjeringen initiativ til å begrense ytringsfriheten ytterligere. Det samme har vi sett i Storbritannia og i andre europeiske land. I uken etter massakren i Charlie Hebdo fikk mange franskmenn et sjokk da det viste seg at atskillige skoleelever med muslimsk bakgrunn nektet å delta i en minnehøytidelighet for ofrene, men tvert imot hyllet gjerningsmennene. Ifølge avisen Le Figaro ble 54 personer arrestert for å ha gitt sin støtte offentlig for angrepet på Charlie Hebdo. Minst 12 ble dømt. På den ene side har man på denne måten skjerpet lovgivningen og strafferammen for å glorifisere eller bifalle terror. På den annen side ønsker man å slå hardere ned på såkalt hatefull tale. Det har satt ytringsfriheten under press fra flere kanter. Danmark har valgt å bevare sin blasfemilov, og tallet på siktelser og dommer for å bifalle terror er stigende, mens politikere fra flere partier har krevd et forbud mot det islamistiske partiet Hizb-ut-Tahrir. Overalt er disse tiltakene drevet av et ønske om å sikre den sosiale freden. Det er selvsagt prisverdig, men bak bestrebelsene skjuler det seg etter min oppfatning et misforstått syn på ytringsfriheten og dens grenser i et flerkulturelt demokrati. Politikere, interessegrupper og innflytelsesrike opinionsdannere er overbevist om at man er nødt til å skjerpe de eksisterende begrensningene av ytringsfriheten i takt med at Europa får et større etnisk, religiøst og kulturelt mangfold. Det er, mener de, den eneste måten vi kan sikre freden på.

Bak denne oppfatningen skjuler det seg en dyp mistillit til friheten og dens potensial. Friheten må derfor doseres og ledsages av det ene forbeholdet etter det andre: «Jeg går inn for ytringsfrihet, men …» Merkelig nok er det ingen som tar tilsvarende forbehold når de sier: Jeg er imot rasisme, men … Jeg går inn for likelønn for kvinner, men … Jeg er imot vold, men … Jeg er tilhenger av demokratiet, men …

Mange tilhengere av det økende kulturelle, etniske og religiøse mangfoldet mener at det ikke bør gis plass for et tilsvarende mangfold når det gjelder retten til å ytre seg. Større kulturelt mangfold bør ledsages av et mindre mangfold av ytringer. Jeg finner det absurd at flerkulturelle samfunn skal ofre ytringsfriheten i mangfoldets navn. Et flerkulturelt samfunn har ikke bruk for mindre, men for mer mangfold hvis det skal gi plass for alle borgerne. Presset på ytringsfriheten i flerkulturelle samfunn drives av en sviktende tro på menneskets evne til å forvalte sin frihet og utøve selvkontroll. Det er også et uttrykk for mistillit til ordets evne til å håndtere konflikter. Et voksende mangfold utgjør den kanskje største utfordringen for Danmark og Europa i årene som kommer. Det er derfor viktig å forstå forholdet mellom frihet og mangfold. Så vidt jeg kan se, kommer den største trusselen mot ytringsfriheten derfra. Trusselen har nemlig sitt opphav i de beste hensikter, påståtte hensyn til medborgerne og det allmenne vel, til den enkeltes sjelefred og til samfunnsfreden. Hvem kan være imot en så edel ambisjon?  

At forsvaret for friheten kan virke kontroversielt, går frem av denne bokens forside.

At forsvaret for friheten kan virke kontroversielt, går frem av denne bokens forside. Tegningen har en historie. Den er laget av Politikens legendariske tegner, Roald Als. Han laget den i august 2010, da jeg før utgivelsen av Taushetens tyranni ble intervjuet av Politiken om dilemmaene boken hadde reist, og hvorfor avissiden med de opprinnelige Muhammed-tegningene var trykket opp på nytt, for øvrig i selskap med andre eksempler på krenkende bilder fra kunst- og mediehistorien – fra Edouard Manets «Frokost i det grønne», via den nazistiske avisen Der Stürmer og de arabiske medienes antisemittiske tegninger til Robert Mapplethorpes fotografier av nakne kropper i avslørende positurer.

Noen oppfattet opptrykket av tegningene som en provokasjon, men alt annet ville ha vært tåpelig og uholdbart i en bok om Muhammed-krisen og ytringsfriheten.

Intervjuet og tegningen ble brakt på førstesiden av Politikens kulturseksjon. Det viste seg imidlertid at et vesentlig element hadde blitt redigert bort.

Roald Als hadde tegnet en bombe med en tent lunte, som rullet foran føttene mine – en direkte referanse til bomben som Kurt Westergaard i sin tid hadde plassert i turbanen til muslimenes profet. Avisens daværende sjefredaktør, Tøger Seidenfaden, sensurerte bort bomben av hensyn til meg. Han mente åpenbart at den kunne knyttes til konkrete drapstrusler mot meg, eller at den pekte på meg som synderen dersom opptrykket av tegningene i boken skulle føre til nye voldelige protester.

Det var omtenksomt av ham, men jeg følte meg på ingen måte utsatt eller krenket av den antente bomben på tegningen. Jeg var faktisk mer opprørt over at Tøger Seidenfaden flere ganger, både i Politiken og i offentlige debatter, fordreide min ledsagende tekst til tegningene. Det fremsto som om jeg hadde sagt at muslimer måtte finne seg i hån, spott og latterliggjøring, enda det stikk motsatte var tilfellet. Poenget mitt var at dette var et vilkår for alle i et moderne, sekulært og flerkulturelt demokrati, uansett hvem man var, hva man trodde på eller hvor man kom fra. Jeg fastholdt at Muhammed-tegningene i en slik forstand var et integreringsprosjekt. For ved det kunne danske muslimer bli integrert i den danske satiretradisjonen. Muslimer burde verken finne seg i mer eller mindre enn andre grupper og individer i det danske samfunnet. I dette lå det – hvor paradoksalt det enn kunne lyde – en anerkjennelse av muslimer som likeverdige medborgere. Roald Als’ tegning signaliserte at utgivelsen av Taushetens tyranni med Muhammed-tegningene var som en tent bombe, som risikerte å ende med en eksplosjon, selv om det ikke var gitt. Lunten kunne også blitt en flopp som ikke eksploderte, og slik gikk det heldigvis. Det ble fremsatt protesterklæringer, men ellers skjedde det ikke noe. Det viste at det ikke fantes noen naturgitt og automatisk forbindelse mellom offentliggjøringen av Muhammed-tegninger og muslimenes voldelige reaksjoner.

Originaltegningen henger på arbeidsrommet mitt sammen med andre karikaturer fra årene som har gått. Barnebarnet mitt er tydelig fascinert av dem. Han elsker å bli løftet opp, slik at han kan studere karikaturene av sin farfar som både djevel og helgen. Til å begynne med kommenterte han dem ikke. Men kort tid etter at gutten hadde begynt å sette ord på verden, sto vi og betraktet tegningene mens jeg hadde ham på armen. Da jeg spurte hva han så, svarte han plutselig: «Farfar med bomben.» For meg har det gitt Roald Als’ tegning en ekstra dimensjon.

Når jeg ser tilbake på de siste årene og spør meg hva som har endret mitt perspektiv på tilværelsen, kommer jeg i dag – på terskelen til Muhammed-tegningenes tiårsjubileum – til å tenke på to ting. Det ene er barnebarna. De er en åpenbaring, en måte å gjenoppleve sine egne barns oppvekst på i sakte film. Som besteforeldre har man tid til å fordype seg i detaljer, og stadig vekk snakke om og analysere hva de har sagt og gjort, mens man som foreldre ikke alltid har tid eller overskudd til å nyte barna i fulle drag. Iallfall ikke sammen. Det er så mange andre ting som krever ens oppmerksomhet, ikke minst karrieren og parforholdet, der man må lære hverandre å kjenne for å få en familie til å fungere. Jeg har stadig vekk dårlig samvittighet for at jeg ikke var mer til stede da barna mine var små. Derfor er det fantastisk på et tidspunkt i livet da man ikke er så jaget og fokusert på alle mulige andre ting, å følge den neste generasjonens første kamp med tilværelsen. Høre dem fortelle og kommentere hva de har opplevd, lytte til spørsmålene deres om ting de ikke forstår, merke deres nysgjerrighet og undring over alt det de skal komme i gang med og lære, hjelpe dem over den første usikkerheten og glede seg i takt med at de viser større selvstendighet og tillit til sine egne evner.

Barnebarn gir deg ikke bare et perspektiv på ditt eget liv. Deres nærvær etablerer også en videre horisont for det som skjer i verden rundt oss. Man begynner å tenke på hva det er for slags Danmark og Europa vi gir videre til dem som skal være her om 50 år. Jeg har ingen hang til apokalyptiske forestillinger, men de siste årenes debatt om friheten og dens grenser har gitt grunnlag for bekymring og ettertanke. Det har slått meg hvor uproblematisk det er for mange mennesker å gi avkall på friheten. Jeg håper at barnebarna mine kommer til å vokse opp og leve i et fritt samfunn, der den enkelte kan si hva hun eller han tenker, men i lys av det jeg har vært vitne til de siste årene, er jeg ikke så sikker.

Det andre aspektet som har forandret perspektivet mitt, er erkjennelsen av at jeg resten av livet kommer til å leve med et sikkerhetsproblem. I enkelte perioder har jeg trodd at tiden ville gjøre sitt, og at jeg en dag ikke lenger behøvde å tenke på min personlige sikkerhet. I dag innser jeg at det var ønsketenkning. Noen vil si at det var naivt, og det er sikkert riktig, men jeg tror også at det handler om å ha vokst opp i Danmark. Jeg har vært vant til å ha tillit til mine omgivelser og møte andre mennesker med et åpent sinn. Jeg venter ikke det verste av mine medborgere, selv om jeg også har levd 11 år i Russland, der tilliten mellom borgerne og staten og borgerne imellom er på et lavmål. Av bitter erfaring er menneskene der ofte på vakt og mistenksomme, helt til de blir overbevist om at de kan slappe av.

Men jeg klager ikke. Etter Muhammed-krisen kunne jeg ha stukket pipen i sekk. Jeg kunne ha trukket meg tilbake, gått under jorden eller kanskje til og med tatt en annen identitet som Molly Norris, en tegner fra Seattle, som i 2010 tok initiativet til «Everybody Draw Mohammed Day». Jeg kunne også ha flyttet til et annet land eller funnet meg en annen jobb dersom spørsmålet om sikkerheten trumfet alt annet. Det var ikke tilfellet, selv om jeg fra tid til annen har overveid disse utveiene. Det betyr selvsagt ikke at jeg ignorerer sikkerhetsproblemet jeg og Jyllands-Posten har. På den annen side er jeg ikke rede til å la meg styre resten av livet av trusselen som jeg erkjenner er reell.

For meg handler friheten til å ytre seg om noe grunnleggende ved det å være menneske.

For meg handler friheten til å ytre seg om noe grunnleggende ved det å være menneske. Hvis jeg skulle gi opp den tanken, ville jeg forråde noe av det som gir livet mitt mening. Jeg vil ikke formulere det like skarpt og kompromissløst som Charlie Hebdos avdøde sjefredaktør Stéphane Charbonnier, som innrømmet at han heller ville dø stående enn å leve på sine knær. Jeg har ikke lyst til å dø stående, men livet er ikke ufarlig. Til syvende og sist er vi alle døde, som en klok mann i sin tid sa. I så fall handler tilværelsen ikke bare om å overleve, men også om hvordan vi forvalter tiden vi har fått til rådighet.

Jeg er privilegert i forhold til andre som må leve med et sikkerhetsproblem. Staten passer på meg, og min arbeidsgiver har i perioder tatt trusselen mer alvorlig enn jeg selv har. Mange andre må selv ivareta sin sikkerhet. Jeg kjenner folk som av frykt for egen sikkerhet har trukket seg ut fra den offentlige debatten. Det er en grensesprengende utvikling som mange stilltiende godtar. Det har iallfall ikke blitt til en stor og prinsipiell debatt om vi ønsker å leve i et slikt fryktsamfunn eller i et fritt samfunn. Det er dypt foruroligende, men det er realiteten i det ellers så fredelige Danmark. Mangelen på anfektelser bunner i at vi tar friheten for gitt, og ikke kan forestille oss at den en vakker dag kan forsvinne i all stillhet. Eller at vi mener at vi like godt kan leve uten en vidtgående ytringsfrihet, siden begrensningene bare rammer de mest ekstreme ytringene. Det er en villfarelse. For i samme øyeblikk som man gir avkall på ytringsfriheten som en individuell rettighet og mener at den kan begrenses av hensyn til demokratiet, religiøse følelser, nasjonens overlevelse, fellesskapet eller alt mulig annet, er det i prinsippet ingen grenser for hvor det stanser. Særlig ikke i et flerkulturelt samfunn.

Denne boken kommer ut mens tiåret for Muhammed-tegningene markeres i medier, på konferanser og på annet vis. Selv om jeg har forsvart offentliggjøringen av tegningene og fremdeles gjør det, handler debatten for meg i sin essens ikke om det var riktig eller galt å publisere dem. Det kan mennesker ha forskjellige holdninger til, ut fra sin historie, overbevisning eller erfaring. For meg handler debatten om frihetens fundament; om forholdet mellom toleranse og frihet, mellom frihet og likhet, ord og handling, individ og fellesskap, makten og de maktesløse, mindretall og flertall. Mellom friheten som en rettighet og friheten som et instrument som kan underlegges andre hensyn. Det følgende er mitt beskjedne bidrag til en avklaring. En hymne til friheten.

 

VELKOMMEN TIL ARRANGEMENT

Tirsdag 19 april kan du høre Flemming Rose i samtale med redaktør Anders Heger hos Cappelen Damm i Akersgata 47.

Flemming Rose er kulturredaktøren som tok initiativet til å publisere Muhammedkarikaturene i Jyllandsposten,

og utløste den største ytringsfrihetsdiskusjonen i Europa i nyere tid.

Ti år etter tar han temperaturen på dagens Europa i sin nye bok Hymne til friheten.

TID: 19 . APRIL KL. 19.00
STED: Cappelen Damm-huset, Akersgata 47/49

Påmelding: invitasjoner@cappelendamm.no

https://www.facebook.com/events/130782393989271/

 

 

Tone Hansen
Informasjonssjef.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *