Kristofer Hivju i samtale med Bår Stenvik

Kristofer-HivjuKristofer-Hivju
Kristofer Hivju er mannen som hoppet av teaterkarrieren for å gjøre det han elsker, «å mekke movies». Det kan du lese mer om i Bår Stenviks kritikerroste bok "Å bli en annen". Foto: Lars Petter Pettersen

Mekke movies
Vinteren 2015 var Breiseth hotell i Lillehammer invadert av skjeggete menn.
Som rett fra et middelalderkvad eller en folkrockfestival vandret de gjennom gangene med mektige hårmanker og joggesko.
Lillehammer og omegn var åsted for innspillingen av actionfilmen Birkebeinerne,og skuespillere og statister var innlosjert på rommene. Et sett lokaler i tilknytning til hotellet var dessuten omdisponert til kostymeavdeling: Stoffer lå spredt utover store bord, symaskiner sto klare til øyeblikkelige modifikasjoner, og skinnfeller og rustninger lå i kasser på golvet. En kanne med Silicone blood, arterial og et avkappet hode lå der også.

Klokka var ennå ikke sju om morgenen da jeg entret sminkerommet bak kostymeavdelingen.
Kristofer Hivju, med «call» klokka ti over seks, hadde allerede tilbrakt en god stund foran sminkespeilet. På en liten hylle foran ham hadde frisøren plassert en liten actionfigur som forestilte wookien Chewbacca, det hårete romvesenet fra StarWars.

– De prøver å få meg til å se ut som Chewbacca, sa Hivju. – Jeg prøver å se ut som Mel Gibson i Braveheart.

Etter at hårmanken, det rødlige skjegget og krigeransiktet var ferdigstelt, la Hivju seg på en feltseng mens en spesialeffekt-sminkør lagde et sår bak på skulderen hans.
Denne dagen skulle de blant annet filme en scene hvor Hivjus rollefigur, Torstein, er truffet av en pil og må akuttopereres på 1200-tallsvis.
De skulle spille inn flere scener i de historiske byggene på Maihaugen, og for Hivju var det en lettelse å spille noen scener innendørs, uten rustning, ski og hester – og venting i kulda. Filmen forteller en ganske bearbeidet versjon av historien om de to modige mennene som fraktet kongssønnen Håkon Håkonsson over fjellet til Nidaros etter at kongen var drept av baglerne. Hivju skulle spille den ene av de to birkebeinerne, Torstein Skevla.
På toget fra Oslo, sju timer tidligere, hadde jeg prøvd å få Hivju til å forklare meg hva slags menneske denne Torstein Skevla var: Hva var hans historie, hvordan hadde Hivju jobbet for å leve seg inn i rollen? Han svarte med å bli utålmodig, nesten irritert i stemmen.

For Hivju var det viktigere å finne rollens funksjon.

– Filmens motor og relasjonene mellom karakterene er viktigere enn hvem vi er. Ingen vet noen ting om min karakter, det sies ikke en døyt om meg. Hvilket forhold han har til kvinner, til foreldrene sine?
Hivju trakk på skuldrene.
– Det eneste jeg vet, er at han er en soldat. Og han er sammen med kompisen sin og vet at han skal dra. Derfor kødder’n, og er glad i’n. Og så skal de redde den ungen, og han synes mora til ungen er litt pen. Da er storyen i gang.

For Hivju var det viktigere å finne rollens funksjon enn historien bak.
Og veien fram mot å finne den funksjonen hadde vært lang. Første gang jeg snakket med ham om Birkebeinerne, var prosjektet fortsatt «superhemmelig».
Han hadde mottatt manuskriptet og lest det for første gang i en stor Mercedes på vei fra Game of Thrones-settet. Han «elsket manuset», og begynte umiddelbart arbeidet med å videreutvikle det. «Jeg går i dialog med regissøren, og går inn i manuset for å påvirke min rolle. Jeg må skru opp equalizeren på min funksjon,» sa Hivju. Siden den gang hadde rollen hans endret funksjon flere ganger.

Underveis i de tidlige rundene hadde jeg en rekke avtaler for å møte ham og være med på manusmøte og leseprøve.
Men avtalene ble alltid flyttet på eller utsatt, på grunn av forandringer i kalenderen hans. En morgen ringte han meg og fortalte at det hadde «falt en stein fra himmelen». Han var blitt oppringt av agenten sin, og først hadde Hivju trodd at hun ringte for å gratulere med Guldbagge-nominasjon for beste birolle i Turist. I stedet var nyheten at en av Steven Spielbergs tre castingagenter hadde tatt kontakt og sagt at regissøren var interessert i Hivju til sitt neste prosjekt.
Sammen snudde Hivju og hans regissørvenn Kristoffer Metcalfe «kontoret på hodet» for å sette sammen en spesiallagd presentasjonsfilm til Spielberg. Fire dager senere satt Hivju på flyet til L.A., på vei til Spielbergs mansion.

Så ville «en svært kjent regissør» ha ham til en rolle i en europeisk-amerikansk actionproduksjon. Og så ble han bedt om å overta Mikael Persbrandts plass i Beck-serien.

Jeg var i en ekstrem situasjon og måtte velge mellom alle disse filmene

– Det amerikanske agenturet mener jeg må gjøre begge, sa han til meg på telefon, – Den danske manageren og kona mener jeg må velge én. Ungene synes jeg skal gjøre ingen. Han lo. Jeg var tydeligvis ikke den eneste som syntes det var vanskelig å få innpass i Hivjus timeplan. Familielivet med to barn var ikke alltid like lett å klemme inn i skjemaet, noe han utdypet en annen gang vi snakket sammen: «Kona mi er jo den aller viktigste personen i min kalender, uten henne hadde det vært umulig å kombinere moviestar med familiemann. Hun er det overmennesket som gjør det mulig at jeg kan reise og mekke movies, og det er jeg henne dypt takknemlig for. På samme tidspunkt som jeg var i en ekstrem situasjon og måtte velge mellom alle disse filmene, skulle Gry i gang med en tomåneders klippeprosess på sin egen film. Men hun var rå, og vi fikk det til!»

Altså måtte han på det tidspunktet velge bare én av rollene, med de følgene det ville få for videre karrieremuligheter.
Han kunne rendyrke imaget som skummel skjeggmann, eller prøve å vise nye sider.

– Jeg kan være russisk bad guy i Frankrike, jeg. Men jeg vet ikke om jeg vil drepe folk lenger. Jeg heller mot Beck fordi jeg vil spille et vanlig menneske, en med familie og vanlige problemer. Det er dette som er the game, ikke sant: En stor del av jobben er å gjøre disse valgene mellom ulike prosjekter. Alle valgene får følger. I dette landskapet er det ingen som snakker om hvorvidt en skuespiller er god eller dårlig. De tar det for gitt at alle er sinnssykt gode. Det de sier er he’s done some poor choices eller he’s on a wrong path.

Hivjus egen sti virket lovende.
Han fikk den svenske Guldbaggen for beste birolle. Turist mottok juryprisen i Un Certain Regard-seksjonen under Cannes-festivalen. Den ble nominert til Nordisk Råds filmpris, ble nominert til beste utenlandske film i Golden globekåringen og ble kåret til beste utenlandske film under Critics’ Choice Movie Awards. Samtidig sanket Game of Thrones, der han spiller sin mest kjente rolle som krigeren Tormund Giantsbane, priser og berømmelse jevnt og trutt og vokste til å bli den mest sette HBO-serien noensinne.

Etter at han var ferdig med å sminke seg, iførte den fryktinngytende birkebeineren seg en hvit slåbrok med en rød dunjakke over og tok plass i minibussen som skulle ta dem alle til innspillingsstedet på Maihaugen. Det store friluftsmuseet er en av Norges største samlinger av gamle bygninger, og filmfolkene hadde fått lov til å bruke noen av husene til innspillingen. En av de andre pelskledde krigerne i bussen viste seg å være Ravn Lanesskog, manusforfatteren, som også hadde en liten rolle i filmen.

– Den rollen din ble vel lagt inn som fun and games, var det ikke sånn? sa Hivju.
De to hadde vært gjennom 21 runder med omskriving av manus, sammen med regissør Nils Gaup.
Tidlig i prosessen hadde de et problem med at de to hovedpersonene var for like, to tøffinger.
Etter hvert kom det fram at Jakob Oftebros figur, Skjervald, var den som «bar den emosjonelle historien».
Familien hans blir drept, han prøver å varsle om at kongssønnen er i fare, og blir dødsdømt fordi han har tystet.
Til slutt kommer han seg unna, møter sin nemesis og får hevn.
– Klassisk hevndrama, sa Hivju. – Skjervald var klar, men hvordan skulle vi gjøre meg klar? Så tenkte jeg at kanskje Torstein er Comic relief, gøy og moro, kommer med oneliners, er litt gæern? Som i Bad Boys, der Will Smith er seriøs, og han andre er han som bare sier jokes hele tida.

Et annet problem var hvordan forholdet skulle etableres:
– Før hadde vi et first cute meet og tenkte det som en romantisk biplott, men så skjønte jeg at det var et konstant forhold. Når vi forteller historien om dem, trenger vi ikke vite hvordan de møttes. De er som et ektepar, og det eneste vi trenger å vite, er at de er glad i hverandre og stoler på hverandre. Og da må vi ikke pushe det romantiske forholdet med Inga fra Varteig, for framdriften er viktig.

Det er popcornscenen

Hivju snudde seg mot Lanesskog, som satt bak ham i bussen.
– Det var jævlig gøy å gjøre introduksjonsscenen, sa Hivju. – Der hvor de bare tuller og vi skjønner at de er gode kompiser, og han sier «hold deg unna henne, hun er kongens eiendom». Det er popcorn-scenen.
Hivju gliste.
– Jeg liker den terminologien. – Sånne ord gjør det så tydelig hva du skal med scenene: Folk har sittet og glant under de første scenene – og så kommer den scenen her, og folk begynner å spise av popcornet sitt, nå skjønner de at de skal være her og kose seg. Hivju mimet en popcorngumlende kinogjenger med store øyne limt til lerretet.

Kristofer-Hivju Bår Breivik
Vi ser skuespillere stadig vekk, på film, TV og scenen. Men framføringene deres er bare toppen av isfjellet. I boken «Å bli en annen» deler Kristofer Hivju noen av sine hemmeligheter med oss. Foto: Lars Petter Pettersen

– Da er du på målskiva, da vet du at filmen gjør det den skal. Den skal treffe han kvisete femtenåringen i salen! Han skal kose seg, han skal si til kompisene sine faen, det var en kul film, dere må se den. Altså – den femtenåringen har følelser, han, og film kan være kunst også, men den må først og fremst funke.
Han smilte.
– Det er klart, da jeg sa dette til Ruben Östlund, var han helt uenig. Han vil helst at folk skal spy opp popcornet sitt igjen.

Da jeg først møtte Kristofer Hivju, var han akkurat ferdig med filmen Turist, regissert av svensken Östlund.
Som i Birkebeinerne framstiller Hivju den ene av to kompiser som går på ski sammen. Turist foregår dog ikke i Norge på 1200-tallet, men på et hypermoderne skianlegg i Alpene. Og mens Birkebeinerne er en fullblods actionfilm med større slag og flere hester enn i noen annen norsk filminnspilling, er Turist et kompakt samtidsdrama om en mannsrolle under press.

«Jeg lever i tredjeperson nå,» sa Hivju på telefonen

En høstdag i 2014 hadde pressen kommet til et lokale ved Akerselva for å møte Östlund, Hivju og hans medspiller, hovedrolleinnehaveren Lisa Loven Kongsli. Turist var ferdig innspilt og premiereklar, men mye arbeid gjensto fortsatt. «Jeg lever i tredjeperson nå,» sa Hivju på telefonen da jeg snakket med ham før pressekonferansen. Ikke sånn at han klagde, like lite som det kunne falle ham inn å bagatellisere eller trekke på skuldrene av promoarbeidet. Tvert imot, det var «en kjempeviktig del av jobben – sell the damn thing

Hivju kom inn i rommet, smattende på en pære. Mannen som er blitt kalt «den siste vestkantbohemen» kastet seg ned i sofaen, og spredde seg utover som en keiser. Det rødbrune skjæret i skjegg og hår ble komplementert av den blå dressen, og matchet av et rødbrunt skjerf. Östlund og Kongsli tok plass ved hjørnet av bordet, mens journalist og fotograf fra VG satte seg i en motstående sofa.

– Denne rollen er beskrevet som en playboy, sa journalisten. – Hvordan har du forberedt deg til rollen?
– Playboy? utbrøt Hivju og lo høyt. Så vred han nennsomt samtalen over på filmens tema. «Manuset gir premissene,» sa han
og beskrev hvordan han og Östlund diskuterte de sentrale moralske dilemmaene. I filmens sentrale scene kommer et tordnende snøskred mot en kjernefamilie.
Familiefaren rømmer, i stedet for å prøve å redde familien. Skredet viser seg å være ufarlig, og hele resten av filmen handler om hvordan familien
takler mannens «svik» – å ikke beskytte kvinne og barn. Hivju spiller rollen som farens mangeårige skikompis.

– Jeg har en venn i nød, og da er det en manns plikt å forsvare sin venn, sa Hivju. – Å si til en mann at han ikke ville forsvart sin kvinne er som å si til en kvinne at hun er en grei kjæreste, men ikke noen å få barn med. Det angriper det urmannlige. – Har dere tenkt på hva dere selv ville gjort?
– Jeg har følt på det, sa Hivju. – Jeg er fjellklatrer, og en gang sto jeg på en 50 meter høy fjelltopp … Hivju spratt opp fra sofaen og viste hvordan han mistet balansen med kavende armer. Jeg bøyde meg unna der jeg satt og prøvde å være usynlig på enden av sofaen.

Jeg er interessert i mennesket som dyr.

– Vennen min var den heltemodige typen som kastet seg etter meg.
Plutselig lå Hivju langflat over meg og holdt rundt beinet mitt mens han peste av lettelse i fjelltoppscenen sin.
– Life is good!
Han satte seg opp igjen og bøyde seg mot journalisten.
– Jeg er interessert i mennesket som dyr.

Hivju og Östlund dreide stadig intervjuet tilbake til filmens hovedtese: At alle menn mener de ville ofret seg for familien i en nødssituasjon,
mens sannheten er at de fleste ville fulgt instinktet og rømt. Östlund hadde et arsenal av onelinere av typen «Mitt mål med filmen er å få opp skilsmissestatistikken i Norge,»
som han gjentok i alle intervjuene. Innimellom rakk de også å snakke om prosessen.
«Rubens metode» var ifølge Hivju å bruke tid på det som skjer foran kamera, ikke bak.
– Vanligvis er det 95 prosent rigging og 5 prosent spill – her var det omvendt. Jeg har fått spille på strenger jeg har lett etter lenge.
– Vissa skådespelare måste man eldna upp, sa Östlund, – men Kristofer måste man tämja som ett vilddjur för att få det lite naturalistiskt.

– Jeg går inn med hud og hår, sa Hivju.
– Og, det trenger du ikke skrive: med begge ballesteinene også.
Han lo høyt igjen.
– Jeg har scenisk Tourettes syndrom. Men ofte får jeg jo ikke lov til å si alt jeg vil, jeg må holde meg til manus.  Du får jo mye oppmerksomhet nå, for Game of Thrones og sånn, sa journalisten. – Hvordan er responsen internasjonalt? – På denne filmen? sa Hivju. – Den har vært fantastisk … – Nei, på deg, sa journalisten.

Mens Hivju ville selge Turist, var pressen interessert i den kommende sesongen av HBO-serien. Men han hadde etter eget utsagn ikke lov til å si noe annet enn «It’s gonna be spectacular, lots of fighting!»

– Jeg leste et sted at du var lei av å få spørsmål om skjegget ditt, sa journalisten, og alle lo og tullet litt, før hun fortsatte: – Når var sist du klippet skjegget? Etterpå var det fotosession utenfor, ved elva. – Det pissregner, sa Kongsli. – Jag hatar så här fåniga innställningar, sa Östlund. Samtidig var Hivju allerede i gang med å gjøgle for fotografen, han stilte seg foran de andre, lo og stakk ut tunga for å fange vannstrålen som rant ned fra presenningen over dem. Fotografen knipset ivrig.

Etterpå ville fotografen ha et bilde av Hivju og Kongsli med ansiktene mot hverandre på hver side av en lyspære. Begge måtte svikte i knærne, og mens de sto der og smilte manisk til hverandre, så det ut som om Hivjus energi hadde smittet over på Kongsli. Etter at de andre hadde gått, kom fotografen bort til Hivju for å takke ham. «Mange skuespillere spiller ikke med, det gjør du.» Hivju smilte og sa han hadde lært mye av å posere for stillbilder. På vei inn for å møte neste avis lente han seg over mot filmdistrubutørens pressesjef og sa dempet:
– Nille, sørg for at vi får sitatsjekk på VG-tingen, samtalen gikk litt overalt.

Før mine dager på Birkebeinerne-settet, tok Hivju og jeg toget oppover til Lillehammer sammen, en pendletur han var blitt godt vant med denne vinteren. I løpet av de to timene fortalte han meg blant annet hvordan han hadde løst noe av problemet med Torstein Skevlas funksjon:

– Jeg endte med at dette er en mann som er militær, som vil gjøre alt for kongen, for Norge, for ungen, for kompisen, som ville ofre livet for noe større enn seg selv. Jeg trengte ikke mer enn det. That’s it. Et klart mål. Han må forholde seg til en baby som han ikke vet opp og ned på. En mann med sverd, jeg må drepe ham, jeg må flykte på ski fra fem menn ned en bakke, må ri på hest. Flukt flukt flukt. Det er jo en actionfilm vi lager.

– Mitt vendepunkt som skuespiller inntraff da jeg gikk fra å føle meg som en brikke i regissørens spill, til å bli en historieforteller.

Hivju begynte å fortelle om en scene de hadde spilt inn noen dager tidligere, hvor han og medspiller Jakob Oftebro kom opp på en fjelltopp etter en halsbrekkende actionscene, hvor de hadde flyktet fra forfølgerne på ski, med ungen på ryggen. Der og da, under innspillingen, oppdaget de at de trengte noen replikker, og måtte improvisere. Plutselig stoppet Hivju der han satt i togsetet. Han holdt fingeren i været et øyeblikk. Så begynte han å snakke igjen, tilsynelatende om noe helt annet:

– Mitt vendepunkt som skuespiller inntraff da jeg gikk fra å føle meg som en brikke i regissørens spill, til å bli en historieforteller. Det begynte den niende desember 2009, da jeg hadde tre måneder betalt fri fra teatret, og kunne tenke over hva jeg ville med livet. Jeg hadde nådd mange av målene mine: Jeg hadde fast jobb på et teater, hadde jobbet med mange av de store teaterregissørene. Men så tenkte jeg, «Jeg vil mekke movies». I love movies, fra jeg satt på min fars fang og han synkrondubbet dem for meg. Så begynte jeg å skrive manus, være dramaturg og lage kortfilmer. Plutselig jobbet jeg ikke lenger med å komme med ideer til hvordan vi skulle «løse en scene», slik vi ofte jobber i teatret. I stedet var oppgaven å formidle en hel historie. Hivju fortalte om utfordringene han hadde i arbeidet med Birkebeinerne-manuset. Forsøkene på å finne rollen, prøve ut komikk og oneliners, ende opp med å være soldat. Hvordan han så kom på settet for å filme og forsto at han måtte kaste om på alt nok en gang.

– Jeg trodde jeg skulle spille en actionhelt som skulle redde en baby og kongeriket, men alle scenene viste seg å ha andre kvaliteter,
og jeg måtte slippe ideen og følge det som var viktig i øyeblikket. Det er ikke noen vits i å være tøff når du har en baby i armene. Sånn som den scenen jeg snakket om, på fjelltoppen med ungen. Selv om vi ikke skyter ting i kronologisk rekkefølge, vet jeg alltid hvor jeg er i historien, og når vi skal spille inn den scenen, vet jeg at vi akkurat har vært igjennom en sinnssyk actionsekvens med skikjøring, og så skal vi flytte neverkonten med ungen over på ryggen. Og vi skjønner at der trenger vi en replikk. «Jeg tror vi har ristet dem av oss.» Men så har vi ungen. Det er jo han som er hovedpersonen.

Hivju gikk et øyeblikk i karakter, og viste uttrykket til en birkebeiner som sjekker en ti måneder gammel unge i en neverkonte etter å ha unnsluppet dødsfare. En forbløffet hvisking slapp ut gjennom det store røde skjegget.
– «Sover han?!»

Der i togkupeen slo det meg hvor velorganisert Kristofer Hivju var i sin ustoppelige taleflom. Ti minutter tidligere hadde han tilsynelatende avbrutt seg selv og begynt å snakke om noe helt annet, men der var han tilbake ved den scenen på fjelltoppen igjen, og sidesporet var slett ikke et sidespor, men en annen fortelling som ledet fram mot samme punkt. Sånn er det å snakke med Hivju: Hvis man stiller ham et spørsmål, svarer han ikke med en generell påstand eller mening. Han begynner ikke med å si ja eller nei. Han tenker seg om i noen sekunder, før han begynner å fortelle en anekdote som illustrerer det han vil si. Det kan være noe Al Pacino en gang gjorde, eller hendelser fra Hivjus eget liv. Og så jobber han seg inn mot svaret på spørsmålet.

Han opplevde skammen ved å stå på scenen

Typisk var det også at han innledet sin monolog på toget med et «vendepunkt».
Livet hans, gjenfortalt av ham selv, har mange vendepunkter, spenninger og forløsninger, små historier som går sammen i en større.
Omtrent som et velkonstruert filmmanus. En av dem er fortellingen om gutten som var født inn i en skuespillerfamilie, men ikke ville bli skuespiller selv.
Han ville bli rockestjerne. Skjebnen innhentet ham, han spilte teater likevel og sto på Nationaltheatrets scene i en alder av 19 år. En ung gutt som var gasjert skuespiller på landets største scene i kraft av talentet sitt. Han levde ut drømmen, men fikk sceneangst fordi han ikke følte at han hadde kontroll.
Han opplevde skammen ved å stå på scenen, ansikt til ansikt med Espen Skjønberg og Kim Haugen, og føle at han ikke strakk til.
Denne historien forteller hvordan han bygde seg opp igjen, som en robot, gjennom tre år ved Det statlige russiske akademi for teaterkunst i Danmark.
«Da jeg kom dit, og lærerne sa It’s bad, tenkte jeg takk skal du faen meg ha. Help me get better! fordi jeg hadde opplevd å være rævva, på hovedscenen på Nationaltheatret.»

Hivju kom stadig tilbake til dette med å leke

Denne «håndverksreisen» gjorde ham i stand til å gjøre et comeback ti år senere, og for første gang føle gleden ved å stå på en scene igjen.
Historiene finnes i overflod, i flere varianter. I en annen er Hivju mannen som nådde alle sine mål innenfor teatret og bestemte seg for å forlate den trygge jobben for å forfølge sin egen drøm og lage film. I en tredje er han skuespilleren som mistet kontakten med talentet sitt, og fant det igjen da han spilte barneteater i Trøndelag.
– Det var et vendepunkt, sa han.
– Jeg hadde hatt sceneangst lenge, men så spilte jeg barneteater i et år, Jul i Prøysenland og Karius og Baktus.
Da begynte jeg å leke. Jeg ble fri, jeg ble klovn.
Han tenkte seg litt om.
– Og klovnen kan ta av seg den røde nesa og være veldig skummel.

Hivju kom stadig tilbake til dette med å leke. Og han framstår virkelig som en leken fyr, samtidig som han kan virke litt skummel. Ikke at han på noe vis er ondsinnet, men man blir uhyre oppmerksom i hans nærvær, slik man ville vært i selskap med en godlynt, leken løve. Nils Gaup beskriver ham som «ekstremt energisk og presis». Kanskje er det beste ordet rett og slett intens. Det er i alle fall et av ordene han bruker oftest om seg selv.
Hivju er en type som holder deg fast med blikket, bruker hele kroppen når han snakker, det er noe dyrisk i tilstedeværelsen – selv da jeg lyttet til intervjuene i ettertid, var det noe påfallende fysisk bare i lyden av ham, hvordan han pustet, smattet og brummet. (Det gjorde tydeligvis inntrykk, også ubevisst: To timer uti opptaket av en av samtalene våre hørte jeg til min forundring at jeg selv på mitt smålåtne vis hadde begynt å imitere talemåtene og lydene hans).

 

I Bår Stenviks bok Å bli en annen følger leseren seks av Norges fremste utøvere i kulissene, og de deler sine hemmeligheter med oss.
I Bår Stenviks bok Å bli en annen følger leseren seks av Norges fremste utøvere i kulissene, og de deler sine hemmeligheter med oss.

Denne teksten er hentet fra Bår Stenviks bok
Å bli en annen. Hva ett år i hælene på seks skuespillere kan lære deg om film, teater og livet sånn generelt.

Gjennom ett år har Stenvik fulgt seks av Norges fremste skuespillere: Ane Dahl Torp, Eldar Skar, Helen Vikstvedt, Kristofer Hivju, Juni Dahr og Bjørn Sundquist.

Hvordan omformer skuespillerne seg til et annet menneske? Og hvorfor er de så interessante å se på? Les mer om dette i Bår Stenviks blogg

 

Podcast
Hør Bår Stenvik i samtale med Ane Dahl Torp, Helen Vikstvedt, Kristofer Hivju og Juni Dahr:

Bår Stenvik

Bår Stenvik (f. 1976) er journalist og bor i Oslo. Han har gitt ut to prisbelønte bøker, Skitt (2011) og Dataspill (2011), og skriver artikler om alt fra litteratur og film til hjernedop og teknologi i aviser som Dagens Næringsliv og Dagbladet og tidsskrifter som Vinduet og Vagant. Hans bok BLØFF – Hvordan juks og selvbedrag gjør oss til ekte mennesker (2014), er oversatt til tysk og russisk. Boken Å bli en annen - Hva ett år i hælene kan lære deg om film, teater og livet sånn generelt ble gitt ut i 2016.

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *