USA: Gråværet som venter vinneren

Valget i USA Halvard NotakerValget i USA Halvard Notaker

Valgkamp er svart og hvitt, sol og skygge, seier og nederlag. Men hva venter dagen etter, når alt er avgjort? Når slagord og medrivende taler skal erstattes av konkrete vedtak i form av lovtekster og forskrifter? Hallvard Notaker spår gråværsdager i et utdrag fra boka Amerikansk valgkamp.

Mario Cuomo, et av Det demokratiske partiets ikke altfor mange idoler fra 1980-årene, blir husket for sin formulering om at valgkamp er poesi, styring er prosa. De store, samlende ordene fra kandidaten til velgerne må uvegerlig gjøres små og spesifikke når kampen er over og jobben skal gjøres, skritt for skritt. Cuomos ord oppsummerer en åpenbar sannhet om overgangen til ansvar for langsiktige planer og akutte kriser. Men ordene står i kontrast til en annen vedtatt sannhet – den om den permanente valgkampen. Den politiske kommunikasjonen stanser ikke valgnatten. Ingen kan styre frikoblet fra offentligheten. Behovet for poetiske markeringer av forskjell varer ved, side om side med behovet for politisk gjennomslag gjennom vedtak i hundre nyanser av grått.

Kulturkrig
De skarpe kontrastene i kandidatenes påstander om seg selv og alternativene antas ofte å ha et motsvar i en velgermasse preget av polarisering. Konfrontasjoner i reklameform eller med hjemmelagde skilt og slagord i gatene tas til inntekt for en analyse av USA som et splittet, rasende land. Der later ikke samfunnet til å ha falt på plass igjen siden oppbruddet i 1960-årene, da spørsmål om utenrikspolitikk, kristendom, velferd, likestilling og borgerretter skapte splid både innad i de politiske partiene og mellom velgere og organisasjoner. Følgelig utkjempes stadig en kamp om kjønnsroller, hudfarge, Bibelens plass i offentligheten, sentralmaktens rekkevidde og betydningen av det amerikanske løftet om frihet og rettferdighet til alle. Sosiologen James Davison Hunter gav i 1991 med sin bok om kulturkrigene, [The] culture wars, opphavet til en forståelse av amerikansk politikk som fanget i en kamp mellom dem som ønsket sekularisering og dem som mente at USA ville gå til grunne uten religionen som fundament. Fra den oppstod i 2009, tok Tea Party-bevegelsen opp i seg deler av kraften den kristne høyresiden hadde tilført det republikanske partiet gjennom kulturkrigene og videreførte kursen mot ytterpunktene. Også på venstresiden lot ytterfløyen til å styrkes av reaksjonene på den store finanskrisen i 2008-09. Tydeligst ble svekkelsen av sentrum i Det demokratiske partiet da Bernie Sanders i 2016 viste seg som en formidabel utfordrer til Hillary Clinton i stedet for den parentesen han var antatt å bli.

Amerikansk valgkamp Hallvard Notaker
Les mer og kjøp boken på cappelendamm.no.

Raseskille
Inntrykket av en nasjon i strid med seg selv er blitt styrket gjennom det åpenbare samsvaret mellom en velgers hudfarge eller etniske bakgrunn og sannsynligheten for at vedkommende stemmer på det ene eller andre partiet. Enhver president vil avlegge eden med store flertall bak seg på den ene – og mot seg på den andre – siden av linjen som mange velgere ser mellom det hvite flertallet og minoriteter med mørkere hudfarge. I 2008 trodde mange tiden for slik splittelse snart var forbi. Valget av Obama skulle innvarsle det optimistene med et vanskelig oversettbart uttrykk kalte en «post-racial era». USA skulle heles og hudfargens betydning i samfunnet gjøres til et tilbakelagt fenomen. I stedet har avsløringer om politivold mot svarte forsterket inntrykket av et land der rasismen fortsatt er utbredt. Selv om en stor undersøkelse i månedsmagasinet The Atlantic i 2015 viste at minoritetene så lysere på fremtiden enn hvite, har grunnlaget for opplevd utenforskap forblitt sterkt.

På den hvite siden av raseskillet har Donald Trumps fremgang virket som en katalysator for oppdemmet misnøye. Den norske kommentatoren Jan Arild Snoen gikk i 2016 gjennom en rekke meningsmålinger og kom til at de systematisk viste betydelig større grad av rasisme blant Trumps velgere enn hos andre. Blant hvite er også fremtidspessimismen slående mye sterkere enn i minoritetsgrupper. Undersøkelsen i The Atlantic viste at knapt 1 av 5 hvite mente at den amerikanske drømmen levde i beste velgående, mot 2 av 5 blant afrikansk-amerikanere. Legg til at det hvite flertallet er i ferd med å ta inn over seg at deres andel av befolkningen synker mot 50 prosent og at mange frykter en svekkelse av den engelskspråklige nasjonale kulturen. Impulsene er sterke for en politikkforståelse der den hvite hudfargen er fellesnevner for et truet fellesskap.

For Barack Obama viste hudfarge og familieopphav seg å bli elementer i seiglivede konspirasjonsteorier som avviste hans legitimitet som president. For en president som velges med omvendt slagside vil legitimiteten svekkes hvis valgresultatet later til å være påvirket av sammenhenger mellom hudfarge og reell adgang til å bruke stemmeretten. Nyinnføring av krav om identitetskort med bilde på valgdagen har sammen med blokkeringen av straffedømtes stemmerett i mange delstater vist seg å redusere andelen minoritetsvelgere. Minoriteter er overrepresentert både blant dem uten de vanligste identitetskortene, som førerkort, og i fengselsbefolkningen. Dette vet både republikanerne som dominerer blant dem som støtter ordningene og demokratene som oftest kritiserer dem. Det er vanskelig å tro at noen av dem ser bort fra tap eller vinning ved endret praksis. Hudfarge, etnisitet, sosial status og partipolitikk går sammen i en giftig blanding. Veien til forsoning virker lang i USA.

Kompromissvilje
De åpenbare spenningene til tross – bildet av et splittet land bør ikke tas for gitt. Blant alt det underlige i amerikansk politikk etter 22. juni 2015, da Donald Trump kunngjorde sitt presidentkandidatur, fremstår Trumps balansegang mellom skyttergravsmentalitet og kompromissvilje som særlig fascinerende. Hans vilje til direkte, personlig konfrontasjon er uten sidestykke i USAs valgkamphistorie, kanskje også hans krav på å kunne løse de mest komplekse samfunnsproblemer gjennom sin intellektuelle kraft alene. Samtidig viser han en åpenhet for kompromiss og forhandling som antyder forståelse av Cuomos setning om den styrendes prosa. «I am very flexible», sier Trump. Som forhandler aksepterer han at ingen enighet er mulig uten innrømmelser fra begge sider. I motsetning til Tea Party-helter som Ted Cruz og Jim DeMint ser han ikke kompromiss som moralsk svikt – tvert imot. Tross alle tegn på sin totale uskikkethet for embetet som president og en lite imøtekommende måte å omtale sine meningsmotstandere på, kan Trump vise seg å ha dette ene på plass. Kanskje anerkjenner han gråværet som politikkens vesen, uten som Hillary Clinton å fremstå som både gråværet og politikkens vesen personlig.

Håpet for den som sitter i Det hvite hus, og for alle som avhenger av ham eller henne, er alle de som godtar, om ikke elsker, gråværet. Kanskje finnes ikke den tause majoritet blant dem som gjør krav på navnet med viftende skilter og hoiende stemmer, men blant dem som faktisk forblir i taushet, fremmedgjort i den polariserte offentligheten. På reise i Midtvesten under nominasjonskampen i 2016 møtte jeg en slik amerikaner utenfor et valglokale i Springfield, Illinois, Abraham Lincolns politiske hjemby. Chris Davis – hvit, collegeutdannet og et sted i 30-årene – hadde avgitt stemme av plikt. Han var akutt ubegeistret over annet enn å ha holdt i hevd den demokratiske retten han fortalte at hans bestefar hadde sloss for i Europa under andre verdenskrig. Med et lite, flaggprydet klistremerke fra valgfunksjonærene på brystet av den mørkeblå bomullsvesten – «I voted» – var han på vei tilbake til jobben i et kontormø- belfirma halvannet kvartal unna. Oppgitt forklarte han at han ikke kunne stemme på kandidatene han kalte «en sosiopat og en sosialist», altså Trump og Sanders. «Jeg stemte på John Kasich», sa Davis, «han virket som den mest rimelige blant dem».

Patio Man
Chris Davis er ikke alene om å ønske seg svakere støy og sterkere evne til praktisk problemløsning på tvers av partigrensene. Spaltisten David Brooks mente i 2008 at det ikke var kravet om politisk oppbrudd som ville avgjøre valget, men løftet om stabilitet i en urolig tid. Skiftet i folkemeningen gikk ikke fra høyre til venstre, men fra risiko til varsomhet. Brooks har iblant skrevet om Patio Man, en karikert forstadsfigur med sterkere ambisjoner som forbruker og familiemann enn som samfunnsborger. For denne terrasseentusiasten med stor grill og velstelte barn i en velpleid hage er politikkens viktigste oppgave å sørge for at han kan leve sitt liv i fred mot et bakteppe av ro og orden. Brooks er blitt kritisert for sin manglende forankring i sosiologiske undersøkelser, men som spissformulering bidrar Patio Man med en viktig påminnelse. Konfliktnivået på kabel-TV og blant de mest engasjerte partiaktivistene har ingen motsats i et permanent splittet og rasende folk. Visst er USA mangfoldig, og det finnes forskning som tyder på at geografiske, kulturelle, religiøse og politiske skillelinjer i økende grad har løpt sammen de siste tiårene. Men bildet av to ulike leirer uten tilknytningspunkter er falskt. Det er rikelig rom for politikk som ikke består i å snakke eller skrike forbi hverandre.

Den lovgivende forsamling
Potensialet for reformer som et flertall av befolkningen kan stille seg bak kan bare utløses av presidenten og den lovgivende makt i fellesskap. Det siste tiåret har gitt liten grunn til optimisme. Siden en stor, tverrpolitisk innvandringsreform strandet i Senatet i 2007, har de to store partiene knapt greid å samle seg om varige, omfattende løsninger på et eneste av USAs mange politiske problemområder. De 11–12 millioner menneskene uten lovlig opphold trenger en mer realistisk løsning enn deportasjon, systemene for pensjon, helse- og sosialstønader må reformeres for å overleve på lang sikt, en helhetlig skattereform er sterkt ønsket fra høyre til venstre, og den sterkt stigende prisen på høyere utdanning må ned. I årene siden finanskrisen er de økte inntektsforskjellene i USA blitt tydeligere, og kravet om forandring klart formulert også godt ut på høyresiden. Men i Kongressen er tegnene få på tilnærming mellom demokrater og republikanere. Det ble hyllet som en stor prestasjon da de folkevalgte greide å vedta et budsjett i relativ ro og mak uten å risikere stengning av offentlige kontorer høsten 2015. Lista ligger lavt.

Den nye presidenten er prisgitt den lovgivende forsamlingen på de fleste vesentlige områder. President Obamas største seirer kom de to første årene, da demokratene satt med flertall i Senatet så vel som Representantenes hus. Siden republikanerne slo tilbake ved mellomvalget i 2010, har Obamas sterkeste gjennomslag kommet der han har endret politikken gjennom instrukser til statsadministrasjonen – executive orders. Republikanerne i Kongressen hevdet at presidenten gikk lenger enn Grunnloven tillater da han brukte denne metoden til å omgå de folkevalgte for å oppnå sine mål på omstridte felter som i klima og i innvandringspolitikken. Dersom Høyesterett kommer til at flere av disse brøt grensen for hva presidenten kan tillate seg, vil USAs politiske fremtid bli ytterligere prisgitt samarbeidet mellom den utøvende og lovgivende makt.

Overmennesker
Skuffelsen vil aldri være langt unna, uansett presidentens navn og samarbeid med Kongressen. Forventningene til presidenten forutsetter at det finnes snev av sannhet i en mytologi så sterk at den knapt er av denne verden. De store monumentene som kjennetegner Washington, D.C. forteller om overmenneskene som har forvaltet embetet før vår tids dødelige folkevalgte. Abraham Lincoln og George Washington er mest prominent plassert, med minnesmerker langs The Mall, den store parken i hovedstadens sentrum. Men de er ikke alene – rundt seg har de den nesten fysisk banebrytende Teddy Roosevelt på en egen øy i Potomac River, Thomas Jefferson ved det idylliske tidevannsbassenget under kirsebærtrærne litt lenger sør, der Franklin D. Roosevelt også fikk sitt minnesmerke for et par tiår siden. Ronald Reagan har foreløpig bare fått den lokale flyplassen. Det tar lang tid før gråværet letter og minnet om folkets øverste representant blir skinnende hvitt som marmor, klart som vannspeilene omkring dem og evig som fortellingene om hvordan de reddet Amerika.

Hør Hallvard Notaker i samtale med Bente Kalsnes og Ketil Raknes i Bokprat:

Hallvard Notaker

Hallvard Notaker (f. 1976) er historiker og forfatter. Han har skrevet en doktoravhandling om Høyre og amerikansk påvirkning av valgkampene på åttitallet (UiO, 2008), og utgitt Høyres historie 1975-2005 (2012), Norges historie i 25 ting (2012) og Amerikansk valgkamp - Image, penger og moderne politikk (2016).

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *