Ingrid Betancourt om FARC og fangeskapet i den colombianske jungelen

Ingrid Betancourt er tidligere senator og presidentkandidat i Colombia.

I 2002, mens hun drev valgkamp for presidentskapet, ble Betancourt bortført av FARC-geriljaen. I seks og et halvt år satt hun fanget dypt inne i den colombianske jungelen, en stor del av tiden lenket fast. Dokumentarboken Selv tausheten tar slutt er hennes personlige beretning om årene i fangenskap, mishandlingen, de utallige rømningsforsøkene og den dramatiske redningsaksjonen som i 2008 gjenforente henne med familien.

Betancourts historie hører til det helt ekstraordinære. Hennes urokkelige tro driver fortellingen fremover og gjør den levende, nyansert og dyp. Boken er blitt en betraktning over frykten for eget liv, over frihet, håp og det som inspirerer håp. Hennes mot og vilje har fascinert en hel verden, og hennes erfaringer er verdifull lærdom. Gjennom bønn og daglige rutiner klarer Betancourt det utenkelige; å flykte fra den vonde situasjonen og finne ro.

Betancourt jobber i dag for å bekjempe terrorisme og korrupsjon.
Hun er denne helgen spesielt invitert av president Juan Manuel Santos til å være til stede når han mottar Nobels fredspris i Oslo.

 

I seks og et halvt år ble Betancourt holdt fanget av FARC-geriljaen i den colombianske jungelen. Dette er hennes personlige beretning
I seks og et halvt år ble Betancourt holdt fanget av FARC-geriljaen i den colombianske jungelen. Dette er hennes personlige beretning

Her kan du lese de første sidene fra Betancourts egen historie i Selv tausheten tar slutt:

Flukten fra buret
Desember 2002. Jeg hadde bestemt meg for å flykte. Det var mitt fjerde forsøk, men siden forrige gang var forholdene for fangene blitt enda frykteligere. Vi var blitt plassert i et bur av treplanker og med tak av sinkplater. Sommeren var i anmarsj; det hadde ikke vært noe nattlig tordenvær på over en måned. Og vi var helt nødt til å ha tordenvær. Jeg hadde funnet en halvråtten planke i en krok av det trange kottet. Ved å tråkke hardt på den klarte jeg å knekke den så pass at det ble en åpning. Jeg gjorde det en ettermiddag etter lunsj mens vakten sto og døste, støttet til geværet sitt. Lyden fikk ham til å skvette. Han kom bort til oss, nervøs, og gikk langsomt rundt buret, som et rovdyr. Jeg fulgte ham med øynene gjennom sprekkene mellom plankene, mens jeg holdt pusten. Han kunne ikke se meg. To ganger stanset han, klemte til og med øyet inntil et hull, og blikkene våre møttes et kort øyeblikk. Han fikk sjokk og fór bakover. Så plantet han bena i bakken ved inngangen til buret for å gjenopprette verdigheten. Det var en hevn; han slapp meg ikke med øynene lenger. Jeg unngikk blikket hans og regnet etter.

Vi hadde allerede gjort to forsøk på å flykte

Var det mulig å komme gjennom denne åpningen? Hvis hodet kom igjennom, burde kroppen i prinsippet kunne følge etter. Jeg tenkte på da jeg lekte som barn – jeg så for meg hvordan jeg snek meg ut og inn mellom sprinklene i gjerdet rundt Monceau-parken i Paris. Det var alltid hodet som kom i veien og stengte for alt, men nå var jeg ikke så sikker lenger. Det ville fungere for en barnekropp, men var proporsjonene de samme for en voksen? Jeg var desto mer engstelig fordi jeg, selv om Clara og jeg var temmelig magre, tross alt hadde lagt merke til at vi hadde hovnet opp i kroppen de siste ukene, antagelig på grunn av væskeansamlinger etter at vi ikke fikk røre oss mer. Hos ledsagersken min var det svært synlig. Det var vanskeligere å bedømme min egen kropp, for vi hadde ikke tilgang til noe speil. Jeg hadde nevnt det for henne, og hun var blitt kraftig irritert. Vi hadde allerede gjort to forsøk på å flykte, og temaet skapte et anspent forhold mellom oss. Vi snakket ikke stort med hverandre. Hun var irritabel, og jeg kjempet med en besettelse. Jeg tenkte bare på frihet, på å finne ut hvordan vi skulle slippe ut av hendene på FARC.

Ikke tale om at jeg lar bildene av barna og nøklene til leiligheten bli igjen

Derfor regnet jeg dagen lang. Og forberedte utstyret til ekspedisjonen i minste detalj. Jeg la stor vekt på tåpelige ting. Jeg mente for eksempel at det ville være utenkelig å dra uten jakken min. Jeg glemte at jakken ikke var vanntett, og at den kunne veie flere tonn når den ble våt. Dessuten sa jeg til meg selv at vi måtte få med oss myggnettet. «I tillegg må vi passe nøye på når det gjelder støvler. De står alltid på samme sted om natten, like ved inngangen til kottet. Vi kan begynne å gå med dem på bena innendørs, for at de skal venne seg til ikke å legge merke til dem lenger når vi sover … Og vi må skaffe oss en machete. For å forsvare oss mot ville dyr og for å hugge oss vei gjennom vegetasjonen. Det kommer til å bli veldig vanskelig. De er på vakt. De har ikke glemt at vi klarte å knabbe en fra dem da de holdt på med å bygge den forrige leiren. Vi kan ta saksen, den låner de oss nå og da. Proviant må jeg også tenke på. Jeg må lagre mat uten at de oppdager det. Og alt må pakkes godt inn i plast, for vi kommer til å måtte svømme. Vi må være så lette som mulig. Og jeg tar med meg skattene mine – ikke tale om at jeg lar bildene av barna og nøklene til leiligheten bli igjen.»

Jeg så for meg at jeg havnet i klørne på en tiger

Slik tilbrakte jeg dagene med å gruble; tyve ganger tenkte jeg på veien jeg skulle gå bare jeg kom ut av buret. Jeg vurderte alle mulige parametre: hvor elven kunne være, hvor mange dager det ville ta før vi kunne få hjelp. Med gru forestilte jeg meg et angrep fra en anakonda i vannet, eller fra en enorm kaiman, slik som de med de røde, skinnende øynene jeg hadde sett i lyset fra lykten til en vokter da vi var på vei nedover langs elven. Jeg så for meg at jeg havnet i klørne på en tiger, for vokterne hadde gitt meg en grusom beskrivelse av dem. Jeg tenkte på alt som var skremmende, for å forberede meg psykologisk. Jeg hadde bestemt meg for at denne gangen skulle ingen ting få stanse meg.

Vi var nødt til å leve sammenklistret, henvist til et liv som siamesiske tvillinger uten å ha noe felles

Jeg tenkte ikke på annet. Jeg sov ikke, for jeg skjønte at hjernen min fungerte bedre i kveldsstillheten. Jeg observerte alt mulig og merket meg det: når det var vaktskifte, hvordan vokterne plasserte seg, hvem som var våkne, hvem som sovnet, hvem som rapporterte til avløseren hvor mange ganger vi hadde stått opp for å tisse … Dessuten forsøkte jeg å holde kontakten med ledsagersken min for å forberede henne på anstrengelsene ved flukten, forsiktighetsreglene vi måtte overholde og lydene vi måtte unngå å lage. Hun lyttet forbannet og taus og svarte bare når det var noe hun nektet eller var uenig i. Visse detaljer var viktige. Vi måtte lage noe vi kunne plassere på liggeunderlaget i vårt sted, for å gi inntrykk av at det var en sammenkrøket kropp som lå der.

Jeg fikk ikke lov til å forlate buret, bortsett fra for å gå på chontos når jeg skulle gjøre mitt fornødne. Da kunne jeg kaste et blikk i søppelgropen i håp om å finne noe verdifullt. En kveld vendte jeg tilbake med en gammel proviantsekk som hadde flytt omkring blant råtnende matrester og pappbiter – helt ideelt for å lage en narredukke. Denne handlingen irriterte vakten. Fordi han ikke visste om han skulle nekte meg å plukke opp noe som allerede var blitt kastet, ga han meg ordre om å skynde meg, og understreket utskjellingen med en bevegelse med geværløpet. Clara følte bare vemmelse for det verdifulle byttet jeg hadde fått tak i, og skjønte ikke hva det skulle være godt for. Jeg merket hvor fjernt vi sto fra hverandre. Vi var nødt til å leve sammenklistret, henvist til et liv som siamesiske tvillinger uten å ha noe felles, men vi levde i hver vår verden: Hun forsøkte å tilpasse seg, mens jeg bare tenkte på å flykte.

 

 

 

Tone Hansen
Informasjonssjef i Cappelen Damm.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *