Les forordet til boken "Tid og sted":

En mann for alle tider

Historiker Tor Bomann Larsen, foto: Stig Andersen

"Tid og sted" er en samling artikler og tekster om norsk historie og samtid av Tor Bomann-Larsen. Redaktør Anders Heger har skrevet forordet til boken, som du kan lese i sin helhet her.

 

Tid og sted
Kjøp boken «Tid og sted» av Tor Bomann-Larsen på Cappelendamm.no.

Biografens emne er ikke et menneske. Historikerens ikke et samfunn, eller en epoke. Deres egentlige materiale, det stoff de skal spinne og veve en historie av, er Tiden. En uendelig strøm av øyeblikk, der hvert og ett er en frukt av de foregående, og årsak til de kommende. Tilfeldighet på tilfeldighet, som Historien vil omdanne til uomgjengelige og logiske konsekvenser, sammenhengende fortellinger med begynnelse, handling og slutt, prolog, peripeti, katarsis, exodus. Alle de små bitene av det som engang var samtid, som engang var kaos, føyd sammen til en begripelig mosaikk – århundrenes disposisjon, tiårenes kapittelinndeling.

Historikerens oppgave er ikke, slik man gjerne sier, «å vekke fortiden til live», for den er uomgjengelig borte, om den noen gang har eksistert. Den er død og stivnet, lik et fjellandskap man ser på avstand, uten mulighet for egentlig å forestille seg hvordan det tar seg ut for den som står midt i det. Det er som brikker til forståelse av nåtiden, at han leter frem fortidens små øyeblikk. Henter dem ut av gitteret av størknet tid, legger dem etter hverandre, trekker linjer mellom dem – ofte over århundrets spenn, og – i få og sjeldne tilfeller – får dem til å skinne og kaste lys over hverandre gjennom århundrene.

Det er her og nå det gjelder. Alltid.

I mange år unngikk Tor Bomann-Larsen betegnelsen «historiker», og strakte seg mot tittelen han både mente og mener henger høyere: «Forfatter». Slik historikerne unngikk ham. Og det til tross for at hans liv har vært fylt med historieformidling. Gjennom et kvart århundre har han spredt kunnskap om fortiden til sine landsmenn, satt deres eget ‘da’ i forbindelse med tidligere generasjoners ‘nå’. I alle fall ti bind av et ellers usedvanlig rikt og mangfoldig forfatterskap faller tvilløst under genrebetegnelsen ‘historie’. Og siden årtusenskiftet har han langsomt arbeidet frem det største sammenhengende historieverk skrevet av én mann her til lands siden P.A. Munchs «Det norske Folks Historie» (1851–1863).

Når yrkesbetegnelsen likevel til tider har vært upassende, som en lånt skjorte fra en onkel med avstikkende smak for snitt og farge, har det sammenheng med at hans vei til faget har vært en annen enn hans akademiske yrkesbrødres. Bomann-Larsen er ikke bare autodidakt, han har bakgrunn fra et helt annet fag. Hans metode har ikke først og fremst vært å kjenne historikerne, men å kjenne historien. Der universitetstilnærmingen primært går ut på å nærme seg det forgangne via meritert og respektert sekundærlitteratur, er Bomann-Larsens vei den umiddelbare, men langt mer krevende: Å lære seg fortidens vilkår gjennom de gulnede dokumenter, glemte brevsamlinger og støvete arkivkjellere. Å møte fortiden selv, personlig og direkte, ikke via en professor.

Det hersket i begynnelsen et ikke helt uanstrengt forhold mellom akademia og forfatteren som i bok etter bok hentet frem innsikter de selv hadde oversett. Motstrebende aksepterte man både hans dyktighet i å finne nytt og ofte avgjørende historisk kildemateriale, samt hans evne til å gi komplisert og uoversiktlig stoff en lettfattelig og medrivende innpakning. Men likevel – var det ikke noe ufortjent selvsikkert over det hele? Fra en mann som ikke bare manglet doktorgraden til de historiske nestorer han tillot seg å betvile, han var – av alle ting – tegneserietegner! Først da verkets uomtvistelige tyngde ble umulig å overse, kunne det langsomt få den plass i samtidens historiekanon som det fortjente. Og ikke bare – ikke engang først og fremst – fordi det sa noe nytt og overraskende om tiden som var. Men for hva det forteller om tiden som er. Det er ikke for mye sagt at Tor Bomann-Larsens tilbakeskuende blikk har endret måten vi forstår monarkiets rolle på i Norge, også når vi ser fremover. Og hans analyse av statsmaktenes holdninger og det konstitusjonelle spill i tiden 1940–45 føyer avgjørende brikker til selve bildet av nasjonen Norge, dengang og nå.

Det er under lesningen av enkelte betydelige forfattere vi skjønner at tiden ikke er inndelt i tre grunnleggende forskjellige stadier: fortid, nåtid og fremtid. Det er en nødvendig forenkling skolegrammatikken har gjort, som kan få slette historikere til å hvile seg på frasen ‘datidens mennesker’ når de skal forklare de kompliserte valg historiske aktører gjør. I virkeligheten er tiden én. Vi befinner oss bare på litt forskjellige steder i den.

Alle tekstene i dette utvalget er skapt under arbeidet med biografiverket om kong Haakon VII og dronning Maud. Noen i direkte samspill med det, andre som et apropos eller et sidespor. Til å være en mann som tenker seg vel om før han tar ordet, og legger betydelig innsats i hvordan tanken skal formuleres, er forfatterens produksjon – også langs denne ekstra aksen i forfatterskapet – imponerende. Det er 16 år siden hans forrige artikkelsamling, «Sporet fra ødemarken», kom ut, og bare en liten del av produksjonen fra den gang har passert nåløyet.

Trass i at den dekker et bredt spekter av emner, er det begrenset til områder der forfatteren har spesiell – ikke sjelden unik – innsikt. Det sier sitt om et intellektuelt multitalent, at trass denne selvpålagte begrensning representerer utvalget en bredde i emner og ytringsformer som er sjelden i norsk essayistikk.

Det er ikke forbausende at Roald Amundsens biograf føler seg kallet til å skrive om Antarktis, eller at kongehusets kronikør også kan skrive innsiktsfullt om monarkens besøk på Løvebakken. Bomann-Larsens dype og langvarige interesse for skjønnlitterære forfatterskap gir seg også selv – artiklene om Ibsen, Solstad og Knausgård (det finnes mange fler som ikke har fått plass), er skrevet av en mann som har et like ydmykt forhold til det litterære uttrykk som til den virkelighet han vil ha språket til å favne.

Også i dét – i den bunnløse respekt for form, såvel som innhold – er han en sjelden fugl i vår faglitterære fauna. Når han føler seg kallet til å kommentere – mer inngående enn de fleste av hans stand – det ene sant historiske øyeblikk som har oppstått på norsk jord i hans levetid; den 22. juli 2011, så er det fordi han har brukt tid og krefter på å sette seg inn i spørsmål som heroisme, konstitusjonelt ansvar og nasjonal skam. Fordi fortidens begrepsapparat med ett ble nåtidens intellektuelle verktøy.

Dette utvalget byr også på et uventet gjensyn med tegneren Tor Bomann-Larsen, for første gang på to tiår. Da han ga seg sitt store, nasjonale biografiske prosjekt i vold, betød det et endelig farvel med en av landets mest særpregede, mangfoldige og uforutsigbare billedkunstnere. Bomann-Larsen var fri maler, tegneserieskaper, barnebokillustratør, avistegner og humorist. Både som satirisk portrettør og som sidekommentator til de dagsaktuelle hendelser representerte han historikerens motstykke: Øyeblikkets kronikør, den dagsaktuelle vitsemaker, narren ved kongens fotskammel som holdt trollspeilet opp for folket.

I enda høyere grad enn fotografen er en tegner øyeblikkets artist, han river sekundet ut av evigheten, løfter det frem og vrir på det, for å gjøre det tidløst og synlig. Det kan godt være paradoksalt eller anakronistisk – som når Bomann-Larsen i denne boken lar Aasmund Olavsson Vinje møte Karl XV, eller når han plasserer Eidsvoldsbygningen på Utøya – det er likevel i forbindelsen mellom det som er og det som kunne være, at tegneren er historikerens tvisynte tvilling.

Bomann-Larsen er avistegneren som ble forfatter. Humoristen som ble alvorets kronikør. Det er langt mindre paradoksalt enn man skulle tro. Historikeren kostet en billedkunstner, det er innsiktens pris. Men det er en annen variant av det han har stridt med et helt og produktivt kunstnerliv, og som drøftes i denne samlingens tittelessay. For å forstå det historiske øyeblikket, må det gjenskapes. Ikke som det var, men som det er. Hentes frem. Hit – til oss. Til vårt eget tid og sted.

Mylla, 13/8 2017

Anders Heger