Intervju med Marte Spurkland:

Om klassen, og skillet

Marte SpurklandMarte Spurkland
Med varme, innsikt og nysgjerrighet skildrer en av landets beste journalister et knippe ungdom som gir et tversnitt av det å være 18 år i Norge i 2017. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard.

Marte Spurkland har skrevet en bok om syv vanlige attenåringer i det viktigste året i deres liv, og om den viktigste personen i deres liv.

Kanskje kan Klassen også bli den viktigste boka i noen kommende attenåringers liv?

– Ingen ting ville gledet meg mer enn om det satt en attenåring neste vår, eller våren etter, og skrev særemne om denne boka! Jeg synes attenåringer fortjener å lese denne typen historier. De har jo sagt det til meg underveis: «Tror du noen gidder å lese en bok om oss?» Det har gått igjen. Det i seg selv er grunn god nok til å ta den med inn i klasserommet, og presentere den der. «Disse historiene synes vi det er verdt at dere leser.» Bare dét hadde vært en seier, sier Marte Spurkland, man får nesten lyst til å legge til «tydelig engasjert».

klassen Marte Spurkland
Kjøp «Klassen» av Marte Spurkland på Cappelendamm.no.

Bok for alle som har vært 18 år

Vi møtes noen få dager før årets Brageprisutdeling. Hvor hennes ferske bok Klassen var nominert i klassen for sakprosa. Den seieren tok hun riktignok ikke helt hjem, men det virker liksom ikke som dét er det viktigste for ettermælet til boken hennes. Det er ikke gallasalene den er skrevet for, men andre rom. Pikerom, gutterom … klasserom? Joda, der finner den ganske sikkert sin plass. Såpass tydelig og såpass engasjerende er den dokumentariske (men anonymiserte) skildringen av syv elever og en lærer, som følges gjennom et sikkert forbausende vanlig, men for de fleste voksne lesere som ikke selv jobber i skolen, også forbausende dramatisk skoleår. Det avgjørende siste året på videregående.

Hun ble spurt om det, i et av møterommene her på forlaget hvor vi sitter, når hun «pitchet inn» bokprosjektet sitt: «Hvem skal lese denne boka?» Var den kun ment for ungdommer? Nei, det var den ikke. Denne boka er ment for alle som har vært atten en gang, eller har noen hjemme som er atten, eller jobber med dem. Alle disse, slår Spurkland fast. Og de store følelsene man møter selv de små tingene i hverdagen med, burde i hvert fall alle som har vært 18 år dra en distansert kjensel på. De overhengende problemstillingene, de som er spesifikke for tiden vår, kjenner man vel også, fra avisforsidene; voldtekt, sosial kontroll, psykiske problemer, rus, vold, kulturkollisjoner. Men det krever sitt av fortelleren å formidle den intense kombinasjonen av det nære, indre liv og de høye krusningene på havet. De syv beretningene, eller bruddstykkene av beretningene til elevene som følges, er hver for seg så mettet av både hverdagslig og livsomveltende drama at de lett kunne vært syv frittstående romaner, om man skildret de som ren skjønnlitteratur.

Denne boka er ment for alle som har vært atten en gang, eller har noen hjemme som er atten, eller jobber med dem

Hvem er hovedpersonen?

– Det måtte nesten blitt en roman også, om hele historien til hver enkelt skulle vært fortalt. Det er jo mye der vi ikke kunne ta med, av forskjellige hensyn. De snakker om andre mennesker enn seg selv, kommer med påstander om dem. De har også i løpet av prosessen vært klare på at det er elementer de har fortalt meg som de ikke ville ha med i boka. Dermed passer det også, at vi er inne i livet deres i noen få dager om gangen. Så forlater man dem, og det har kanskje gått en måned eller to, og man tar tråden opp derfra, sier Spurkland, som underveis funderte på nettopp dette.

Hvem er egentlig den sentrale personen i denne fortellingen? Er det åtte hovedpersoner? Hvem er navet? Handlet det om læreren, og så var elevene bipersoner, eller var det omvendt? Hun vet fortsatt ikke helt hvor hun står i det spørsmålet. Læreren er jo navet, i den forstand at alt spinner rundt henne og alle historiene berører henne. Men samtidig handler fremstillingen egentlig veldig lite om henne. Det handler om hennes relasjon til de sju elevene. Og resten av elevene hennes. Svaret må bli at det er en kollektiv skildring, av elevene og læreren, og samspillet mellom dem. Men det startet med læreren, hun som i Klassen har fått navnet Anette. Det er hun som har fortalt Spurkland historiene sine i alle år, fortalt om sine erfaringer og sin skolehverdag.

Les også

Brage-nominerte Marte Spurkland

Heia «vippekidsa»

– Ikke generasjon prestasjon

– Jeg har tidligere jobbet som utgavesjef og reporter i VG, og laget reportasjer om den norske skolen, historier som ikke ser ut som Klassen i det hele tatt. Vi har skrevet om «curlingbarna» og «generasjon prestasjon». Så har jeg møtt Anette, og så har hun fortalt meg om det hun står i. Som står så langt unna de historiene. Det har jeg vært dypt fascinert over i flere år. Hun har vært utgangspunktet, hun og den tilliten hun har til sine elever.

Spurkland har hele tiden hatt denne bihistorien i øret, hun har visst om denne virkeligheten, samtidig som hun har vært med på å produsere disse sakene i media om generasjon prestasjon og curlingbarna. Men denne virkeligheten er også vanskeligere å skrive om. Det er store og såre og vanskelige ting som legges på bordet. Det hadde ikke vært mulig å fortelle disse historiene innen vanlig featurejournalistikk. Men i en bok som Klassen kan man anonymisere, og man kan endre på detaljer på en måte man ikke kunne gjort innen featurejournalistikken. Med sin bakgrunn vet Spurkland eksakt grunnene til at disse historiene ikke fortelles i pressen og media. Men hun tror vi, som samfunn, trenger dem. Vi kan ikke tro at elevene der ute enten er generasjon prestasjon, eller så utgjør de en sikkerhetsrisiko – som i sakene som skrives om flyplassaktige metalldetektorer i osloskolen. De aller fleste er i midten. Sånn er det i voksenlivet også, de fleste av oss tilhører hverken eliten eller subben. De fleste av oss cruiser jo rundt på midten et sted.

Sånn er det i voksenlivet også, de fleste av oss tilhører hverken eliten eller subben. De fleste av oss cruiser jo rundt på midten et sted

En utenkelig hjemmesituasjon

– Jeg har også lest forskningsrapporter på feltet, og de handler ofte om det samme som det vi har skrevet om i pressen. Men hvor er en jente som Mouna, som jeg skriver om, i disse rapportene? Hun er en jente som ikke krysser av i boksen for «fattig» på spørreskjemaet. Hun forteller det heller ikke til deg de fem første gangene du møter henne, at hun er fattig. Det er et ord som hun ikke vil bruke. Hun har hatt to jobber siden hun var femten, nettopp for å ikke måtte krysse av i det feltet på et skjema, eller fortelle noen at hun er fattig. Hun har tatt ansvaret for det selv, siden hun var veldig ung.

– En jente som Mouna havner vel heller ikke på statistikker for sosial kontroll eller æresvold? Tross en hjemmesituasjon som er helt utenkelig for de «norske» jentene i samme klasse. For på et eller annet vis makter hun å balansere på en måte som gjør at hun unngår de store krisene …

– Og det er hun helt bevisst på. Hun balanserer. Hun opponerer masse, hun snakker mye om hvor uenig hun er med brødrene sine eller faren. Men hun går aldri dit at hun smeller i dører for alvor, eller går helt på tvers av det de ønsker. Hun kritiserer dem for at de er så opptatt av æren hennes. Men hun passer på at hun er jomfru.

Ressursforskjeller og en ambisiøs lærer

– Så hvordan kanaliserer man den hjelpen, de ressursene som sårt trengs for å hjelpe alle de ungdommene som balanserer på den ene eller andre måten, men ikke fanges opp?

– Det er akkurat det jeg har villet belyse. Her er det et rom vi ikke kjenner godt nok, kanskje ikke forskningen heller – jeg får i hvert fall ikke den følelsen når jeg leser rapportene. Det er muligens litt overfladisk å si de ikke kjenner problemstillingene. Men en forsker som Kristinn Hegna (ved UiO, journ. anm.) har selv sagt at denne boka byr på de historiene som tallene ikke kan fortelle. Man vet jo om frafallsprosenten. Den er høy og ganske stabil. Men hva vet man om hvorfor? Det har blitt en holding om at man må komme seg opp av senga, og holde seg innafor de ti-femten prosentene fravær som regelen utgjør. Hvis ikke har man skylda selv. Jeg har vel prøvd å vise at det ikke er fullt så enkelt. Det handler også om hva slags utgangspunkt man har. Anette snakker om at det er et gap der. Og har utpekt det som sin rolle: Å prøve å tette det gapet, som handler om ressursforskjeller.

– Det er et ambisiøst mål, men hun går også veldig langt for å leve opp til det, særlig i hvordan hun på alle måter er tilgjengelig for elevene sine, nesten døgnet rundt. I boken antydes det at enkelte kolleger og andre rundt henne mener hun går FOR langt. Du har jo ikke noen tydelig definert «egen» stemme i denne boka. Men hva mener du selv, egentlig? Går Anette for langt?

Det er til enhver tid så mange mennesker som er helt avhengig av henne at det er helt overveldende

– Jeg har tenkt underveis at jeg selv ikke hadde klart det. Jeg trenger flere pauser i livet mitt enn jeg ser at hun har. Det er til enhver tid så mange mennesker som er helt avhengig av henne at det er helt overveldende. Jeg ville ikke håndtert det, og jeg skjønner ikke hvordan hun klarer det. Men så får hun noe som jeg ikke får. Hun får disse fantastiske SMSene, når ting går bra. Noen av de kommer inn der og da, som de som er gjengitt i boka. Men de kommer også inn flere år etterpå. «Jeg ble flyvertinne, jeg, fordi du gadd å få meg gjennom videregående, og så skrev du den attesten for meg etterpå.» Det er ikke mange som får den etterskriften, å ha vært så avgjørende i så mange liv. Det veier opp for henne. Men det skremmer jo henne også – hvor kort tid det kan ta fra noen kommer inn i hennes klasserom og til hun er den viktigste personen i denne unge personens liv.

LES OGSÅ:

Sapiens og Homo Deus: «Tiårets viktigste bøker»

Dag O. Hessen: – Jeg hadde ikke kunne skrive denne boken med oppvekst i Syria eller Sør-Sudan