Sliten takknemlighet

Jo da, jeg er sliten. Fordi vi ikke har fått orden på verken legging eller nattesøvn for babyen, har jeg ikke sovet en sammenhengende natt på snart åtte måneder.  Jo da, man skulle trodd vi var proffe på slikt, med fire unger i hus. Men unger er tydeligvis også forskjellige … Jo da, jeg har tidligere ledd hånlig av alle tosker som ender opp med å ha barn liggende sammen med seg i senga. Ja, da, jeg har møtt meg selv i døra, for den lille jenta vår ender hver eneste natt tett i tett med meg midt i dobbeltsenga.

Jo da, det er krevende å være frilanser og alltid måtte være på tilbudssida. Takke ja, forhandle og påta seg oppdrag i frykt for at henvendelsene skal stoppe å komme. Selv i dødstrøtt kaotisk tilstand under mammapermisjon.

Ja da, det er både dyrt og medfølger en del utfordringer å ha dine, mine og våre barn. Fire unger i helt ulik alder, med totalt ulike behov, i hus. Og ja, vi kunne sikkert bodd bedre. Mer praktisk for en stor familie som vår. Hatt mer plass, stiligere designmøbler og kunst på veggen. Hage. Egen veranda. Større rom til alle. Kontor. Kjellerstue hadde også vært supert. Et sted for barna å ha med seg venner uten å sitte oppi oss voksne. Et annet sted for ungdommene å gå i dekning med de etter hvert lange, voksne kroppene sine og de etter hvert lange, store vennene sine enn inne på de bittesmå rommene. Bil kunne vi sikkert også hatt. Det ville nok forenklet logistikken en del å slippe å planlegge alle reiser med barnevogn og slepende på X antall kolli på buss, trikk og tog.

Jo da, jeg skulle gjerne hatt litt alenetid, mer kjærestetid, venninnetid, trent mer og hatt tid med hvert enkelt av barna alene. Jo da, jeg skulle gjerne ha  brukt mindre tid på husarbeid,  hverdagslogistikk, støvsuging, rydding, vasking, klesbretting, innkjøp og matlaging. Hatt mer tid til å tenke ut nye bokmanus, øve, synge og jobbe kreativt. Skrive flere bøker, lage enda flere forestillinger og konserter. Kanskje en film eller et teaterstykke. Kanskje til og med fått en rolle selv! Jo da, selvfølgelig kunne alt det vært fint. Ja da, i og med alle barna vi har fått spredt godt utover i tid, kommer vi til å være småbarnsforeldre i hele vårt voksne liv. Jeg var tjuefem da jeg fikk mitt første barn, og er vel nærmere seksti år når det yngste barnet flytter ut.

Men, jeg har virkelig ikke lyst til å bruke energi på å sutre. Jeg velger heller å fokusere på hvor utrolig privilegert og heldig jeg er. Så takknemlig, og stolt, jeg er over å ha en så stor og fin, og ikke minst frisk, familie. Fantastiske unger som jeg elsker å være sammen med. Ingen kan få meg til å smile, le og få godfølelse som dem. En smart, kjekk og morsom kjæreste har jeg også. Etter ti år, og ja- med sine utfordringer underveis, er det ingen ting som er så koselig som å sitte sent oppe og snakke sammen med han, holde hånda hans eller ligge tett i tett når vi sover. Da glemmer jeg alle småirritasjonene som har vært i løpet av dagen. Verdens beste bror, svigerinner, svoger og ikke minst supre foreldre og steforeldre jeg liker å være sammen med, har jeg også. Dessuten har jeg flotte venner som jeg setter stor pris på, og er utrolig glad i, selv om vi ikke treffes like ofte som jeg egentlig skulle ønske.

Vi er heldige og bor i et sjeldent fantastisk sameie – et paradis for ungene å vokse opp i med kompiser i alle bygningene og trygg, utetumleplass i midten. Et supert sted for oss voksne også, men mange kule, snille naboer som etter hvert også er blitt nære venner. Babycallfester, spontangrilling i bakgården eller i parken, kaffe – eller prosecco på takterrassene. Hverdagsbesøk, middager og barnevakthjelp hjemme i hverandres rot , eller mer staselige, ryddige feiringer i finstasen.

Så utrolig privilegert jeg er som har en jobb jeg trives godt med. Ikke alle oppdrag er like morsomme, men i bunn og grunn (bortsett fra det med jevnlige lønnsslipper) er jeg 100% fornøyd med jobbhverdagen min. Fleksibiliteten. Friheten. Jeg har faktisk mulighet til å sitte hjemme og skrive manus, synge, lage forestillinger og jobbe sammen med talentfulle kollegaer som i tillegg er mine gode venner. Noen dager er selvfølgelig slitsomme. Mye tid går til mailing og organisering. Ikke alle manus får jeg til, og ikke alle prosjekter går i boks, eller er like lystbetonede. Men ofte føles jobben som en morsom lek. En lek jeg skaper selv og der ingen andre legger føringer. Og resultatet tjener jeg faktisk penger på. Fantastisk!

Jo da, jeg er sliten, og enkelte ting i livet kunne kanskje, ideelt sett vært annerledes. Nå er det straks ferie. Egentlig skulle mye vært gjort før den tid, blant annet skulle jeg helst ha fullført et manus, byttet bank, refinansiert lånet og organisert høst-logistikken. Hadde noen spurt meg for noen år siden, hadde jeg garantert sutret litt over alt jeg ikke når. At hverdagen er så hektisk. Over at jeg mange dager føler meg som eneste ansatt i et rengjørings- og logistikkbyrå. Med babygrøt i håret og snørr på skulderen. Over alt jeg må forsake av interesser, venner og egentid. At jeg for eksempel ikke har fått brukt noen av spa-timene jeg ønsket meg, og fikk, både til jul og til førtiårsdagen min i mars. Men jeg har nok forandret meg med årene. Innstillingen er ikke den samme lenger. Det er noe med det å se alt i perspektiv. For nå tenker jeg faktisk annerledes. Helt ærlig! Jeg føler ikke at jeg forsaker noe. I stedet føler jeg meg heldig. Utrolig heldig. Hver eneste kveld når jeg strever med å få lagt minstebarnet, timene går og jeg altså ikke er ute i sommerkvelden, på konsert, sammen med venner, på festival, på besøk, på kafe eller på kino, er det likevel det som er grunnfølelsen. Ikke frustrasjon og fortvilelse. For jeg vet jo at det går over. Engang begynner vesla å sove ordentlig. En gang i fremtiden skal også jeg være uthvilt og få bruke så lang tid jeg vil på å dusje. Og det er jo ikke noe sted  jeg liker bedre å være enn hjemme, sammen med familien min!

Kanskje er det fordi jeg innser at ingenting er for bestandig. At livet er, som for så vidt alle alltid har sagt, men som likevel kan være vanskelig å ta ordentlig inn over seg, det som skjer hver eneste dag. Her og nå. Unger, klesvask, våke- (og kose-) netter, fotballturneringer, snurte fjortisser med vanskelige lekser, trøtt og snørrete førskolegutt med stygg hoste, et tonn av skitne svarte sokker som er umulig å holde fra hverandre og skifting av grisete bæsjebleier i midtgangen på toget uten vaskemuligheter. Og at det faktisk, om noen år, er mange av disse øyeblikkene jeg vil smile når jeg tenker tilbake på og huske som de aller, aller beste. At disse årene, da det syder og koker som verst og man prøver å gjøre karriere, oppdra unger og bygge seg et liv, faktisk var de mest innholdsrike, givende og beste. Og da har jeg ikke tenkt å kaste bort tiden på å sutre.

Hentet fra Dagsavisen 24 mai 2013, foto: Fredrik Bjerknes
Hentet fra Dagsavisen 24 mai 2013, foto: Fredrik Bjerknes

På vei inn i en sikkert hektisk ferie, med sprikende forventninger fra tenåringene, kjæresten, seksåringen, meg selv, babyens behov og forventninger fra folk rundt oss. Uten ordentlig nattesøvn og der pengene forsvinner fra kontoen så fort de er kommet inn, er jeg først og fremst takknemlig. Vanvittig takknemlig! Stolt og glad over gjengen min: Familien min, men også de andre fine folka jeg har rundt meg. Karrieren min. Livet mitt. Kanskje det hjalp litt å runde førr, likevel! 🙂

Eldrid Johansen
Barn - og ungdomsbokforfatter, religionshistoriker og syngende skuespiller født i 1973. Bosatt i Oslo. Reiser mye på skolebesøk med opplegg rundt bøkene sine, holder skrivekurs, gjør konserter og forestillinger. Utdannet Cand. Philol. fra UiO, samt to års musikkteaterutdannelse fra Bårdar Akademiet. Har ingen ”vanlig jobb,” men livnærer seg som frilanser innen kulturbransjen.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *