Del 22: Slag

U-banens skranglende, rullende rytme, rykker meg våken, vugger meg i søvn, sollyset som en gul elv gjennom vognen, bildet av deg som om og om igjen dukker opp i meg, for igjen å forsvinne, bli til sort glemsel. Utenfor de møkkete vinduene regner det. En kort, hard skur, som frosne erter mot taket, det er som om Gud har fått et plutselig anfall av et eller annet slag, før han igjen vender tilbake til det normale: Sol. Sensommerettermiddagen som skal ha sin dovne regi, og vi forbi blokkene og videre, de store kommodene fulle av skuffer og rom der mennesker holder på med sitt, smøre en skive og legge på smør og salami, kanskje til og med en stripe majones og en bit agurk, mens naboen sitter på do og løser kryssord. Små barneføtter løper nakne over gulvteppet, noen sover eller ser på tv, lange gjesp, kom hit, la være, kanskje til og med ydmyk bønn med rumpene i været, armene rettet mot Mekka, tenke: Hvem er jeg i alt dette?

Og du der du er, tenker jeg videre, for nå bærer det ut gjennom eplehager og villastrøk, kveldsstille skolegårder, tomme hus langt ute på solsvidde jorder, hester som står i skyggene under mørkegrønne kastanjekroner. Hvorfor bringer de dere helt ut hit, hva er det med steder som dette? Fra den for lengst nedlagte stasjonen går jeg videre med jakken slengt over skulderen, nedover landeveien der ingen biler er å se, bare den nakne asfalten, landskapet sover, alle menneskene bortført til fremmede planeter, eller samlet rundt bord over kaffe og kaker, tanter og onkler på besøk, kanskje til og med en bitte liten niese, men skjult for meg, skjult for hverandre i det hverdagslige, i ritualer som ingen lenger registrerer. Solen får svetten til å renne fra pannen og inn i øynene, jeg går her og gråter en svett skvett, mens jeg holder meg fast i papirposen med fire pærer og to bananer, som så vidt jeg har forstått er den materielle innsatsen som kreves i forbindelse med et besøk som dette, og når jeg kommer ut av svingen, kan jeg se de lave bygningene inne mellom trærne, akkurat som jeg har fått dem beskrevet, uskjønne ungdomsskoleaktige hus i to etasjer, spredt ut over for lengst avdøde plener, der uvirksomme vannspredere står og ruster i den dirrende meningsløsheten.

…kanskje er det bare en stemning, et slags inntrykk av lukt, og langt, langt borte, som i en annen dimensjon…

Og når jeg kommer inn i den ettermiddagsstille foajeen der ingen er, ikke en gang en døende flue, slår håpløshetens dufter og odører mot meg, middagsmaten som de serverer klokken halv ett, saus og kokte poteter som blander seg med lukten av skarpe rengjøringsmidler og avføring, støv og visne blomster, angen av det som ikke har navn, alt det som bor her inne mellom disse murveggene, det som gjemmer seg i munnhulene til de som sitter og sover foran fjernsynsapparatene, eller har tatt plass under de gule neglene deres, kanskje er det bare en stemning, et slags inntrykk av lukt, og langt, langt borte, som i en annen dimensjon, et levende vesen som utstøter et kontant ”nei”, hvilket jo igjen får meg til å tenke på deg, mens jeg repeterer reglene jeg har lært utenat, avdelingens navn og nummer, høyre, venstre, så rett frem, og så videre, turnskoene mine mot den grå linoleumen, ikke et menneske, ikke så mye som en levende sjel. Bare dette kontante nei-et, som en slags varsel om at det finnes liv her inne, at noen vil noe en annen ikke vil, dusje, spise, legge seg eller høre radio, kanskje synge en liten sang, og der – langt i det fjerne, ser jeg nå gummiplanten som jeg har med i den innøvde reglen, ”når du kommer til gummiplanten”, den minner meg om en bitte liten oase i denne gigantiske ørkenen av naken mur og nybonet gulvbelegg, og nå er det bare å dreie til høyre og holde seg godt fast i posen med frukt, for der sitter du i all din storslagne begredelighet, og sikler nedover en strikkejakke av det slaget du ville ha drept for å unngå å bli sett i, du som var så opptatt av hva du hadde på deg, hva du hengte over stolen når du kledde av deg, og viste de aller heldigste dine aller helligste steder, men nå ser jeg kanten på bleia som stikker opp av bukselinningen bak, det var der du viste oss andre en bitte liten del av rumpesprekken, en slags påminnelse om hva du dessverre måtte nekte oss. Og hva er det med blikket ditt når du møter mitt, er det gjenkjennelse, avsky eller overraskelse, kanskje alt dette most sammen med forvirring og glemsel? Hvem er han der? Er det kanskje han som… Som hva da? Langt borte, som et ekko av noe fuglene en gang sang: ”Jeg tok med meg noen pærer. Og et par bananer.”

Før det grusomme nakkeslaget: ”Hvordan har du det?”

…sollyset som strømmer inn gjennom vinduet, får sikkelet på jakken til å skinne som perlemor…

Og jeg ser jo hvordan du har det, jeg gjør jo det, jeg ser asjetten med en halvspist brødskive med herdet hvitost, jeg ser det tømte melkeglasset, og svarttrosten som hopper rundt ute på den døde plenen bak vindusruter fulle av feite fingeravtrykk. Ukemagasinene på teakbordet, fjernsynsapparatet borte i hjørnet, jeg ser rommene bak disse gjenstandene og bevegelsene, jeg ser at det er ingen ting, at vi er i ingen tings helvete, i slagpasientenes sensommerettermiddag, og sollyset som strømmer inn gjennom vinduet, får sikkelet på jakken til å skinne som perlemor, det er som om tungen din har skapt seg om til en stor skogssnegle og forlatt munnen din, etterlatt deg uten et eneste ord, og søkt lykken inne mellom de beskyttende kjønnsleppene dine, bregnene i sjelemørket.

Senere ruller vi en lang, god tur på de gudsforlatte gangstiene, mens jeg forteller siste nytt fra de levendes verden, mens du etter beste evne forsøker å tenke ditt.

Toget henter meg klokken 19.47. Presis.
Da er du allerede vasket og stelt.

Noterer i margen på en bokside: ”Husk å ta ditt eget liv i tide.”

Ingvar Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen (f.1956) er forfatter, kommentator og anmelder.
Han debuterte i 1981, og har utgitt bøker innen de fleste sjangere; romaner, kriminalromaner, novellesamlinger, barne- og ungdomsbøker og essaysamlinger.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *