Del 24: Overlegen fra fortiden

Illustrasjon: Mette HellenesIllustrasjon: Mette Hellenes
Illustrasjon: Mette Hellenes

Mai. Jeg går lange turer i det grønne, og jeg vil helst ikke ha følge med noen andre enn meg selv. Jeg går og koker på noe som kanskje kan bli noe. Oppe i parken ved Universitetsklinikken, setter jeg meg en dag på en av benkene. Det er kjernebitere i denne parken; man ser dem ikke så ofte ellers, men akkurat her kan man ha flaks. I Norge var denne finken med det overdimensjonerte nebbet en sjeldenhet da jeg vokste opp, men forekom i et beskjedent antall inne i den avstengte Treschow-parken i utkanten av Larvik. Her nede ser jeg den kanskje en gang eller to i året; den er en vakker fugl som det er vel verdt å se etter. I dag har den tydeligvis annet å ta seg til med enn å posere for meg. Jeg gleder meg over en medbrakt dram isteden.

Da ser jeg imidlertid noe ganske annet komme flaksende over plenen; nei, det er bare en kvinne som kommer halvt løpende, med den hvite frakken åpen.

Det er Amira. Jeg kjenner henne igjen med det samme, selv om det er bortimot tredve år siden sist jeg så henne. I utgangspunktet var det imidlertid hun som kjente meg igjen, hun sto i vinduet på kontoret, og der kom jeg ”stampende”, hun så det jo med det samme. At jeg drikker for mye.

Nå deler vi en kanne te i klinikkens Café .

Hun er selvsagt overlege på hjerte og lunge, og telefonen hennes piper hele tiden. Hun forteller lattermild at hun ikke trodde på meg da jeg sa at jeg skrev den gangen, men nå har hun nylig klippet ut et portrettintervju med meg i Hamburger Abendblatt. Det henger hjemme på arbeidsrommet.

Men jeg trodde på henne. Jeg er overhode ikke overrasket over å finne henne her i en lederrolle. Hun kom snublende inn over grensen, på flukt fra et regime som ikke ville henne særlig annet enn vondt. Selv ankom jeg Tyskland med Kiel-fergen, og ble værende av grunner som ikke hører hjemme i akkurat denne fortellingen. Det var ingen som sto meg etter livet.

Men her vi sitter i dag, er det ingen tvil om hvem av oss som best har tatt seg inn i det tyske rom. Selv har jeg ikke en gang forsøkt.

Det eneste vi hadde felles, var i grunnen våre manglende tyskkunnskaper. Dette var imidlertid i en tid da bystaten Hamburg hadde litt mer penger i kassa enn i dag, og alle innvandrere med oppholdstillatelsen i orden ble tilbudt gratis språkkurs.

Det var sånn Amira og jeg møttes. Sammen med et tjuetalls andre personer fra halve verden. Afghanistan. Iran, Irak. Polen. Pakistan. Togo. Kurset var av det intensive slaget, med undervisning fra ti til to hver ukedag. Jeg husker tiden som en temmelig humørfylt seilas, siden vi alle var voksne, og altså ikke helt fremmede for å le litt av oss selv. Dessuten mye komikk å ta av, siden vi faktisk fra dag en måtte kommunisere med hverandre på et språk ingen av oss forsto. Det var bare en pakistaner og jeg som snakket engelsk.

Sist jeg så Amira. På en fest et sted i utkanten av byen. Hun hadde broren sin med som verge, selv om hun helt sikkert var over tjue.

Men her vi sitter i dag, er det ingen tvil om hvem av oss som best har tatt seg inn i det tyske rom. Selv har jeg ikke en gang forsøkt.

Vi har ikke mye å si hverandre. Vi er ikke så tåpelige at vi avtaler noe nytt møte. Amira fulgte sin drøm, og fanget den, og jeg har gjort det samme. Og Konrad og Susi og jeg har snakket om det så ofte. Om det som førte oss hit, og hva som gjorde at vi ble, og ikke dro videre eller tilbake. Tre nordmenn i Eppendorf. Konrad ble tysk, han drømmer på tysk, og tenker på en blanding av tysk og norsk. Han har utelukkende tyske arbeidskollegaer, men bare to nære venner, og det er Susi og jeg. Nordmenn. Han skal dø her nede, han har allerede vært ute på den gigantiske gravlunden ute i Ohlsdorf og sett seg ut et passelig hvilested. Et stykke eng mellom gamle eiketrær, her hersker de anonyme. Susi er norsk og dansk, og sier hun kan bo hvor som helst, og at hun ikke har noen stemme eller tanke når hun drømmer. Hun nekter å snakke om døden, og har bare to norske venner, men et kompani tyske elskere. Hun er den eneste av oss som av og til står fast når det gjelder dagligdagse norske ord. Jeg er den eneste som fremdeles kan kjøre meg fast i det tyske. Jeg er også den eneste som kommer til å vende tilbake til Norge, dersom jeg får en død av det slaget som sender forvarsler.

Jeg drikker meg full istedenfor å jobbe, og om natten drømmer jeg om store flokker med kjernebitere som lander i en trekrone, som viser seg å være en gigantisk afrofrisyre, mens de kakler på noe som høres ut som arabisk spilt baklengs på en gammel båndspiller.

Det blir kveld. Jeg går ikke hjem, jeg bestemmer meg for å arbeide med romanen hele natten isteden. På Finken bestiller jeg leberkäse med stekte poteter av Willy, han smiler så underlig, og kommer med flasken med Rioja. Maten serveres av en ungjente med ravnsvart hår, hun minner meg om den utgaven av Amira som jeg en gang lærte å kjenne på et språk som i utgangspunktet var fremmed for oss begge. Servitrisen bærer diger øretelefoner, hvilket jo er temmelig drøyt på et serveringssted, men hvem kan klage på et smil som dette?

Willy kommer og setter seg, han gjør av og til det når jeg sitter alene, han vet at jeg liker det, og han forsyner seg av flasken som jeg allerede har betalt, men som jo i grunnen tilhører oss begge, kanskje til og med Konrad.

-Godt?

-Alltid godt, sier jeg.

Jeg forteller ham om møtet med Amira, og han ler og nikker i retning kjøkkenet. Hun er en av dem som har kommet over havet, nå lærer hun tysk på ekspressfart gjennom et spesielt program som bare de unge forstår seg på, derav de digre høretelefonene; det dundrer inn mens hun steker poteter og skjærer løk. Hun vil bli journalist, og tar sikte på å snakke flytende allerede til sommeren.

Vi skåler for at Allah ikke setter seg imot et ærlig ønske.

Konrad kommer. Susi kommer. Jeg drikker meg full istedenfor å jobbe, og om natten drømmer jeg om store flokker med kjernebitere som lander i en trekrone, som viser seg å være en gigantisk afrofrisyre, mens de kakler på noe som høres ut som arabisk spilt baklengs på en gammel båndspiller.

Ingvar Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen (f.1956) er forfatter, kommentator og anmelder.
Han debuterte i 1981, og har utgitt bøker innen de fleste sjangere; romaner, kriminalromaner, novellesamlinger, barne- og ungdomsbøker og essaysamlinger.

2 kommentarer
  1. Gabriele Haefs:

    Dere lærte i hvert fall bedre tysk enn det som står på tavla!

    28. januar 2017 kl 13:25
  2. Kjell O.Skavdal:

    Dette var artig lesning Ingvar. Har såvidt vært borti dine Eppendorfnotiser og det fristet til gjentagelse. Kanskje fordi jeg sitter her i Larvik og tenker på senkvelden en lørdag. Ja, i Hamburg har det skjedd så mangt, du traff Amira for lenge siden. Så kom hun flaksende her om dagen i sin hvite legefrakk. Hadde gjort det bra, kommet seg under skinnet på tyskerne. Men det har da du og, der du kan sitte og spise leberkase og drikke vin med verten.
    Og har levd i HH en mannsalder. » Det tyske»har krøpet inni sinnet dit og, men du har en Larvikskjerne i deg. Som gjør at du vil » hjem» en vakker dag. Velkommen.
    (Ich war auch mal Viele Jahre da als Student)

    28. januar 2017 kl 23:42

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *