Del 25: De Rare Pikene og en kinesisk Buddha

Susi og jeg går sammen til onkel Hos hule minst to ganger i måneden, og hvor ofte vi går der hver for oss har jeg ikke oversikt over. Enkelte ganger stikker jeg bare innom, og tar med meg noe hjem. Susi har dessuten den underlige vanen at hun av og til går til onkel Ho for å drikke en spesiell type plommebrennevin fra en eller annen provins. Sammen med Hos niese Li. Onkel Hos hule drives av De Rare Pikene, men det er onkel Ho selv som er kaptein om bord. Han roper på dem på klagende kinesisk fra kjøkkenets indre, og de svarer litt i hytt og pine, synes Susi og jeg. Et hai-ji, eller kanskje kontant hang-gang. Raskt som lynet.

Jeg spiser oksekjøtt i peppersaus med grovskåret løk, Susi sprøstekt and med sopp og soyaspirer. I kveld er det den nest rareste av pikene som serverer oss, hun med det hengende øyelokket og det sjarmerende og litt sky smilet. Hun kan svært lite tysk, men vi er greie og peker i menyen, og når vi tipser, legger hun hånden på hjertet sitt og vagger på hoftene.

Ved avisbordet borte ved akvariet, sitter Husvennen og leser. Også hun med et litt unnselig smil om leppene. Som om nyhetene fra verden morer henne bittelitt. Slikker på høyre pekefinger. Blar om i avisen. Som kan være Hamburger Abendblatt. Zeit. Süddeutche Zeitung. Die Velt. Eller kanskje en helt annen. Det viktigste er at alt går riktig for seg, later Husvennen til å tenke. Som begynner på side en, og leser seg gjennom hele avisen ord for ord. Før hun tar fatt på en ny. Dersom hun må en liten tur på do, markeres stedet der hun slapp tråden med et lite kryss i margen. Hun har en egen kulepenn i vesken sin, og er ikke til bry for noen.

Så fort vi kommer ut på gaten er Husvennen glemt. Slik er hennes vesen. Hun er så vidt til stede i verden. Nesten ikke.

I akvariet står slørhaler, og for oss navnløse fetter-fisker og kusiner, og stanger i glasset med åpne munner. I sanden, et halvt begravd slott i plast eller keramikk. Irrgrønne planter svaier i strømmen av bobler med oksygen, Husvennen leser og leser. Da vi begynte å gå her – det er mange år siden nå – var hun allerede på plass. Vi trodde hun var en venn av De Rare Pikene, men det er ikke tilfelle. De snakker ikke til henne. Og Husvennen snakker ikke med noen. Det er ingen som er uvenner her inne heller, det ville våre følsomme sinn straks ha visst om. Men venner er de ikke. Er noen venner med fiskene bak det blankpussede glasset? Neppe. Likevel seiler de rundt der inne. Noen ser til at de får mat. Får Husvennen mat? Ikke som vi kan se. Nettopp derfor regner vi med at alt er i orden, også med den saken. Ingen sitter her inne hver eneste dag i år etter år, dersom ikke onkel Ho har gitt sin velsignelse. Hans veier og hensikter er imidlertid skjulte, slik dette gamle huset er gjort nesten usynlig av slyngplanter av ulike typer. Vil man ned hit, må man vite hvor man finner trappen. Den som gjemmer seg bak to gigantiske blå potter med flere meter høy bambus.

En eller annen gang har Husvennen tatt den trappen ned for aller første gang. Og i en eller annen hensikt.

Susi undrer seg. Slikker andefett av fingertuppene, og drikker av den røde vinen. Som ikke er verken god eller dårlig. Slik rød vin skal være på en kinesisk restaurant av denne typen. Helt gjennomsnitt. Anonym. Halvt skjult under bakken. Selv drikker jeg øl til det marinerte kjøttet. Tsingtao.

-Det rare er at hun bare er her nede, sier Susi, og hever glasset for å signalisere at hun vil ha påfyll. –Ikke på markedet. Ikke i gatene.

-Ikke på Finken, sier jeg.

Da ser hun litt rart på meg. Og det er jo klart. Hadde hun gått på Finken ville vi ha kjent livshistorien hennes for lenge siden.

Vi har snakket om dette så mange ganger. Forresten bare når vi sitter her som nå. I onkel Hos hule og spiser. Så fort vi kommer ut på gaten er Husvennen glemt. Slik er hennes vesen. Hun er så vidt til stede i verden. Nesten ikke.

Ute på fortauet: En smilende Buddha, hugget i et eneste gigantisk stykke tre. Grå og rufset av regn og vind. Jeg stryker ham over hodet hver gang jeg passerer, for at verden ikke skal gå under.

Vi har en hemmelighet, Husvennen og jeg. Som ikke en gang hun vet om. En regnfull kveld seiler jeg gjennom byen i en taxi. Våt brostein. Nesten ingen ute. I en stille gate må vi vente på rødt. Der står hun. Husvennen. Helt alene sammen med åtte, ti andre kvinner som også venter helt alene og i dypet av seg selv på at klokken skal bli ti. Jeg har lest om stedet i avisene. Det er en menighet av et eller annet slag som av ukjente årsaker engasjerer seg i byens boligløse kvinner. Et begrenset antall senger stilles til rådighet, fra klokken 22.00 – 08.00. Enkel frokost. Dusj. Kun for edrue, ikke alt for schizofrene, (eller på annen måte kranglevorne og problematiske.)

Bare et glimt, så lyser det grønt i krysset, og vi er forbi, og borte i mørket, på vei til min del av byen. Grønt lyser det også i onkel Hos akvarium der nede i kjelleren, men lysene rundt slukkes nå etter hverandre, det er den aller rareste av pikene som har ansvar for akkurat dette ritualet. Hun med solbrillene og den strenge munnen med fire sting i leppen. På onkel Hos kinarestaurant stenger de tidlig, allerede klokken 22.00. Men åpner desto tidligere om morgenen. Klokken 08.00 blank er de klar med den i bydelen så berømte hønsesuppen.

Men det siste er bare noe jeg har hørt, og aldri selv erfart.

Ute på fortauet: En smilende Buddha, hugget i et eneste gigantisk stykke tre. Grå og rufset av regn og vind. Jeg stryker ham over hodet hver gang jeg passerer, for at verden ikke skal gå under.

Susi knepper kåpen. Månen er en gyllen sigd på et dypblått teppe som Gud har rullet ut over takene.

 

Her finner du oversikt over alle Eppendorf-notatene

Vibeke C. Christiansen
er informasjonsansvarlig for faktaredaksjonen og har bakgrunn som journalist og redaktør fra mediebransjen. Jeg brenner for godt innhold, kommunikasjon og formidling!