Del 30: En dronning uten ansikt

Illustrasjon: Mette HellenesIllustrasjon: Mette Hellenes
Illustrasjon: Mette Hellenes

Det regner. Susi og jeg sitter på buss nummer fem fra sentrum. Vi snakker om poteter, og litt om skatten. Av åpenbare grunner skal jeg komme til å huske det så lenge jeg lever. At vi den ettermiddagen tidlig i mai, satt på buss nummer fem og snakket om Siglinde. En potet som landbruksmyndighetene ville ta ut av produksjon på landsbasis, (og som var Susis favoritt.) Og om at vi begge hadde fått en irriterende, men ikke direkte dødelig baksmell på skatten.

Når bussen stopper ved holdeplassen utenfor universitetet, kommer en ansiktsløs kvinne på.

Først får jeg ikke med meg hva som skjer. Det går et sukk gjennom den halvfulle bussen. Jeg hører Susi mumle «å, nei», nesten uhørlig. Men alt jeg ser er to unge kvinner som står foran hos konduktøren og løser billett. Midt i tjueårene, kanskje. Trange jeans og tøffe cowboystøvler. Skinnjakker. Caps. Og i det sjåføren lukker dørene, og fortsetter i retning Eppendorf, snur de to seg, og kommer bakover i bussen.

Jeg har aldri sett noe liknende. Hun er uten ører. Der munn og nese skulle ha vært, er det bare en skrå, væskende flenge. Hele hodet er en skinnende, rødblå masse. Øynene, som tydeligvis fungerer, synes som to bitte små hull i denne plagede materien. Ingen øyebryn. Ingen øyelokk. Som om noen har stukket en blyant inn i et stykke plastelina, og trukket den ut igjen. I vår del av verden er vi vant til at alt kan fikses, i det minste til en viss grad sminkes og repareres. Her er ingen ting gjort. Og tar jeg feil, er det bare enda verre. Da kunne de ikke bedre enn dette.

Vi lever i en krok av verden der særlig unge jenter er utsatt for et vanvittig kroppspress. Folk tar livet av seg fordi rumpa er for stor. Eller for liten.

Det er helt stille i bussen. Byen farer forbi utenfor de våte rutene. De to jentene arbeider seg bakover. Hun uten ansikt først. Og hun beveger seg som en av disse høyreiste afrikanske kvinnene som er vant til å bære vannkrukker på hodet. Som en dronning.

Hva kan en øvelse som dette koste av menneskelig mot og selvrespekt? Hvordan er det i det hele tatt mulig? Vi lever i en krok av verden der særlig unge jenter er utsatt for et vanvittig kroppspress. Folk tar livet av seg fordi rumpa er for stor. Eller for liten. Hvorfor tyr jeg til ungjentene, forresten? Jeg er en gammel fyllik på seksti. Det er ingen som forventer noe som helst av meg hva utseende angår. Tvert i mot. Det forventes at jeg stiller ubarbert og i olabukse, når koden er dress eller «pent antrekk». Folk vet at jeg gir faen i sånt. Likevel plages jeg når jeg en måned tidligere får en gigantisk pubertetskvise midt på nesa dagen før jeg skal være med i et talkshow.

Jeg kan jo ikke vite det, men jeg er helt sikker: Liknende tanker sitter også alle de andre i bussen og baler med akkurat nå. Mens vi vekselvis forsøker å ikke stirre på henne, og føle oss tatt på fersken når vi prøver å late som ingen ting. Det går jo ikke an å sitte og glo på denne katastrofen. Og det går absolutt ikke an å se en annen vei, uten samtidig å avsløre seg selv som tvers igjennom falsk. Det er en umulig situasjon. De eneste personene i bussen som takler øyeblikket, er de to jentene som svinger seg på plass på et dobbeltsete og fisker opp mobiltelefonene fra baklommene, og gir seg over til tidens normale aktiviteter.

Jeg sitter og kjenner på en fryktelig skamfølelse. Jeg rødmer når jeg tenker på samtalen som fløt mellom Susi og meg før dette skjedde. Susis favorittpotet truet (senere reddet gjennom en folkelig aksjon). Flere penger til fellesskapet enn vi strengt tatt syntes var rettferdig.

Irrasjonelt, naturligvis. Hvorfor skal vi ikke sitte og snakke om penger og poteter? På bussen? På en vanlig hverdag? Og likevel. I møte med Skaden, som kommer nedover i midtgangen omtrent som en diva som tar seg frem på en catwalk, blir vi så uendelig små. Hun knust, men med løftet hode. Vi fomlende, famlende.

Slik hun ser oss i ulike utgaver hver eneste dag. Som hun skal måtte fortsette å se oss så lenge hun lever.

Vi kjører videre. Det er fortsatt helt stille i bussen. Til den uunngåelige og velsignede barnestemmen lyder klar og tydelig; det er en liten pike som nærmest skriker det ut. «Mamma, hvorfor har den damen…

Og så «den damens» dype, melodiøse latter.

Hun har beholdt tungen, tenker jeg.

Så begynner vi å snakke med hverandre igjen. Lavt. Viskende. Om alt annet enn henne.

 

Alle Eppendorf-notatene 

Ingvar Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen (f.1956) er forfatter, kommentator og anmelder.
Han debuterte i 1981, og har utgitt bøker innen de fleste sjangere; romaner, kriminalromaner, novellesamlinger, barne- og ungdomsbøker og essaysamlinger.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *