Del 33: Bierschnegel

– Konrad! Kan du ikke legge fra deg avisen mens vi spiser i det minste? Susi forsyner seg av de dampende potetene, og sender fatet videre til meg.

– Nei, dette må dere høre! Dette er rett og slett dagens pensum!

En misfornøyd rynke viser seg på Susis ellers glatte panne. Hun balanserer en av Konrads hjemmelagde kålruletter over på tallerkenen sin. Vet det jo. Hjemme hos Konrad gjelder de konradske lover og forordninger, deriblant vertens soleklare rett til høytlesning og belærende foredrag når som helst det måtte passe ham.

– Ja, unge Ambjørnsen bes også lytte nøye. Her er nemlig medisin for det tungsinn han går og bærer på i forbindelse med den pågående utryddelsen av jordens dyrearter.

– Hen? Susi ser forvirret fra meg til Konrad. Hun kjenner Konrads forakt for det kjønnsnøytrale pronomen

La han holde på, tenker jeg. Jeg spiser meg mett, og så går jeg hjem til meg selv. Bare han ikke begynner å synge salmer. Nei. Det er litt for tidlig på kvelden.

Konrad forsetter: -Her meldes det at «Limax flavus», en skapning med det klingende navnet «Bierschnegel» på tysk, nå har vendt tilbake, ikke bare til verden, men til og med til vår egen by og nabolag, etter å ha vært regnet som utdødd i over åtti år. Hen leve, vi utbringer herved en skål, og ber Vårherre ydmykt om tilgivelse for at vi skåler i vin, og ikke i øl!

–Hen? Susi ser forvirret fra meg til Konrad. Hun kjenner Konrads forakt for det kjønnsnøytrale pronomen, tredjeperson entall, som svenskene for lengst har tatt i bruk i grunnskolen.

–Tvekjønnet, sier Konrad fornøyd. –Parer seg med seg selv. Det hele skal være svært romantisk. Herregud, tenk om vi rett og slett kunne ha det på den måten. Hvor mye gråt og jammer kunne vi ikke ha vært spart for. Men hør nå! Ja, legg opp to poteter til meg da, Sus, dette tar ikke lang tid. He, he. Rene novellen, dette her. Tar du notater, Ingvar?

Jeg begraver de moste potetene i kålsaus.

 

Eppendorf
Illustrasjon: Mette Hellenes

 

Konrad kremter. –Ølsneglen har altså ikke vært observert noe sted på over åtti år. Sist sett i live et sted nordpå i 1935. For lengst erklært utdødd.

–Den heter Kjellersnegl på norsk, sier Susi, og slenger fra seg mobiltelefonen i vinduskarmen. Legger opp to poteter på Konrads tallerken.

–Ja, naturligvis. Det høres jo passe impotent ut. Da heller Bierschnegel med skikkelig trykk på sch. Og som sagt. Borte vekk. Til en beskjeden ung mann ved navn Marco Neiber ankommer vårt kjære Hamburg i den hensikt å legge siste hånd på sitt doktorarbeid om nettopp snegler.

–Er det sant? sier Susi. –Er det han som …

–Ja, sier Konrad triumferende. –Ikke bare er det han som finner den, men hør nå! Samme Neiber er nesten aldeles blakk. Ja, altså omtrent slik det var med studentene i gamledager. I den tiden det tar å ferdigstille sin doktorgrad, ser han seg derfor nødt til å søke et av byens aller billigste overnattingssteder. Hvilket han finner i en av tverrgatene nede ved Reeperbahn. Ja. Sannsynligvis et bitte lite horehus av den sorten vi jo kjenner, og er så glade i her i egnen. Jeg siterer: «En kveld Herr Neiber kommer sent hjem til pensjonatet …» He, he – PENSJONATET, dere! «Ser han til sin store forbauselse et eksemplar av Limax flavus på trappen i inngangspartiet.» Kan dere tenke dere. Han er snegleforsker. Han skal om litt ta doktorgraden sin i dette slimete griseriet. Så kommer han sjanglende hjem etter en fuktig aften nede på Reeperbahn. Og hva oppdager han på trappen til Ludderheimen? Jo. En utdødd snegle. Det er faen ikke til å tro! Konrad smeller triumferende avisen i den hvite duken, og forsyner seg med tre kålruetter og saus.

Vi spiser i taushet. Vi tenker på den tyske ølsneglen. Den som på norsk kalles kjellersnegl.

Jeg snapper avisen. Og ganske riktig. For en gangs skyld har ikke Konrad overdrevet, eller fordreid sannheten til fordel for fortellingens underholdningsverdi. Marco Neiber ankommer byen for å legge siste hånd på sin doktoravhandling om snegler. Og sent en aften, kanskje til og med full som en alke, finner han altså en snegle som alle snegleforskere, inkludert ham selv, har betraktet som utdødd. I «inngangspartiet til det beskjedne pensjonatet». Og ikke nok med det. Oppglødd og glad over dette sensasjonelle funnet, gir han seg til å lete etter Ølsneglen også i andre deler av byen. Og får napp!

–Han har jo faktisk også funnet et eksemplar i en kjeller rett her nede! sier jeg, og merker en gutteaktig iver i min egen stemme. –I en kjeller i Grindelviertel!

–Få se! Konrad river til seg avisen igjen. –Så sannelig!

–Kalles «Bierschnegel» fordi den gjerne var å finne i de gamle bryggerikjellerne her til lands, opplyser Susi, som nå har funnet frem til tysk Wikipedia. –Den lever faktisk på avfall fra selve bryggeprosessen.

Vi spiser i taushet. Vi tenker på den tyske ølsneglen. Den som på norsk kalles kjellersnegl. Og som (igjen ifølge Wikipedia) ikke må forveksles med Boakjølsnegl.

Neivel. Vi merker oss det.

 

Senere på kvelden vil Konrad ned i husets kjeller under påskudd av å hente opp en flaske Klevenbosch 2002. Susi forsøker å få ham fra det, men han stamper sint med krykkene, og legger i vei nedover de bratte trappene.

Jeg forsiktig etter som en slags skadeskutt verge.

Vi er blitt cirka fem år gamle nå. Vi vil bli de første som finner en «Bierschnegel» i bydelen Eppendorf.

Vi har glemt å undersøke når den samme sneglen har løpetid med seg selv.

Men nei. Det er vel kanskje for tidlig på året. Vi har glemt å undersøke når den samme sneglen har løpetid med seg selv. Den nedstøvede vinflasken finner vi imidlertid lett frem til. Det er ikke så vanskelig å få åpnet den heller. Og selv om vi ikke har noen glass for hånden, smaker de edle dråpene fra fortiden aldeles utmerket. Vi blir fort enige om at årgangsviner i grunnen oftere burde inntas rett fra flasken, gjerne sittende på en sagkrakk i en kjeller. Kommer en snegl av et eller annet slag forbi, er det hyggelig, men det er koselig ellers også. Det går fint an å sitte helt stille i mørket, og lytte til den fjerne motorstøyen, og lyden av egne hjerteslag.

 

Snart er det dessuten vår tur til å dø ut, det blir vi enige om etter den tredje flasken, men som Konrad sier, i det han kontant river korken ut av den fjerde: –Kanskje bare nesten. Sånn som tilfellet var med Kjellersneglen.

 

Alle Eppendorf-notatene 

 

Ingvar Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen (f.1956) er forfatter, kommentator og anmelder.
Han debuterte i 1981, og har utgitt bøker innen de fleste sjangere; romaner, kriminalromaner, novellesamlinger, barne- og ungdomsbøker og essaysamlinger.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *