Del 37: Det nye alternativet

Eppendorf 37Eppendorf 37
"Som i Norge gjør sosialdemokratene et historisk katastrofevalg. De tyske slips-og-hvit-skjorte-nazistene gjør seg klare til å innta Riksdagen for første gang på søtti år," skriver Ingvar Ambjørnsen i denne delen av Eppendorf-notatene (Illustrasjon: Mette Hellenes).

På valgdagen spiser vi fårikål. Det er en ukjent rett for vertsfolket vårt, og den himmelske stanken av langkokt lam i hvit kål fyller både oppgangen og bakgården hjemme hos Susi i Falkenried. Det er den 24. September; en vakker høstdag. Konrad og jeg har plukket med oss blanke kastanjer som vi har funnet på veien; nå ligger de som skinnende kuøyne på rad og rekke i Susis vinduskarm. Vinduet står på vidt gap, og vi gjør oss klare for annen runde i denne årlige feiringen av Lammet og Kålhodet.

Tv-apparatet på kjøkkenbenken holder oss orientert om valgresultatene som strømmer inn fra alle kriker og kroker av forbundsrepublikken. Som i Norge noen uker tidligere gjør sosialdemokratene et historisk katastrofevalg. Det virker som om hele Europa nå har fått nok av fellesordninger, fagforeninger og internasjonal solidaritet. Og som i Norge får også de pen-konservative en rett høyre i form av dårligere oppslutning enn sist. Angela Merkel tildeles dessuten en ekstra trøkk seksten, siden i alle fall en del av den regningen som har ligget og ventet på henne siden høsten 2015, nå har kommet på bordet. ”Alternativ für Deutschland”, 12.5% står det i den foreløpige sluttsummen. De tyske slips-og-hvit-skjorte-nazistene gjør seg klare til å innta Riksdagen for første gang på søtti år. Fra seg av sinne over det tyske landssviket som med Merkels velsignelse fant sted da Syria sprakk.

– Endelig et skikkelig alternativ for et samlet Tyskland, sier Konrad sarkastisk, og spidder en potet med gaffelen.

Jeg vet forresten ikke helt hvor jeg har ham. Er det ikke noe litt halvnazi over denne plettfrie kontoristen fra Kongsvinger? Når spøker han, og når snakker han alvor? Jeg blir aldri klok på ham. Det eneste som er helt sikkert, er at han er den eneste av oss tre rundt bordet som har vært og stemt i dag. ”Gjort sin plikt”, som han sier, med et foraktelig kast med hodet. Hvilket vil si at Susi og jeg ikke har gjort vår plikt. Og når han nå gjentar det, sier Susi irritert: -Holdt da din kjeft! På dansknorsk.

Med Konrad er det selvsagt enkelt. Han er vidunderlig firkantet og logisk.

Ja vel, vi er innvandrere alle tre, men det er bare Konrad fra Kongsvinger som har ordnet seg slik at han har noe å si her i dette landet. Med Susi er det slik at hun alltid har vært en grenseløs person i fri flyt og uten orden i papirene, hjulpet og støttet gjennom livet av elskere og andre interesserte. Men når jeg spør henne om hva slags statsborger hun er, drar hun på det, vet ikke, vil ikke vite, gidder ikke, jeg aner ikke, og tror faktisk ikke hun gjør det selv heller. Har hun ikke et dansk pass et sted? Jeg tror det, vi dro en gang sammen til København, og da…

Med Konrad er det selvsagt enkelt. Han er vidunderlig firkantet og logisk. Etter alle disse årene i Tyskland har han for lengst sagt opp sitt norske statsborgerskap, og søkt og fått et tysk. Han har ingen bånd til Norge i det hele tatt, og håner meg for at jeg aldri har begynt å drømme med rett bruk av akkusativ og dativ, og for at jeg følger med på den norske bokhøsten hvert år, og ikke den tyske. For ham er jeg bare en snylter, selv om jeg betaler skatt. At jeg etter all sannsynlighet betaler mer skatt enn ham holder jeg helt tett om. Får han vite det blir han aldeles umulig. Men selvsagt er det mer enn irriterende at denne vesle kontorrotta kan være med på å bestemme hvor mange nazister vi skal ha på nakken de neste fire årene, mens jeg utelukkende får lov til å betale for moroa. Fordi jeg, av grunner jeg rett nok ikke har helt klart for meg, ikke er villig til å la mitt norske statsborgerskap gå over bord. Et dobbelt statsborgerskap får jeg ikke, uansett hvor mye jeg jamrer eller kjefter.

Med Konrad er det selvsagt enkelt. Han er vidunderlig firkantet og logisk.

Men passet mitt er i alle fall rødt, tenker jeg, og heller opp mer kaldt øl til oss alle tre. Det er tross alt en fordel når jeg nå først har valgt å klamre meg til mitt norske statsborgerskap. At jeg er i besittelse av et av verdens mest kjente og begjærte verdipapir. Det røde passet kombinert med min blekhvite hudfargede, sikrer meg i det minste en slags status som eliteinnvandrer, hvilket Konrad selvsagt minner meg på så ofte som mulig.

– Det er ikke folk som dere de vil kaste ut, sier han beroligende når prognosene viser 13 prosent til de alternative naziene litt senere på kvelden –Selv om dere er noen døgnikter.

Eller var det ”vi” han sa?

Susi beinflørter litt med meg. En hjemmestrikket sokk som stryker meg mot leggen. Hvilket betyr at jeg ikke skal hisse meg opp. I hvert fall ikke over Konrad, som snart skal gå hjem og legge seg fordi han har en utrydningstruet jobb å gå til i morgen tidlig. Mens hun og jeg skal se seks episoder av ”Mad Men”, sesong fire, og kanskje legge planer for hvor vi skal søke luksusasyl helt uten rettigheter dersom det brune vannet fortsetter å stige her vi er nå.

Jeg tror ikke at vi kommer til å ha så mange steder å velge mellom, men det har jeg ikke tenkt å si til Susi. I alle fall ikke i kveld.