Del 43: En dum tanke i hodet på en full mann

Eppendorf notateneEppendorf notatene
«Konrad har selvfølgelig helt rett. Jeg har fått los. Jeg lukter frityrfett og respatex. Et sted inne på denne overvokste tomta befinner det seg en kneipe av det slaget jeg elsker.» I ukas Eppendorf-notat har Susi fått tildelt en parsellhage, og et stykke oppover elva fra denne, finner de det som skal komme til å bli deres nye stamsted. Illustrasjon: Mette Hellenes

Det kan ikke være sant! En bitte liten jordbærplante. I full blomst. I slutten av januar?

Susi og jeg setter oss på huk. Jordbærplanten har slått røtter i en sprekk i en av steinflisene i hagen.

Susi: – Er det noe som heter ”Dvergjordbær”?

– Ja, lyver jeg. (I virkeligheten har jeg ikke peiling.) – Og her har du et prakteksemplar av arten.

Konrad står halvt vendt fra oss og røyker. Frakken åpen. Hendene i bukselommene. Blikket hans farer over hagen og bebyggelsen rundt. Han liker ikke det han ser. Det kan jeg se på geipet hans. Har jeg noen gang kjent en person som til de grader viser sitt ubehag så tydelig som denne mannen fra randen av Finnskogen? Jeg tror ikke det.

– Jeg synes nesten at det er uhyggelig, sier Susi. – At den blomstrer allerede nå. Tror du det er et tegn på…

– Ja, sier Konrad brutalt. – Nå går jorden under. Med et jævlig brak.

Nå går jorden under. Med et jævlig brak

Susi retter seg opp. Holder seg på den vonde hofta. – Ikke ødelegg dette for meg nå, Konrad. For da kan det godt hende at jeg hevner meg på deg. På den ene eller den andre måten.

– Ødelegge? Hva da?

– Bare vis litt fintfølelse, sier jeg. – Du behøver ikke forstå noe av hva som foregår.

– Hvis jeg hadde visst at du var så gretten, hadde jeg ikke tatt deg med, sier Susi. – Bare så det er sagt.

– Unnskyld, sier Konrad.

Ja, tenker jeg. Nå går verden virkelig under. Nå står den ikke til påske en gang.

Unnskyld? Fra Konrad?

Les også

Ingvar Ambjørnsen:

Del 35: Slaven

Susi har ventet i over ti år på å få tildelt denne parsellhagen. Rettere sagt: En parsellhage. Et eller annet sted i byen. Nå har skjebnen, med hjelp av en kommunal byråkrat, tildelt henne denne vesle flekken i Ardennastrasse. Med en smal blindtarm av Isekanal på den ene siden, og de gamle blokkene fra femtitallet på den andre. Og rett imot: ISU fabrikker. Kjemikalier. Rensemidler. Såpe. Tre av de store rørene ligger i en slak bue inn over taket på den hytta som hører med til denne landeiendommen midt i byen. Hytta er litt sliten, men Susi har fått forsikringer om at strømmen fungerer, og at det er vann i krana litt lenger borte på stien. Do i fellesbygget ved søppelkontainerne.

– Lås opp da, sier Konrad, og forsøker å smile sjarmerende.

Det lukter støv og vinter i det mørke rommet. Jeg finner bryteren ved døren, og litt etter skinner det i en enslig lyspære av det gode gamle slaget.

En gammel sofa. Et bord. En vedovn. En halvfull bokhylle. En smal gang inn til et knøttlite soverom.

– Jøss, sier jeg. – Her er jo alt du trenger. Du har vel ikke tenkt å ta med deg tv og slikt?

– Bare den gamle platespilleren, sier Susi, akkurat så kjapt at vi skjønner at dette er noe hun har tenkt på. Her foreligger det konkrete planer. Jeg kan se på henne at hun allerede er godt i gang med ominnredningen. Alle de små forandringene som skal gjøre dette stedet til hennes. Blikket hennes farer hit og dit.

Les også

Stort Elling-comeback

Ingvar Ambjørnsen: – Jeg trodde Elling var død for meg

– Du har vel ikke tenkt å sove her, sier Konrad, med et langt blikk inn på det trange naborommet.

– Klart jeg har. Når det blir varmt i været. Ikke legg deg opp i det, da!

– Hvis du angrer deg, kan du jo bare stikke tannbørsten i baklomma og spasere hjem, sier jeg. – Tok du tiden?

– Nøyaktig søtten minutter fra trappa hjemme, sier Susi fornøyd.

– Det er det som er fordelen ved å bo i en forholdsvis stor by, sier jeg. – Et kvarters gange i en litt uvant retning, og du befinner deg i en by du ikke visste om.

Det er det som er fordelen ved å bo i en forholdsvis stor by, sier jeg. – Et kvarters gange i en litt uvant retning, og du befinner deg i en by du ikke visste om

Konrad sier ingen ting til dette. Han undersøker bokhyllen, og forsøker å holde en nøytral mine. Bare rosa rygger. Legeromaner. Et par hundre av dem.

– Du kan få låne et par dersom du lover å være snill gutt, sier Susi

– Storslagent, sier jeg. – Landeiendom midt i byen. Lurer forresten på hva som går i de rørene som snor seg over taket?

– Svovelsyre, sier Konrad. – Eller lut. Jeg kødder ikke. De koker såpe der borte, ikke sant?

Vi går ut igjen. Det mørkner, men over fabrikken og blokkene er himmelen rosa. Det er en fin liten hage. Et par frukttrær og en frossen dam.

– Når alt dette blir grønt… Susi drømmer seg bort igjen. Peker og forklarer. Der borte ved boden: Klatreroser.

– I all verden, sier Konrad, som står ved dammen og sparker i isen. – Jeg kan sverge på at jeg så en liten sleip fisk av et eller annet slag.

– Det kan vel ikke stemme, sier jeg.

Men jo. Det er bevegelser under den ruglete isen. Noe oransje som dukker opp, og forsvinner med jevne mellomrom.

Det er bevegelser under den ruglete isen. Noe oransje som dukker opp, og forsvinner med jevne mellomrom

– Gutter, sjekk dette, da! Susi måler avstanden fra det ene frukttreet og bort til veggen på verandaen. – Perfekt for ei hengekøye.

– Jeg tror du har skutt gullfuglen, sier jeg. – Dette kommer jo til å bli et paradis!

Konrad smiler ondskapsfullt. Ulvefliret fra Sveltihjelskogen.

Men det er mer. Når vi etter en del om og menn får åpnet en rusten port som fører ned til kanalen, oppdager vi en liten flatbånning som noen har dratt opp i sivet.

– Jøss, sier jeg. – Hører den også til farmen?

Konrad grynter, og undersøker fartøyet. – Hvis ingen har skrevet navnet sitt på den…

– Står ingen ting om båt i papirene, sier Susi. – Men det skal være en fem, seks karper her, ja. Ikke at jeg skjønner hvordan de har overlevd. Eller hvordan jeg skal få dem til å overleve i fremtiden.

– Gi faen i papirene, sier Konrad. – Ingvar! Ta et tak…

Vi snur den gamle prammen rundt.

– Hva sier du? Konrad mønstrer meg. – Du som kommer fra Larvik?

– At denne båten er i bruk. Malt innvendig sist sesong.

– Se her, da! Susi kommer vraltende med et par lette årer. – Sto i boden!

– Da er den saken klar, sier Konrad. – Båten er en del av dealen! La oss sjekke hvor lekk den er!

– Nei, gi blaffen da! Susi rister på manken. – Det er jo midt på vinteren! Mørkt er det også snart!

Les også

Elling kommenterer «anger på dødsleiet»:

The Top Five Regrets of the Dying

Et kvarter senere glir vi nedover kanalen, med meg selv som maskinist. Jeg er den eneste av oss som kan ro sånn noenlunde. Himmelen har nå blitt dypt lilla, med rosa striper og slør. Det er vakkert. Vi passerer under broer og sørgepiler, og kroner av svartor. Og et virvar av rør fra de ulike fabrikkene langs bredden. Det lyser i vinduene på blokkene borte i parken. Enkelte steder er det de reneste idyller, med hager helt ned til vannet, men hele tiden ligger lyden av storbyen oss i ørene. Suset fra trafikken. Skranglingen i S-banevognene på vei opp, eller ned under jorden.

– Du snakker om! sier Konrad, som begynner å bli ivrig. – Det er jo reine eventyret!

– Ikke lenger nå da, sier Susi lattermildt. – Ingvar! Vi skal tilbake også!

– Hysj! sier Konrad. – Den gamle harehunden har fått los!

Vi kommer til en liten kulp, og inne mellom de sorte greinene i et overhengende kratt, ser jeg gule, røde og grønne japanske lykter. Litt etter fortøyer vi båten til en liten flytebrygge, og går forsiktig opp en sleip hagegang.

Og Konrad har selvfølgelig helt rett. Jeg har fått los. Jeg lukter frityrfett og respatex. Et sted inne på denne overvokste tomta befinner det seg en kneipe av det slaget jeg elsker.

Vinduene er nesten igjengrodd av grønske. Bedre og bedre, tenker jeg opprømt. Bare et svakt lys siver ut til oss. De japanske lyktene er utstyrt med striper av svevestøv og regnvann. Så vidt jeg kan forstå befinner vi oss på baksiden av en Shell-stasjon. Hvem i helvete finner på å åpne ei kneipe på et sted som dette?

Noen. Noen i denne byen finner på slikt hele tiden. Det er ikke til å tro, det er ideer og innfall fra fremmede planeter, men like fullt kan man gå på disse kneipene hele tiden når man av en eller annen grunn roter seg utenfor allfarvei i denne byen. De ligger i bakgårder, og i skogen bak parkeringsplasser. I helt umulige vinkler midt i byen. Nede i mugne kjellere. På flytebrygger. I skip dratt opp på land. Og nå finner vi altså det lokalet som skal komme til å bli vårt nye stamsted når Konrad og jeg i fremtiden skal varte opp Susi når hun er på hytta. I en skrent bak en bensinstasjon i bydelen Barmbek.

Og nå finner vi altså det lokalet som skal komme til å bli vårt nye stamsted når Konrad og jeg i fremtiden skal varte opp Susi når hun er på hytta

Når man første gang kommer inn på et slikt sted, skjer alltid det samme. Det går et støkk gjennom de som allerede er på plass. Du er ikke ventet. Du er noe nesten like sjeldent som et vaskekte spøkelse. De ser på deg med store øyne, og så ser de ned og bort. Som om du nettopp tok dem på fersken. Og det er nettopp det du har gjort også. Tatt dem på fersken. Det var ikke meningen at noen skulle vite at de satt her og drakk. Det var ikke en gang meningen at noen skulle vite at de var til stede i verden.

Vi setter oss i skyggen av en steindød svigermorstunge. Skyver det stappfulle askebegeret inn på det tomme nabobordet. Servitrisen eller –tøren på et sted som dette skal egentlig være noe litt truende og reptilaktig, men isteden åpenbarer det seg en forholdsvis normal kvinne i førtiårsalderen. Hun er ikke glad for å se oss, men ikke så veldig provosert heller. Bare likegyldig. Står der så stille og tygger tyggegummi.

Vi studerer den flekkete menyen.

Jeg bestiller rødvin. Av prinsipp. Det er nesten ingen sjanse for at det går bra, men jeg bestiller rødvin likevel.

Konrad og Susi bestiller ertesuppe og øl. Og to sure schnaps.

Jeg bestiller ertesuppe, jeg også. Selv om jeg ikke er sulten. Kanskje for å knekke nakken på vinen dersom den virkelig er av de sure.

– Vet noen hva det heter her? Susi ser seg rundt.

Konrad setter en pekefinger på menyen. ”Harry`s”.

Vi er på ”Harry`s” for aller første gang. Et fantastisk sted. Det er vi enige om. Stamklientellet later til å bestå av ensomme deprimerte menn i sekstiårsalderen, som spiller dixieland på jukeboksen i et eneste kjør. Ute på dass henger det en kondomautomat fra femtitallet på veggen, og en gul plastblomst i taket. Iskaldt men rent.

Vi er på ”Harry`s” for aller første gang. Et fantastisk sted. Det er vi enige om

Når det blir Susis tur til å gå på toalettet, sier Konrad:

– Hva skal vi si om dette, da?

– Om hva?

– Om ranchen til Susi.

– Jeg synes ikke vi skal si noe som helst. Den er vel bra nok. Jeg hadde tatt den på flekken!

– Ok. Da skal jeg ikke si et ord om hvor jævla streit det er i en sånn hagekoloni. Regler for alt. Absolutt alt. Bare hun ikke drømmer om å dyrke marihuana bak dass. Det finnes ikke noe tyskere enn en tysk hagekoloni. Jo, kanskje en tysk straffekoloni.

– Kan ikke du bare betjene bekymringene for ditt eget liv? Hva?

– Joda. Og der kommer suppa! Jeg kan faktisk lukte at det befinner seg en gammel bestemor ute på det kjøkkenet.

– Ja, sier jeg. – Jeg er sikker på at vi kan trille en sekser her i kveld. Det var svineknoken jeg tok inn allerede oppe i stryket ved den døde grevlingen.

Et par netter senere driver de indre demonene meg ut i de regnfulle gatene. Ubevisst legger jeg turen i retning Shellstasjonen for å finne ”Harry`s” fra fastlandssiden. Det får jeg ikke til. Jeg går meg bort, og må drikke meg full på et ordentlig sted isteden. Ved tretiden snubler jeg hjemover igjen, og kommer inn på gangveien mellom blokkbebyggelsen og kolonihagene. Det lyser fra enkelte av vinduene i de loslitte blokkene. Hyttene i kolonihagene ligger i mørket.

Bortsett fra i hytta til Susi. Et flakkende lys i et delvis tildekket vindu.

Jeg går forsiktig nærmere.

Bee Gees på en Bambinospiller. Den skingrende stemmen til Susi som klemmer til i refrengene. Skygger på veggen. Utagerende dans.

Jeg lister meg videre. Jeg var ikke her i natt, Susi. Jeg lover! Du danset alene, og med dine egne skygger, og jeg var bare en dum tanke i hodet på en full mann borte på ”Harry`s”.

Jeg var ikke her i natt.

Les flere Eppendorf-notat her.