Maraton på en vanlig tirsdag

Har du et barn i den såkalte trassalderen, et barn som vil mye og ikke vil det du vil? Personlig kan jeg svare et rungende JA, jeg føler jeg lever med trassalderen tett på livet hver eneste dag. Trassalderen er en krevende tid med mange små og store konfrontasjoner.

Vil ikke hjem fra barnehagen!

Nå blir barna mer selvstendige, de viser hva de vil og de øver seg på å gjøre stadig flere ting selv. Barna blir også mer viljesterke, de merker at de har en egen vilje, og at de kan få ting til å skje ved å si hva de vil. Trass er et litt uheldig begrep da det gir barnet skylden for situasjonen og ikke tar hensyn til det barnet føler. Barnet trasser jo ikke med vilje, men øver seg på å bli selvstendig, og det er jo positivt. Men det er ikke så lett å se det positive når ungen ikke vil hjem fra barnehagen og ligger og hyler i sandkassa.

Boka Vil ikke! Gjøre selv, Gode råd om barn i «trassalderen» er skrevet av barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen. For meg var det ekstra givende å jobbe med denne boka, her fikk jeg teorien på jobben og kunne teste ut rådene i praksis hjemme. Hun viser deg hvordan du kan møte barnet med forståelse uten å gi etter, hvordan du kan ta kontrollen tilbake og samtidig ivareta barnets følelser og styrke barnets selvbilde. For hva gjør du når barnet vil ha sommerkjole midt på vinteren, når butikkturen blir en hylekonsert eller når barnet må begynne forfra hvis han ikke får gjøre alt selv? Hvordan skal du få med deg en hylende unge hjem fra barnehagen eller få morgenstellet unna hvis pappa er reist på jobb og barnet gråter at «Bare pappa skal tørke meg!»

I denne boka får du gode råd om hvordan du kan hjelpe barnet gjennom denne perioden og få en bedre hverdag for hele familien. Tankevekkende og morsomme eksempler viser deg hva barnet tenker og hvorfor han reagerer som han gjør. Har du for eksempel løpt maraton og opplevd å bli hjulpet av gode venner fordi du var for treig?

Tenk deg at du er i ferd med å løpe maraton. Du har planlagt løpet lenge, og ligget i hardtrening i månedsvis. De to forrige gangene du forsøkte måtte du bryte halvveis, men i dag har du en god magefølelse. Dette har du både gledet deg til og vært skikkelig spent på. Nå er du godt over halvveis, og holder fint følge med feltet ditt, selv om du snublet noen ganger tidlig i løpet. Plutselig kjører en bil med noen venner opp på siden av deg, og trekker deg inn i bilen med kommentaren: «Dette går for sakte! Se her, vi skal hjelpe deg litt!» Du protesterer vilt og stritter imot, men de får dratt deg inn og kjørt av gårde. Du brøler til sjåføren at de må stoppe, du kjefter og sparker i seteryggen, og til slutt tar de til vettet og stopper bilen, riktignok passe snurt.

«Vi ville jo bare hjelpe deg! Du får gå av her da, og løpe videre selv, hvis det er så utrolig viktig!» Men nå er du forbannet på alvor, for å løpe videre herfra, det er selvsagt juks. De har jo kjørt deg flere kilometer! Neste forslag er å kjøre deg tilbake dit de plukket deg opp, for da får du løpt hele distansen, siden det tydeligvis er så viktig for deg. Men humøret ditt stiger ikke ved den tanken heller. Du vet at du ikke lenger har håp om å få en god plassering, dessuten har du kommet ut av rytmen, og den gode flytfølelsen er borte. For øvrig var det et sammenhengende løp du så for deg, ikke brokker med hvilepauser i bil imellom.

Siste forslag fra dine ubedte hjelpere er at de kan kjøre deg tilbake til start, for da får du løpt sammenhengende. Ikke akkurat noen genial løsning det heller. Du er sliten, du må i så fall løpe alene, og selv om tiden aldri har vært det viktigste for deg, er det selvsagt noe dritt å komme i mål timevis etter de andre. Det finnes ingen god måte å løse dette på. Hele løpet er rett og slett ødelagt. Det ender med at du smeller bildøra så hardt igjen du bare klarer, mens du fortvilet og gråtende går din vei.

Gjøre selv!

Slik kan det faktisk føles for en treåring som har sett for seg hele morgenritualet. Hun har tenkt at hun skal gå ned trappa selv, velge pålegg selv, smøre maten selv og helle i juicen selv. Når den voksne tar over for å spare tid renner det over for barnet og før du vet ordet av det ligger hun hylende på gulvet og du vet at du kommer for sent på jobben. De færreste kan sette av god nok tid til å la barnet gjøre absolutt alt på sin måte, men i denne boka får du råd om hvordan du kan avbryte barnets maraton på måter som ikke utløser så mye sinne, og som er mer skånsomme for selvtilliten. Her får du gode råd og tips til hvordan du kan takle alle de utfordrende situasjonene i hverdagen!