Vi må lytte til erfaringene – sterke historier i ny pocketserie

Her om dagen fikk jeg en helt ny pocketserie inn på kontoret mitt. Bøkene til Mustafa Can, Pelle Sandstrak, Ann Heberlein og Benedikte Rasmussen fikk masse oppmerksomhet da de ble utgitt. For å sikre bøkene et langt og godt liv, utgir vi dem i nye utgaver.

Serien «Tett på livet» som min redaktørkollega Marianne Ihlen og designer Ingrid Skjæraasen har laget, består foreløpig av fire bøker. Fellesnevneren for dem er den personlige historien. Siden jeg begynte som redaktør har jeg vært spesielt interessert i sterke, personlige stemmer. Vi kan synse og mene, forske og debattere så mye vi bare vil, til syvende og sist er det de som har en personlig erfaring vi må lytte til. Hver på sin måte bidrar de til et mer komplett bilde av virkeligheten.

forside_jeg vil ikke do jeg vil bare_forside forside-mr-tourette
tett_inntil_dagene utbren og veien tilbake_forside

Den svenske journalisten og programlederen Mustafa Can har skrevet boken Tett inntil dagene. Forfatterens mor og far utvandret fra Kurdistan til Sverige. Mens hun ligger for døden og familien pleier henne hjemme, blir Mustafa kjent med henne på nytt. Han gjenoppdager sin egen families historie, og skriver sterkt og nært om identitet og sorg. Eller for å sitere forfatteren Thorvald Steen: «For en bok! Aktuell og gnistrende god om en del av virkeligheten vi sjelden får innsikt i. Språket er både sterkt og vart.» Boken fikk også terningkast seks i VG.

Neste bok i serien er Mr. Tourette og jeg. For meg begynte det som en liten annonse på økonomisidene i Aftenposten. Pelle Sandstrak skulle holde foredrag om Tourettes syndrom i Oslo. Pelle er fra Nord-Trøndelag, men utga boken i Sverige. Der hadde han etablert seg på nytt som skuespiller, foredragsholder og regissør, etter å ha levd som uteligger i Norge. Han var langt nede da han hørte en professor ved Karolinska Institutet snakke om Tourettes syndrom på radioen. I nok et midlertidig hjem, en togvogn, skjønte han at det var det han hadde. I boka skriver han underholdende og gripende om veien til å bli 95 % frisk. Friskere enn det vil han ikke bli. Ifølge VG: «… en sterk biografi om Tourettes syndrom» og fem på terningen.

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve er en fantastisk tittel, synes jeg. Den representerer et uløselig dilemma: Hvordan kan hun som har alt det som tilsynelatende gjør livet vært å leve, ønske å gjøre slutt på alt? På utsiden er Ann Heberlein en vellykket journalist og fremgangsrik moralfilosof. Men hun er også bipolar type 2 (manisk depressiv). Boka er et selvmordsbrev. Hun skriver om forberedelsene til sitt eget selvmord, samtidig som hun med stor intellektuell kapasitet løfter sine egne spørsmål til tema som angår oss alle. Med denne boka flyttet hun noen grenser for hvor personlig og utleverende man kan skrive (dette var før Knausgård), og for meg som redaktør satte den en ny standard. Den er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder å gjøre sin egen historie allmenngyldig. Etter utgivelsen har denne boka levd sitt eget liv, blant annet fikk skuespiller Ane Dahl Torp Radioteatrets pris Blå fugl for fremføringen av boka som monolog. Den innspillingen anbefales.

Utbrent og veien tilbake. Vi kjenner alle noen som har vært der, eller vi har kjent på det selv: Utbrenthet. Man ønsker å gjøre mer og strekke bedre til i et utømmelig landskap av arbeidsoppgaver og spennende utfordringer. For TV2s værdame Benedikte Rasmussen sa det plutselig stopp, og hun fikk diagnosen utbrent og deprimert. Her møter hun seg selv i døra og er selv «en av dem som ikke fikser det». Dette skriver hun utrolig modig om. Hun skriver om skam og fordommer og veien mot et nytt liv med bedre grensesetting, og hun gir råd til andre i samme situasjon.  

Mari Bjørkeng
Redaktør for alt fra livsfilosofi til kokebøker. Noe av det beste med jobben min er alle menneskene jeg møter.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *