Psykiater og forfatter Tormod Huseby om å være seg selv

Psykiater Tormod Huseby har skrevet en bok om ensomhet, skam og livssmerte, og hvorfor vi er som vi er. I innlegget under har Huseby selv skrevet om to (i følge Huseby selv, lattervekkende) episoder der han var seg selv, og hvordan det gik.

 

En uvanlig dag på jobb

Den første historien utspant seg en uke før president Obama skulle motta fredsprisen i Oslo.

Jeg jobber som privatpraktiserende psykiater og psykoterapeut i Oslo – ikke så langt fra Nobelinstituttet. Det startet som en vanlig dag på kontoret. En psykolog hadde nylig spurt meg om jeg kunne vurdere en pasient av henne i forhold til medisinering. Jeg informerte henne om at pasienten måtte fylle ut noen spørreskjemaer som jeg skulle legge i postkassa hennes.

Før lunsj plasserte jeg dem oppå postkassa i vestibylen nede. Det viste seg nemlig at brevsprekken var for liten for den store konvolutten. Jeg husket bare mellomnavnet til psykologen og skrev det på konvolutten med store bokstaver. Så la jeg til et ’hyggelig’ utropstegn. Jeg regnet med plasseringen var ok – siden brevet ikke innehold pasientopplysninger, trengte jeg ikke legge det i en postkasse.

Kjøp Alene naken – hvorfor er vi redd for å være oss selv på Cappelendamm.no

Jeg var så ute til lunsj, fortærte en god espresso og nogo attåt.

Tilbake på kontoret ventet jeg på neste pasient. Hun pleide å være presis, men tiden gikk. Ett kvarter etter oppsatt tid, dukket hun plutselig opp foran kontoret. Vanligvis må pasientene ringe på nede og slippes inn via callingapparatet på kontoret mitt.

Jeg hilste, og hun satte seg ned. ’Tror du ikke det var så vidt jeg slapp inn’, sa hun. Jeg så opp, og hun fortsatte. ’Politiet hadde sperret av, og jeg fikk så vidt komme inn’. Jeg ble nysgjerrig.’ Pasienten fortsetter – ganske uaffisert. ’Noen hadde satt en konvolutt på postkassene’, sa hun, ’hvor det stod Bang med utropstegn’. ’Oi’, sa jeg, ’det var meg. Vent’. Jeg lot pasienten sitte og hastet ned til postkassene. Mot gata skimtet jeg polititape som sperret av inngangen. En politimann stod rett ved postkassa sammen med en eldre dame som jobbet i gården. Politiet hadde blitt varslet av henne som igjen hadde blitt varslet av en besøkende.

Jeg gikk bort til postkassene og tok brevet. ’Det er mitt’, sa jeg. Jeg tittet på navneskiltet på postkassa hvor Bangs fulle navn stod. Jeg sa det fulle navnet hennes høyt. ’Det er til henne’, fortsatte jeg. ’Men her står det Bang med utropstegn’, svarte den eldre damen.

Jeg ville gå tilbake til den ventende pasienten, men ble nektet. Politimannen spurte om jeg visste hva jeg hadde stelt til. ’Nei’, svarte jeg. ’Nå er innsatsstyrken og bombehund på vei’, var svaret. Jeg måtte vente på innsatslederen, en hyggelig middelaldrende fyr.

’Jeg tenkte på det på veien’, sa han, ’det stod ikke Pang, men Bang’. Det resonnementet skjønte jeg ikke.

Før jeg fikk gå tilbake til pasienten, måtte jeg oppgi personalia først. Registreres.

Pasienten satt fremdeles i sofaen. Hun satt med mobiltelefonen i hendene. Hun spurte ikke om hvordan det gikk med politioppbudet, men begynte uoppfordret å fortelle meg hva hun hadde på hjertet.

På vei til T-banen etter jobben gikk jeg og humret. Episoden var vanskelig å få ut av hodet. Utenfor Nobelinstituttet var det oppstilt en politibil. Da jeg senere på kvelden ringte broren min og fortalte om hendelsen, sa han tørt: ’Du får det jammen til.’

Og psykolog Bang? Hun begynte på Politihøyskolen – for å undervise. Om Bang-historien ble en del av pensumet der, tviler jeg på, men jeg hørte at den ble fortalt de vordende politifolkene.

 

Langeren

USA og Nord-Korea har sine høyst spesielle ledere for tiden. Obama har nå blitt erstattet av president Donald Trump – en president som er seg selv – nok.

For noen år siden fikk jeg være med på en undervisningstur til Nord – Koreas hovedstad Pyongyang. Jeg skrev følgende om dette besøket i ’Alene naken’:

I Nord-Korea, lever folk flest i fattigdom, og mange sulter. Partieliten lever i stor velstand. Vi kan tenke oss at statslederen Kim Jong-il – som døde i desember 2011 – var en ondsinnet despot. Nord-Korea betraktes av USA og flere andre som et ondt land. Da jeg var der i 2011 for å undervise nordkoreanske psykiatere, traff jeg også ledende folk i partiapparatet. De var svært hyggelige og bar preg av «god» moral. Men hvordan kan de lukke øynene for sulten som rammer befolkningen? Hvordan kan de forsvare et styre med diktatorisk undertrykkelse av fri- het og individualitet, som i vår verden anses som fundamentale menneskerettigheter? Hvordan kan de opprettholde de store leirene hvor uskyldige blir internert og ikke sjelden omkommer eller drepes, som under GULag i Sovjetunionen? Nord-Korea er, med andre ord, et land der innbyggerne definitivt ikke kan være seg selv uten stor risiko for at deres sosiale velferd, ja, endog liv, går tapt.

Selv noen av våre ivrige tilhørere som fulgte forelesningene i Pyongyang, psykiatere fra provinsen, var angivelig sultne. Samtidig gikk det rykter om at partiet hamstret ris fra sultrammede provinser til 100-årsjubileet for landets evige president, Kim Il-Sung. Er dette ondskap?

Enhver motstand mot regimet er forbudt og straffes som forræderi. Da vi ankom, måtte mobiltelefonene våre deponeres på flyplassen, og under hele oppholdet var et par leger og en sjåfør installert på hotellet for å ta seg av oss tre norske psykiatere. Uoffisielt bestod denne utpregede gjestfriheten i å passe på at vi ikke beveget oss rundt på egen hånd. Dette gjorde vi ved én anledning, og legen som skulle ta seg av oss, ble varslet av resepsjonssjefen. Vår kollega fryktet antakelig reaksjoner og dro panisk av gårde for å finne oss.

I løpet av dette frivillige oppholdet i verdens mest totalitære stat opplevde jeg det unike i å måtte innordne meg andre menneskers totale dominans, i den grad at jeg absolutt ikke kunne være meg selv. Noen vil mene at det er galt å «støtte» et slikt regime med undervisning. Selv opplevde jeg prosjektet (som i sin helhet var finansiert av UD) som en mulighet til å påvirke mennesker i et ondt regime til å tenke demokratisk.

Den gang lå bare Kim il Sung på lit de parade i et mausoleum – det tidligere presidentpalasset. Han har nå fått ’selskap’ av sønnen Kim Jong-il, som døde noen måneder etter at jeg var der. Da vi besøkte mausoleet, måtte jeg låne et slips. Vi skulle kle oss verdige den store leder. Det var nesten bisart å være der. Før vi entret rommet Kim lå på, måtte vi gjennom en vindtunnel som blåste oss rene. Under oss var det rullerende børster som skulle fjerne skitt fra skosålene. Rommet var bevoktet av urørlige militære vakter. Og vi måtte bukke ærbødig for ham – der han lå badet i rosa lys.

Før avreisen fikk vi noen presanger fra legene som hadde fulgt oss gjennom oppholdet. Den ene urtemedisinen, sa de, var et alternativ til Viagra. De mente det kunne bli en eksportartikkel.

Jeg ga det til sønnen min som suvenir. Han skjønte godt han ikke skulle prøve det, og innholdsdeklarasjonen var selvsagt på koreansk.

Det jeg ikke visste, var at han tok med seg suveniren til skolen han gikk på – i Bergen. Og der vanket det mye konkurranser og fest. Han lot den bli premie under en konkurranse. Og der det heter at man ikke skal gjøre noe, gjør man ofte det. Nysgjerrigheten tok overhånd for vinnerne, to lystige gutter. Om det hadde den virkningen den var ment å ha, vet jeg ikke. Men bivirkningene var høyst merkbare. Begge guttene ble syke, og en av dem oppsøkte lege. Det ble konstatert arsenikkforgiftning. Heldigvis gikk det bra.

Jeg hadde jo ’langet’ medisiner i all uskyldighet. So meg selv, men vil noen si, også som lege. I så fall ikke helt bra. Men, slik kan det gå når man er seg selv.

 

Tormod Huseby

Tormod Huseby er spesialist i psykiatri og veileder i psykoterapi, med tilleggsutdannelse i kognitiv atferdsterapi. Siden 2000 har han drevet privatpraksis i Oslo. Han har tidligere utgitt boka Just like us, only more og er medforfatter i Rigmor Galtungs bok Fullt lys og stummende mørke.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *