Torbjørn Ekelund er bokaktuell:

De siste barna i skogen

Torbjørn Ekelund
FORSVINNINGEN I SKRIM-FJELLET: Gutten og fjellet har også en sidehistorie. Den handler om en liten gutt som forsvant i det samme fjellområdet i 1894. – Gutten het Hans Torske og var omtrent like gammel som min sønn da han forsvant, forteller Ekelund.

– Gutten og fjellet er et forsøk på å gjenopplive friluftslitteraturen slik den ble skrevet før, på 1950- og 60-tallet, den gang forfatterne ikke bare hadde blikket rettet mot seg selv, men mot naturen, landskapet og omgivelsene, slik de så og opplevde dem, sier forfatter Torbjørn Ekelund.

 

I boka The last child in the woods hevder forfatteren Richard Louv at dagens amerikanske barn lider av det han kaller en «nature-deficit disorder». De har mistet kontakten med den naturlige verden, hevder Louv, og dette tapet fører til fremmedgjøring. Fremtiden tilhører de natur-smarte, de som utvikler en dypere forståelse for naturen og de store sammenhengene i det naturlige miljøet som omgir oss. Jo mer teknologi vi omgir oss med, desto mer natur trenger vi.

Louv bruker sine egne barn som eksempel. De vokste opp i det samme huset som han selv vokste opp i. Huset ligger i kanten av en skog, og da Louv var barn tilbrakte han all sin tid i denne skogen. Han hadde ingen teoretisk kunnskap om den, han ble kjent med skogen og alle dens innbyggere gjennom å være i den og tilbringe tid der. Med sønnene hans er det motsatt. Deres kunnskap om naturen er tilegnet på skolebenken og gjennom internett. De kan alt om klimakrisen, skriver Louv, de har full oversikt over den globale oppvarmingen og issmeltingen på polene. Men de kan ingenting om skogen bak huset, ganske enkelt fordi det aldri har falt dem inn å tilbringe tid der.

Jo mer teknologi vi omgir oss med, desto mer natur trenger vi.

Torbjørn Ekelund
ET (NATURLIG) ANSVAR: Gutten og fjellet er en fortelling om det moderne menneskets forhold til naturen, og om det ansvaret man som foreldre har for å introdusere barna for de tingene som fortsatt er ville og opprinnelige på denne planeten, upåvirket av mennesker.

 

Det er alltid fristende å sammenligne noen andres oppvekst med ens egen. Det er muligens en øvelse man bør være litt forsiktig med, først og fremst fordi det er skremmende enkelt å idyllisere sistnevnte og å være kritisk til førstnevnte. Selv den greske filosofen Platon klaget over at ungdommen var lat og slapp og bare lå inne og dro seg – og dette var som kjent cirka 400 år før Kristus. Men likevel. At mange barn i dag vokser opp med større avstand til naturen enn tidligere, og at den typen naturkunnskap som er tilegnet gjennom praktisk erfaring blir stadig mindre, det er det liten tvil om.

Hva tenkte sønnen min på?

I sommer var jeg på en oppdagelsesreise sammen med sønnen min, som er syv år, og denne oppdagelsesreisen har blitt til boka Gutten og fjellet. Vi gikk i et lite, øde fjellområde, bare han og jeg. Vi bar med oss alt vi trengte. Telt og sovepose, tunge sekker fulle av proviant. Terrenget var kupert og været var dårlig. Mørke skyer drev over himmelen. Sønnen min gikk foran og jeg gikk bak. Når han var i godt slag, undersøkte han alt han passerte. La stein på varder, hoppet over bekker og balanserte på eldgamle tømmerstokker. Han pratet konstant. En jevn strøm av innfall og tanker dukket opp, han var den levendegjorte stream of conciousness gjennom villmarka. Så ble han stille. Vi gikk lenge uten at noen av oss sa noe. Oppover og nedover. Over blankskurte fjell og gjennom tette, fuktige underskoger. Jeg tenkte på mine ting, men hva tenkte sønnen min på?

De kan alt om klimakrisen, skriver Louv om sine sønner, de har full oversikt over den globale oppvarmingen og issmeltingen på polene. Men de kan ingenting om skogen bak huset.

torbjørn ekelund
OPPLEVELSEN I SENTRUM: Gjennom dette landskapet gikk en gutt som nettopp var ferdig med første klasse, som var vokst opp i utkanten av en stor by, omgitt av butikker og lekeplasser og venner.

Hva foregikk oppe i hodet hans?

Visste han hvor langt han hadde gått?

Visste han hvor langt vi hadde igjen før vi skulle slå leir?

Det er ikke godt å si. Fornemmelsen for tid opphører når man er omgitt av en natur som ikke inneholder innslag av noe menneskeskapt, bortsett fra opptråkkede stier og gamle skilt som har stått der så lenge at de har antatt samme farge og tekstur som omgivelsene rundt. Skiltene så ut som de alltid hadde stått der, som om de var etterlatt der etter siste istid, sammen med grus og sand og store, kantede steiner.

LES OGSÅ: Slik lager du din egen mikroekspedisjon!

Han visste ikke hvor han var

Gjennom dette landskapet gikk en gutt som nettopp var ferdig med første klasse, som var vokst opp i utkanten av en stor by, omgitt av butikker og lekeplasser og venner, for lengst tilvendt en tilværelse der nesten alle dager er planlagt i detalj og der alt er tilrettelagt for den typen selvrealisering som noen har bestemt at er den riktigste. Nå gikk han gjennom en natur som forholdt seg grunnleggende likegyldig til at han i det hele tatt var der. Som ikke tilrettela for noe som helst. Som overhodet ikke brydde seg om ham. Han visste ikke hvor han var. Han visste ikke hvor han skulle. Han hadde ingen forutsetninger for å bedømme hva han kom til å møte underveis eller hva som ville kreves av ham bak neste bakketopp.

Jeg tenkte at han akkurat nå erfarer noe han ennå ikke vet hva er eller som han ennå kan sette ord på, men som vil være verdifullt for ham resten av hans liv.

Sønnen min gikk foran og jeg gikk bak og jeg tenkte at han akkurat nå erfarer noe han ennå ikke vet hva er eller som han ennå kan sette ord på, men som vil være verdifullt for ham resten av hans liv. For første gang aner det ham hvor altomfattende naturen er, hvor upåvirkelig og indifferent den er, at han selv inngår i en stor sammenheng, som en liten del av den, for en veldig kort stund, og at han må bruke den tiden til å bli kjent med naturen, behandle den med respekt, og bidra til å bevare den fordi den utgjør betingelsen for hans eget og alle andre skapningers liv.

Torbjørn Ekelund
SAMMEN I TELTET: Jeg tenkte på mine ting, men hva tenkte sønnen min på?

Det var akkurat denne erfaringen jeg så gjerne ville gi ham, men jeg kunne ikke si det høyt, det ville vært direkte latterlig, og kanskje ville det ødelagt alt, for det er ikke noe man kan bli fortalt av en voksen eller lære på skolen, men en dyp, vedvarende følelse av sammenheng som bare kan vekkes gjennom selv å erfare denne naturen som den er, under ulike forhold, til ulike tider på døgnet og gjennom ulike årstider.

LES OGSÅ: Trærnes hemmelige liv er ute i pocket nå – derfor bør du lese den!

I fotsporene til John Muir

Sønnen min gikk foran og jeg gikk bak, og jeg tok meg i å håpe at han en dag kanskje ville ende opp med det samme natursynet som den amerikanske biologen og naturforskeren John Muir i sin tid utviklet. Muir tilbrakte store deler av sitt liv i fjellene i Sierra Nevada. Han var berømt i sin samtid, og den direkte årsaken til at nasjonalparken Yosemite ble opprettet. På sine vandringer i Californias fjell registrerte han trær og blomster og planter med en grundighet og en iver som aldri avtok. Han tegnet dem i sin skissebok og beskrev deres utseende og egenskaper, men han var noe mer enn bare en nøktern vitenskapsmann. Han var også et menneske som opplevde sterk samhørighet med det naturlige, urørte landskapet, og som anerkjente dets egenverdi. Om en giftig plante skriver han:

Like most other things not apparently useful to man, it has few friends, and the blind question, ‘Why was it made?’ goes on and on with never a guess that first of all it might have been made for itself.

Torbjørn Ekelund

Torbjørn Ekelund (f.1971) er skribent, forfatter og medeier av nettmagasinet Harvest Magazine. "Gutten og fjellet. En oppdagelsesreise i norsk natur" kommer på Cappelen Damm i august. Ekelund har tidligere utgitt "Året i skogen. En mikroekspedisjon" (2014, kommer i pocket i midten av august).

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *