… OG DE GODE HJELPERNE (DEL TO)

Jeg avsluttet forrige blogginnlegg onsdag med å love at jeg denne gangen skal skrive om mine personlige rådgivere. De er alle venner jeg har full tillit til, og vet at jeg kan betro et bokmanus uten fare for at det kommer på avveie eller blir misbrukt. Og de er alle svært sympatiske personer. For øvrig er de som leserne straks skal få se en lite ensartet gruppe.

Jeg gjorde omfattende bruk av personlige rådgivere alt i arbeidet med mine historiske bøker. Der var selvsagt historiefaglig kompetanse viktig. Til å lese hele eller deler av Haakon Lie-biografien hadde jeg åtte historikere med noe ulike spesialområder – og med til dels svært ulike oppfatninger både om norsk politikk generelt og Haakon Lie spesielt. Likevel valgte jeg også da bevisst å bruke rådgivere som ikke var verken forlagsansatte eller faghistorikere, men i stedet leste manuset ut fra ulike andre forutsetninger – for eksempel som journalist, som lærer, som politiker, som allmennleser med noen forkunnskaper, eller som allmennleser uten noen forkunnskaper. Dette er enda viktigere i krimsjangeren, som jo retter seg mot en bredere lesermasse med enda mer varierte forkunnskaper.

Mitt personlige rådgiversystem fungerer i utgangspunktet svært personlig. Den typiske arbeidsformen er at den enkelte rådgiver får manuset tilsendt fra meg, avlegger muntlig og/eller skriftlig rapport til meg når hun eller han har fått lest det – og så svarer på mine oppfølgingsspørsmål om personene og handlingen. Ved enkelte anledninger har jeg imidlertid samlet en gruppe rådgivere på en restaurant for å feire at en etappe i arbeidet er over – og/eller for å diskutere videre fremdrift. Det er godt trolig at norske TV-seere vil få et glimt fra et slikt rådgivermøte i løpet av høsten. Men mer om det i et senere blogginnlegg.

Krimromaner handler (som andre romaner) mye om å treffe på ulike balanser. En av de viktigste balansene er om plottet er passe vanskelig. Uansett andre kvaliteter blir en krimroman sjelden en suksess hvis ingen av leserne er i nærheten av å forstå løsningen før den presenteres (særlig hvis en betydelig andel av dem dessuten ikke forstår løsningen etter å ha fått den presentert heller…). Men det blir heller ikke noe vellykket resultat hvis alle leserne har forstått løsningen 200 sider før den kommer i boken.

En av rådgiverkorpsets viktigste oppgaver blir da å kontrollere denne balansen. I arbeidet med Menneskefluene tilsa tilbakemeldingene fra første testgruppe at løsningen kanskje var litt for enkel. Det førte da til at jeg foretok justeringer som gjorde den litt vanskeligere, og så testet det ut på en andre gruppe rådgiverne, hvor balansen med vanskelighetsgraden traff bedre.

Det blir nå spennende å se om løsningen er passe vanskelig i roman nummer to. En av ekspertleserne i forlaget slo tidlig alarm om at løsningen kunne være for lett, men senere tester med rådgiverpanelet tyder ikke på det. Blant et titalls rådgivere som senere leste manuset uten å ha hørt plottet på forhånd, var det bare én som klarte å forutse løsningen på det første mordet i Satellittmenneskene. Siden heller ikke ekspertleseren over alle ekspertlesere på krim (Nils Nordberg altså – jfr. forrige innlegg) senere gjennomskuet løsningen, får det foreløpig stå som en arbeidshypotese at den ikke er for enkel for de fleste leserne. Samtidig er løsningen forhåpentligvis ikke alt for ulogisk, all den tid ingen av rådgiverne så langt har klart å konstruere en alternativ avslutning som passer like godt med opplysningene gitt underveis.

I resten av denne artikkelen skal leserne få stifte et raskt bekjentskap med noen av mine personlige rådgivere. Med unntak av at jeg for å bygge opp spenningen gjemmer den viktigste rådgiveren til slutt, innebærer rekkefølgen her ingen form for rangering. Utvalget er gjort for å vise spennvidden og arbeidsmåten snarere enn for å presentere noen toppliste. Flere svært betrodde og viktige rådgivere omtales av ulike årsaker ikke denne gangen.

Overvekt av yngre i rådgiverkorpset er et noe tilfeldig utslag av min bekjentskapskrets, som jeg kanskje bør tenke over til kommende bøker. Snittalder godt under 40 blant de personlige rådgiverne bør imidlertid være forsvarlig ut fra en snittalder godt over 50 på de profesjonelle rådgiverne fra forlaget. Overvekt av kvinner og kvinnelige førsterådgiver er svært bevisst for å skape balanse i en situasjon hvor forfatteren er en mann som skriver om både menn og kvinner – for et klart flertall av kvinnelige lesere.

Den ene rådgiveren som klarte løsningen på det første mordet i roman to, og som for øvrig hadde løsningen klar før hun hadde lest de første 100 sidene, var interessant nok mitt eneste søsken Ida Lahlum (34). Som også skapte en viss bekymring da hun urovekkende tidlig i lesningen av første krimroman forutså løsningen på begge mordene der. Selv om min søster i andre krimroman ikke klarte løsningen på alle mordene, er Idas prestasjoner som krimleser her tankevekkende. Min søster og jeg er tilsynelatende så ulike at det med årene er blitt en lang rekke av personer som på ulike måter har tabbet seg ut ved ikke å kunne tro at vi er i familie. Men vi tenker tydeligvis likevel på samme måte om en del sosiale relasjoner og mellommenneskelige problemstillinger, på en måte som gjør det mulig for min søster å løse mine krimmysterier. Det gjør henne samtidig også til en nyttig rådgiver for meg. Min søster har ingen ambisjoner om selv å skrive noen bøker, og hadde ikke lest noen av mine historiske bøker da jeg begynte å skrive krim. Men hun har lest mer Jo Nesbø og Tom Kristensen enn de fleste andre i rådgiverkorpset. Således fungerer hun her også som representant for de dedikerte krim- og spenningsleserne – en selvsagt svært viktig målgruppe…

“Et sjeldent stemningsbilde fra familien Lahlums lukkede rom: Søster Ida og jeg diskuterer om løsningen på roman to er passe vanskelig, mens Idas datter Selma allerede viser stor interesse for å få tak i manuset…”

Kravene til ekspertkunnskaper blir heldigvis mindre når man som meg skriver klassisk og historisk krim fra vårt eget land, enn når man som Jo Nesbø forsøker å skrive realistisk samtidskrim hvor deler av handlingen er lagt til fjernere himmelstrøk. Det er likevel flere temaer man helst bør ha ekspertkunnskap til for å være krimforfatter, og som jeg dessverre bare har et overfladisk kjennskap til. Medisin er et av dem. Det problemet har heldigvis latt seg løse ved at Arne Tjølsen (51), overlege og fysiologiprofessor ved Universitetet i Bergen, har sagt seg villig til å være ekspertrådgiver. Arne og jeg har samarbeidet godt før: Han har vært min betrodde medarbeider ved en rekke NM og internasjonale sjakkturneringer hvor jeg har vært dommersjef. Tillagt et flysertifikat, allmennkunnskaper om det aller meste og spesialinteresse for en serie svært ulike temaer, er han for øvrig både en av de mest effektive og en av de mest allmennkompetente personer jeg kjenner. Arne har på de to første krimromanene gitt ekspertråd om medisinske spørsmål, men også kommet med kommentarer til nær sagt alle mulige andre sider av manuset. Det er illustrerende for vår moderne tids kommunikasjon at Arne og jeg verken har sett hverandre eller snakket sammen på det siste året, mens han har vært en svært viktig rådgiver på årets krimroman Satellittmenneskene. Arne har bodd og arbeidet i Brasil det siste året, men har kommentert manuset i lange e-poster og diskutert det med meg via facebookchat.

“Joda, bortsett fra et skjevt skilt ser jo spillelokalet for årets NM fint ut! Men i romanen må du se over det der med dødstidspunktene. Det kan ikke bestemmes så nøyaktig, i hvert fall ikke i 1969 og uten å kjenne eksakt romtemperatur…”

Arnes datter, Katrine Tjølsen (18), er best kjent som sjakkspiller. I 2010 ble hun historisk som norgeshistoriens første kvinnelige juniornorgesmester, og hun var Norges førstebordsspiller fra kvinneklassen i forrige Sjakk-OL. I årets NM ledet hun sensasjonelt eliteklassen etter to runder, og endte til slutt på sterk trettendeplass. Multitalentet Katrine er den yngste av mine private rådgivere, og nå den eneste representanten for den voksende gruppen av tenåringsleserne. Og hun er det nærmeste man hva angår alder og utseende kommer en levende modell for min hovedperson Patricia Louise I. E. Borchmann. Katrine er for å fjerne en hver tvil om det slett ikke Patricia: Hun er ikke på noen måte fysisk funksjonshemmet, og dessuten (heldigvis) langt mer sosial og sympatisk. Men Katrine er ca like intelligent og ca like gammel som Patricia. Dermed har hun fått sin viktigste rådgiverrolle med å kontrollere hvordan Patricia fungerer og utvikler seg fra roman til roman. Noe som ikke forhindrer henne (Katrine altså) fra stadig å sende meg synspunkter på andre aktører og handlingen for øvrig.

“Så arrogant ville vel ikke Patricia uttrykt seg overfor K2, eller hva tror du…?”

Min første idé om Patricia startet likevel ikke med Katrine, men med en annen og enda mer oppsiktsvekkende rådgiver. Nemlig historiestudenten og politikeren Torstein Lerhol (25) fra Vang i Valdres. Som gjennom sitt liv som voksen har holdt en stabil matchvekt rundt 17 kilo. Torstein er født med en alvorlig muskelsvinnsykdom som tilsynelatende gir ham svært få muligheter til aktivitet. Han er et av menneskene jeg har møtt som jeg beundrer mest. Fordi han med en formidabel intelligens og en utrolig jernvilje, tross sin sykdom, alt i ung alder har klart å uttrette imponerende mye. Torstein har tatt bachelorgrad med svært gode karakterer ved Høgskolen i Lillehammer, og er nå godt i gang med sin masteroppgave ved NTNU i Trondheim. Han var stortingskandidat for Senterpartiet ved valget i 2009. Og han har fortsatt et forfriskende og fandenivoldsk humør. Ideen til Patricia startet i mitt hode med ideen om et ungt menneske som var fysisk funksjonshemmet, men likevel svært rask i hodet – og tidvis svært skarp i munnen. Torstein er definitivt begge deler, og vet å si fra når ting ikke holder mål. ”Du var skikkelig morgentrøtt på TV i går”, var hans første hilsen i døren da jeg skulle være sensor for ham på muntlig eksamen… Så da han sa at første krimroman så ganske bra ut, steg min optimisme for den raskt. Det gjenstår å se om hans uventet positive vurdering slår til også hva gjelder andre krimroman. Torstein ville ikke vært Torstein om han ikke også hadde kritiske anmerkninger til opplegget mitt med K2 og Patricia. Noen av dem har jeg korrigert for alt i manuset til roman to. Andre får jeg ta med meg videre i bearbeidingen av roman tre…

“Torstein i knallslag – her på studiet og med enda en bok om EU…”)

Tilbake til sjakkspillernes rekker er den sterkeste sjakkspilleren i mitt rådgiverkorps Espen Lie (27) – som har tittelen internasjonal mester og vant eliteklassen i NM 2007. Espen og jeg har spilt sammen på a-laget til Porsgrunn Sjakklubb i snart femten år nå. Vi vant lag-NM sammen i 2006, og kom for få måneder siden på andreplass i vinterens eliteserie. I mitt rådgiverkorps representerer Espen likevel mindre den sjakklige mesterhjerne enn den smarte allmennleser. Espen er utdannet lærer og arbeider i det daglige på en barneskole i sin hjemby Porsgrunn. Som bokrådgiver kan Espen tilsynelatende brukes til alt: Han har vært en viktig rådgiver på begge mine krimromaner, men i tidligere episoder også for min bok om de amerikanske presidentene og for Haakon Lie-biografien. Hvis Espen ikke henger med på mine historiske bøker, har jeg definitivt forutsatt for høye historiefaglige forkunnskaper eller gjort teksten for komplisert. Det gjelder også på mine krimromaner. Det er få som slår Espen på logisk sammenheng og/eller sosial forståelse. I tillegg har han som norsklærer for yngre elever tilegnet seg en bemerkelsesverdig evne til å fange opp språklige feil som profesjonelle korrekturlesere overser.

“Da har jeg påpekt tre logiske brister i handlingen, markert 64 språklige småfeil – og dessuten kjøpt meg en ny skjorte med Barcelona-emblem! Kvalifiserer det for neste rådgiverfeiring?!”

Anne Lise Fredlund (28) er definitivt ikke sjakkspiller. Og for øvrig heller ikke akademiker. Hun mangler tålmodighet til begge deler, men rekker derfor å være desto mer annet: Blant annet fotballorganisator, butikkansatt, restaurantansatt, småbarnsmor og politiker. Vi to ble kjent i forkant av valgkampen i 2007, og har i 2011 nesten daglig kontakt som følge av våre politiske verv. Jeg er leder og Anne Lise nestleder i Oppland SV – mens hun er leder og jeg nestleder i Gjøvik SV. Vi snakker mest om politikk, men ikke så sjelden også om krimlitteratur. På krimroman to var hun en av de få rådgiverne som fikk høre hele plottet, og ga meg viktig hjelp blant annet til å knekke en teknisk nøtt knyttet til sluttløsningen. Mitt vennskap med Anne Lise er et godt eksempel på at en mann og en kvinne med svært ulik bakgrunn og personlighet kan samarbeide nært og utfylle hverandre godt over mange år, uten at det oppstår noen samarbeidsproblemer. Det har også forfatterskapet mitt hatt stor nytte av.

“Krimromanen er klar – da gjenstår bare valgkampkalenderen!”

Magnhild K. B. Uglem (30) var totalt ukjent for meg da året 2011 startet – men er i dag likevel en betrodd rådgiver og venn. Vårt bekjentskap startet med at hun etter å ha lest min første krimroman sendte meg en leserreaksjon som ironisk ble innledet med mitt eget begrep ”To tusen takk…”. Og som imponerte nok til at jeg ganske raskt spurte om hun ville være rådgiver på roman to. Noe hun underforstått da svært raskt sa ja til. Magnhild er en svært sosial og “livat” trønder, som jobber i en lederstilling ved Aker Solutions i Bergen. Også hun er en praktiker uten akademisk utdannelse – og utfyller slik sett også forfatteren på en svært god måte. Det var på tro og ære ikke min bok Magnhild leste den gangen hun satt to meter unna gaten på flyplassen og leste ferdig, mens flyet lettet og tok av uten henne (for øvrig etter at det var gjort opptil flere forsøk på å oppspore henne via høytaleropprop!). Men Magnhild er så godt belest på krim at hun kan si mye fornuftig om plott og fremdrift i dem. Samtidig er hun belest nok på andre litterære sjangere til at hun kan si noe fornuftig om karakterene.

“Plottet sitter veldig bra nå, men to av karakterene tror jeg fortsatt kan forbedres! Hvis du lover å ta med dette bildet av oss i bloggartikkelen skal du få vite hvordan…”

Kathrine Næss Hald (20) fra Kristiansand ble først nasjonalt kjent da hun som femtenåring deltok i NRKs Kvitt eller Dobbelt, i temaet Mellomkrigstiden. Underforstått er hun langt mer enn gjennomsnittlig interessert i og kunnskapsrik på historie. Som aktiv venstrepolitiker er hun et viktig borgerlig korrektiv i et for øvrig mest rødgrønt rådgiverkorps. Kathrine har en befriende evne til å bli sterkt engasjert av det meste hun driver med – herunder heldigvis lesning av mine romanmanus. På roman to har hun kommet med engasjerte kommentarer først til planen for romanen, og så til gjennomføringen av den. Kathrine har en tendens til enten å like eller slett ikke å like – både hva angår handling og mennesker. Noen av dem som sier klart ja og klart nei bør man også ha med i et godt rådgiverkorps. Det gjenstår å se om hennes klare ”ja nå er den veldig bra” til årets krimroman er berettiget.

Ytterligere en sjakkspiller må definitivt nevnes før vi forlater de 64 ruter. Ellisiv Reppen (25) er en gladlynt ung hedmarking bosatt i Oslo, som tok bra med poeng for Norges kvinnelandslag under fjorårets Sjakk-OL. Hun er utdannet barnevernspedagog og sosialarbeider, og selv forfatter av en sjeldent god sjakkbok for barn. På fritiden er Ellisiv en ivrig leser av krimlitteratur generelt og Agatha Christies Poirot-romaner svært så spesielt. (Hint fra bekjentskapskretsen om at det kanskje er litt sært år etter år å være ulykkelig forelsket i en for lengst avdød belgisk mesterdetektiv som for øvrig aldri har levd, har så langt prellet av…) Ellisiv var kreditert som førsterådgiver på min første krimroman, og kombinerte da svært godt sitt blikk for klassiske krimplott med sin interesse for ulike menneskeskjebner. Hun har påtatt seg enda flere andre oppgaver og verv i år enn i fjor, inkludert ny jobb som ansvarlig for sjakklinjen ved Norges Toppidrettsgymnas, og har derfor måttet vært noe mindre aktiv på roman nummer to. Men Ellisiv er fortsatt en høyt verdsatt del av mitt krimlitterære støtteapparat, og jeg har ingen planer om å sende noen krimroman i trykken uten å ha hørt hva hun synes om manuset.

Fra et feirings- og planleggingsmøte med et utvalg personlige rådgivere i forbindelse med lanseringen av Menneskefluene 24. august 2010. Bak kameraet har Anne Lise Fredlund skjult seg selv. Fra høyre Ellisiv Reppen, Hans Olav Lahlum, Karen Agnes Iglebæk Thue, Kathrine Næss Hald – OG…

Jeg skal definitivt ikke avsløre noe om hvem som viser seg å være skyldige i hva i siste kapittel av min andre krimroman Satellittmenneskene. Derimot skal jeg til slutt i denne artikkelen nå avsløre hvem som i etterordet der viser seg å ha vært den viktigste rådgiveren.

Det er også en ung kvinne. Hun studerer språk, litteratur og kultur på Universitetet i Oslo, men kommer som meg fra Oppland – riktig nok da egentlig fra ”feil side ta Mjøsa” (her i betydningen Lillehammer)… Ikke helt utypisk er hun kvinnen både lengst til venstre og nærmest kamera på gruppebildet over.

Og navnet er altså da – Mina Finstad Berg!

Mina fyller 22 år under denne bokhøsten, men snakker og/eller skriver allerede en imponerende lang rekke språk. Og er i det hele tatt et sjeldent modent og reflektert intellektuelt multitalent. Hun har alt gjort seg bemerket i vårt nasjonale politiske liv som medlem av toppledelsen i Sosialistisk Ungdom. I fremtiden vil hun sikkert også gjøre seg bemerket i vårt nasjonale kulturliv. Kvalifikasjonene er allerede udiskutable. På vårens kurs i norsk grammatikk ved Universitetet i Oslo var det kun to av vel 80 eksamenskandidater som klarte toppkarakteren A. Mina var en av de to – selv om hun hadde brukt urovekkende mye tid både på politikkorganisering og på krimromanlesning i ukene før eksamen. Og hun fikk noen dager senere også A i fransk grammatikk OG i nordisk dialektlære!

Jeg er etter disse ekstraordinære studieresultatene enda mer enn tidligere mentalt forberedt på at Mina vil få flere og større jobbtilbud fra norsk og/eller internasjonal bokbransje. Og unner henne selvsagt det. Men rent egoistisk er jeg godt fornøyd med at hun enn så lenge bare er rådgiver for mine romaner. Mina har lest mer Jan Guillou enn de fleste, men har likevel lest enda mer av andre romaner og ulike andre boksjangere enn krim. Og er således noe nær den perfekte rådgiver for en forfatter som forsøker å skrive spennende historiske krimromaner, som samtidig har en litterær verdi og kan engasjere leseren.

Mina og jeg ble kjent da vi i 2005 begynte sammen i Internasjonalt utvalg i Oppland SV. Vi har politisk alltid vært svært godt på linje, og har etter hvert utviklet/oppdaget stadig flere andre felles interesser. Herunder fotball (heia Barca!), men viktigst altså litteratur, språk, historie og ulike typer mennesker og menneskeskjebner. Vi har dessuten mye av den samme arbeidsmåten: Begge er rasjonelle og resultatorienterte idealister, som er i tilnærmet konstant hjerneaktivitet og sier ja til litt for mye… I hvert fall tilsynelatende uten å la seg stresse av det.

Mina er kort sagt den av rådgiverne som tenker mest likt meg. Derfor kan hun ofte justere og forbedre romanideene mine så vel som utførelsen av dem. Det gjør henne til en uvurderlig førsterådgiver og støttespiller for meg. Samtidig som jeg må huske å sammenligne hennes kommentarer kritisk med rådgivere som har andre egenskaper og tenker mer ulikt meg…

Ideen om å bruke Mina som romanrådgiver fikk jeg en høstdag i 2009, da jeg nær sagt bokstavelig støtte på henne mens hun leste en roman på fransk – midt i et lyskryss i Oslo sentrum. Det viste seg å være et svært heldig sammentreff og et av mine beste innfall. Blant alle lesehestene i mitt rådgiverkorps er Mina formodentlig den mest skarpskodde. Blant alle arbeidsnarkomanene der er hun trolig den mest utholdende. Og blant alle kulturentusiastene der er hun kanskje både den mest kulturelle og den mest entusiastiske.

Mina har vært med på roman to hvert steg fra idéskisse og til korrekturlest roman. Hun har utvilsomt brukt flere timer på den enn noen av de andre rådgiverne har gjort. Hun har vist en større evne enn noen andre til å tenke seg inn i de ulike romanfigurenes karakter og situasjon. Og hun har som ingen andre kunnet gi meg gode kommentarer både på det innholdsmessige og det språklige. Minas aller største talent er nemlig hennes evne til å se ulike ting i sammenheng og lage en helhet av dem – enten det er i politikken eller i litteraturen.

“Dette resonnementet til Patricia har en logisk brist – og denne setningen din har dessuten dårlig syntaks…”

Under arbeidet med roman to har Mina og jeg jevnlig vært ”på talefot” over en middag for å diskutere videre utvikling av manuset. Mellom der har vi via e-post og tekstmeldinger vært mye ”på tastefot” om små og større utfordringer i manuset. Mina får alltid den første bekymringsmeldingen når jeg blir i tvil om noe er helt feil med et eller annet i manusene mine. Så godt som alltid kommer den første tilbakemeldingen også derfra; og ofte slipper jeg da å bry flere av de personlige rådgiverne.

Spøkefullt har jeg i det siste begynt å bruke betegnelsen ”Sikkerhetsrådet” om forlagsredaktør Anne Fløtaker, spesialrådgiver Mina Finstad Berg og forfatter Hans Olav Lahlum. Er vi tre enige om hvordan noe bør være i mine krimromaner, blir det med forbehold for faktasjekk og tekniske justeringer nesten alltid slik. På spørsmålet om hva som skjer hvis vi tre er uenige, er svaret ikke så opplagt. Til sjuende og sist må forfatteren selv være den eneste med vetorett. Men jfr. min tidligere bloggartikkel om forsidene har det skjedd at jeg har endret planen min, fordi både Anne og Mina mente en annen løsning var bedre enn den jeg hadde tenkt meg. Det kan her avsløres at jeg i et av mine tre krimromanmanus så langt også endret på noe så viktig som skyldspørsmålet ut fra deres tilbakemeldinger.

Tross hard konkurranse fra mange andre gode rådgivere var det ingen tvil om veien videre da min andre krimroman var ferdigskrevet. Sikkerhetsrådet fortsetter uendret og Mina blir førsterådgiveren også for roman tre, som kommer i februar eller mars 2012. Der tester jeg for øvrig ut et spennende metodisk grep jeg ikke har brukt i roman en eller to, som ytterligere kan øke betydningen til deler av rådgiverkorpset mitt. Men mer om det i en senere bloggartikkel…

Det gjenstår i mellomtiden å se hva anmelderne og andre lesere de neste ukene vil si om min andre krimroman Satellittmenneskene. Går det bra med den er det altså langt fra bare min fortjeneste. Går det ikke bra kan jeg definitivt ikke skylde på manglende støtteapparat. Jeg har takket mine gode hjelpere i bokens etterord, og den komplette navnelisten får komme der. Men jeg benytter herved, mens romanen er på vei ut i butikkene, sjansen til å gjenta mine to tusen takker for store og små kommentarer fra mine gode hjelpere! Uansett hvordan det går med høstens roman er jeg en heldig forfatter som har så mange dyktige rådgivere. Men enda viktigere er jeg et svært heldig menneske som har så mange gode venner!

 

 

Hans Olav Lahlum
Historiker, forfatter, skribent, kommentator, politiker og sjakkspiller.
1 kommentar
  1. Rune Birger Nilsen:

    Hei!
    Leser med interesse om dine hjelpere i sjakkmiljøet. Jeg er faren til sjakkspilleren Joachim B Nilsen. Jeg er kanskje ikke så akademisk anlagt som mange andre i sjakkmiljøet, men jeg har svært god teknisk våpen kompetanse. Bakgrunn: Våpenteknisk utdanning innen et stort område, være seg artillerisystemer, håndvåpen, ammunisjon og sprengstoff. Har dessuten et stort nettverk innen mijøene Hæren og Sjøforsvaret. Har og godt samarbeide med personer innen børsemaker yrket og spesialstyrker.
    Så hvis du trenger noen innspill innen mitt området så kan jeg hjelpe deg med det.
    Mvh
    Rune Birger Nilsen

    13. august 2011 kl 10:21

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *