ÅRETS GAVETIPS NUMMER EN! EN BOK, EN FORFATTER – OG ET FORSØK PÅ EN FORKLARING… (i omvendt rekkefølge)

 

ET FORSØK PÅ EN FORKLARING…

Forlagsbloggen til Cappelen Damm har kanskje ikke som noen målsetning å skrive anmeldelser av bøker fra andre forlag.

Hvis denne forlagsbloggen likevel hadde har en slik målsetning, ville jeg definitivt ikke vært riktig person til å anmelde boken som denne artikkelen skal handle om.

Jeg er på takkelisten i boken, bokens forfatter er på takkelisten i opptil flere av mine bøker, jeg har vært veileder for forfatteren mens hun tok sin historieutdannelse, hun er i dag trolig den norske historikeren som skriver mest likt meg – og et kapittel i denne boken handler til alt overmål om min gammeltante!

MEN Cappelen Damm er heldigvis et stort og romslig forlag. Og forlagskonkurransen i bok-Norge er fortsatt ikke hardere enn at det går bra også å anbefale sine lesere bøker utgitt på andre forlag. For eksempel når ulike media og bokklubber fra slutten av august begynner å spørre oss etablerte forfattere om årets julegavetips.  Jeg har på det spørsmålet i høst alltid først nevnt forfatteren og boken som denne artikkelen skal handle om. Og om det å ha et for inngående kjennskap til forfatter og en bok naturligvis bør diskvalifisere fra å anmelde, bør det naturligvis ikke diskvalifisere fra å anbefale. (Hvis noen mot formodning skulle påstå noe annet vil jeg selvsagt straks ta frem det magiske lille ordet som umiddelbart avgjør alle slike diskusjoner: “Ytringsfrihet!”)

Derfor skal jeg bruke denne bloggartikkelen på å fortelle hvorfor Kristin Hatledals rykende ferske debutbok Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner i høst er mitt beste gavetips for historieinteresserte lesere i alle aldre og alle landsdeler – og av begge kjønn.

EN FORFATTER…

Det er på sin plass å starte med noen setninger om forfatteren, som (i hvert fall foreløpig) jo er et ganske ukjent navn for de fleste mulige lesere. Stryningen Kristin Hatledal vil noen av de aller mest sportsinteresserte kanskje fortsatt huske fra TV-sendingene til NM i langrenn tidlig på 2000-tallet. Hun var en av de unge talentene som tidlig i tjueårene avsluttet toppidrettssatsningen for å prioritere utdannelsen – og som til alt hell viste seg å ha enda større talent i sin akademiske disiplin. Som altså da var historie.

Kristin Hatledal ga sensorene bakoversveis da hun i 2007 fikk A på årets lengste og beste bacheloroppgave ved samtidshistoriestudiet på Høgskolen i Lillehammer. Temaet var den gang kvinner i den norske motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig. Det var det (i en litt mer innsnevret form med fokus på et lite utvalg kvinner fra etterretningstjenesten) også da den samme Kristin Hatledal våren 2009 fikk A på sin masteroppgave i historie fra Universitet i Oslo. De to svært kompetente professorene i kommisjonen kom på uvanlig lite som kunne vært forbedret, og oppgaven ble for sikkerhets skyld nominert til en tverrfaglig pris for fremragende kjønnsforskning. (Prisen gikk riktig nok til en avhandling om gynekologi. Jeg skal ikke si mer om det enn at juryen må ha hatt en svært krevende oppgave med denne åpenbart svært tverrfaglige forskningsprisen!)

Kristin Hatledal er i dag er 28-årig småbarnsmor og lektor bosatt på Lillestrøm, som har holdt en lav offentlig profil de siste par årene. Hun har med sin karakteristiske møysommelighet arbeidet med en bok som nå er ferdig. Og som bekrefter at hun er både en av Norges mest talentfulle unge historikere og en av bokhøstens mest spennende debutanter.

OG EN BOK

Kvinnekamp setter altså fokus på norske kvinners innsats under 2. verdenskrig. Og det trengs. Satt på spissen har krigshistorikerne i Norge vært for lite opptatt av kvinner, mens kvinnehistorikerne har vært for lite opptatt av krigen. Følgen er at mange spennende og viktige heltedåder utført av norske kvinner under krigen har falt mellom alle stoler, og blitt liggende igjen på gulvet uten å være synlig for senere generasjoner. Til unge Hatledal som representant for en ny historikergenerasjon altså plutselig løfter dem opp og frem i lyset.

Det har de siste årene sant nok vært en økende interesse for kvinner og 2. verdenskrig hos de nasjonale forlagene og deres lesere i Norge. I 2009 fikk unge Helle Aarnes høye salgstall og gode anmeldelser for en journalistisk fremragende bok om et utvalg kvinneskjebner fra krigen. I 2010 gjorde unge Mari Jonassen det samme med en intervju- og portrettbok om et utvalg gjenlevende motstandskvinner. Men det er først nå, med den enda yngre Kristin Hatledals bok i 2011, at vi får den etterlengtede historiske og samlede fremstillingen om norske motstandskvinners innsats og betydning. Og at den var større enn hva man tidligere har antatt, forstår man da etter få sider.

Kristin Hatledal hadde 30 kilometer som sin klart beste distanse den gang hun deltok i NM, og er en tålmodig og iherdig milsluker også som historiker. Hun går flere runder over hele løypa, og tråkker den opp både i bredden og dybden – ved hjelp av bøker og artikler så vel som gammelt arkivmateriale og nye intervjuer. Kvinnekamp gir et godt overblikk over bredden i kvinnenes motstandskamp. Leseren får glimt av kvinner som utførte høyst ulike oppgaver innenfor den militære motstandskampen og etterretningsarbeid, men også fra andre kvinners innsats i den illegale pressen, flyktninghjelpen og foreldreaksjonen.

Med eksempler fra nær sagt alle fylker får Hatledal klart frem at også kvinnenes motstandskamp var en bred nasjonal folkebevegelse. Boken bidrar dermed også til å nyansere tidligere bøker om motstandskampen, som geografisk ofte i for stor grad har fokusert på Oslo-området. Også politisk dekkes spekteret uvanlig bredt, idet boken også inkluderer utførlig omtale av den særlig undervurderte og fortiede innsatsen til kvinner i Norges Kommunistiske Parti. Vel 20 år etter Den kalde krigens slutt, er det på overtid at også deres innsats i kampen mot okkupasjonsmakten og nazismen nå kommer frem fra fortielsen.

Oversiktskapitlene i boken er fortellende spenning mens man leser – og historie til ettertanke når man har lagt den fra seg. Kvinnekamp bråstarter med historien om Sigrid Hammerø, som ble arrestert av Gestapo på Vestbanen 20. juli 1944 – og henrettet på Grini sammen med to andre motstandskvinner alt dagen etter. Det fortsetter med et vidt spekter av historier som spenner fra det muntre til det tragiske. Til de muntre hører den 19 år gamle studenten Wenche Tenvig, som med en sekk fallskjermer på ryggen ikke bare fikk bløffet seg ut av en tysk kontroll på toget – men også fikk tyskerne til å bære sekken av toget for seg. Til de avgjort tragiske hører historiene om Brynhild Strøm og Rigmor Hansen, som i 1942 ble slått og torturert til døde av Gestapo.

Smått eventyrlig og med ganske lykkelig slutt fremstår Askeladden-historien om den yngste kvinnen i boken. 12-årige Sigrid Svendsby fra Østfold kjørte etter at storebroren ble arrestert en rekke turer med hest og slede over grensen til Sverige – med flyktninger skjult i sleden og gjennom et område bevoktet av tyske elitesoldater. Hun ble aldri avslørt under krigen, og gikk som 15-årig krigshelt i 1945 tilsynelatende ganske uaffisert videre med livet sitt.  I likhet med mange eldre motstandskvinner ba Sigrid Svendsby ikke om noen heder eller ære for sin krigsinnsats – og fikk det da heller aldri.  Det ble mange medaljer til og taler for menn som hadde gjort en stor krigsinnsats i de kommende årene. Kvinnene som hadde risikert sitt liv for andre gled nesten uten unntak helt ut av offentlighetens lys. Hatledals drøfting rundt årsakene til dette er interessant lesning, som kan gi mange lesere ny forståelse både av etterkrigstiden og dens historieskrivning.

Mest engasjerende er det likevel bokens lengre og mer dyptgående portretter av utvalgte motstandskvinner med særlig interessante krigshistorier og livsskjebner. Boken stiger mot slutten med dobbeltportrettet av “to søstre i kamp” – hvor NKP-erne Olaug og Leikny Karlsens svært dramatiske historie fra krigen rulles opp. Og den tar av ytterligere med avslutningskapitlene “spion på terrassen” (om Anne Marie Breien) og “den gåtefulle dobbeltagenten” (om Dagmar Lahlum).

Historien om 2. verdenskrig ble de første tiårene etter krigen i stor grad skrevet om og av menn – og som enten svarte skurkehistorier eller hvite heltehistorier. Med 66 års avstand til krigens slutt tegner unge Hatledal nå et langt mer nyansert bilde av kvinnene hun skriver om. Dagmar Lahlum innledet under krigen ganske spontant et forhold til en britisk agent hun etter alt å dømme trodde var en tysk soldat. Anne Marie Breien innledet høyst bevisst et forhold til en mann hun godt visste var både tysk offiser og krigsforbryter.  Dagmar Lahlum ble fengslet og fratatt stemmeretten etter krigen, og bar sine hemmeligheter med seg alene gjennom resten av livet.  At hun hadde vært dobbeltagent kom først frem mange år etter hennes død. Anne Marie Breien slapp å få noen juridisk dom etter krigen, men måtte leve videre med ryktene og mistankene hele sitt liv. Omstendighetene er uklare og åpner fortsatt for tolkninger på flere viktige punkter. Både Dagmar Lahlum og Anne Marie Breien beveget seg i sine dramatiske ungdomsår rundt i et gråsoneland vi neppe noen gang vil få full klarhet i, men som det likevel er vel verdt å bli kjent i.

Min første historiske krigsroman fikk i fjor tittelen Menneskefluene. Den henspilte på mennesker som en gang i livet har opplevd noe så dramatisk, eller om man vil traumatisk, at de senere fortsetter å kretse rundt det. I min første roman er det mange mennesker som fortsatt kretser rundt slike sterke opplevelser fra okkupasjonsårene under 2. verdenskrig. Som omtalt i en tidligere bloggartikkel tenkte jeg ut hele handlingen og persongalleriet til Menneskefluene i løpet av en to timers togtur mellom Oslo og Gjøvik. Det kan passe nå å avsløre at jeg da var i svært inspirert stemning på vei hjem etter en lengre samtale med Kristin Hatledal – om norske motstandskvinner og deres skjebner senere i livet.

Den ferdige boken hennes bør nå kunne inspirere både forfattere og andre lesere til videre tanker rundt temaet. Man kan tidvis bare spekulere på hvordan resten av livet for noen av de omtalte kvinnene på godt eller vondt kunne blitt helt annerledes, hvis de bare hadde vært litt mer heldig eller uheldig i kritiske situasjoner under 2. verdenskrig. Det gjelder selvsagt de 26 i dag nærmest glemte kvinnene som mistet sine liv som direkte følge av sin innsats i motstandskampen, men også langt flere av de som overlevde. Og det er et tema også mennesker vår tids Norge denne høsten kan ha godt av å reflektere (enn si spekulere) litt rundt. Marginene kan være skremmende små i slike dramatiske situasjoner: Mellom liv og død, men også mellom et meningsfylt og et ødelagt liv.

ÅRETS GAVETIPS NUMMER EN!

Jeg er som alle for lengst har forstått altså absolutt ikke habil til å skrive noen anmeldelse av denne boken. Hadde jeg likevel gjort det ville jeg, tro mot min natur, for øvrig hatt noen kritiske marganmerkninger også til den.

Men tross inhabiliteten og marganmerkningene, føler jeg det nå likevel som min plikt å anbefale denne boken for alle historieinteresserte lesere av min forfatterblogg.

Det er altså litt fordi Kristin Hatledal er en svært talentfull og leseverdig historiker.

Men det er mest fordi hun i sin debutbok forteller dramatiske og tankevekkende historier som alt for lenge har vært fortrengt i norsk historieskrivning. Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner er blitt mer spennende og engasjerende enn de aller fleste av høstens krimromaner – og samtidig en svært viktig ny bok både for norsk kvinnehistorie og for norsk krigshistorie.

DERFOR er den, med all respekt for flere andre gode kandidater, mitt gavetips nummer én i klassen for historiske bøker i år.

Kristin Hatledal presterte altså å bli nominert til en forskningspris alt for sin masteroppgave. Det gjenstår å se om det nå kan rekke til en sakprosaprisnominasjon for hennes første bok. Samt om mange nok av de stadig flere historieinteresserte bokkjøperne i Norge vil kjenne sin besøkelsestid og sikre seg denne historiske sakprosajuvelen fra Samlagets høstkatalog.

 

 

 

 

Hans Olav Lahlum
Historiker, forfatter, skribent, kommentator, politiker og sjakkspiller.
2 kommentarer
  1. […] 2006 ikke selv stiller til start der med en ny bok. Innenfor denne kategorien tok jeg (jfr. forrige blogginnlegg) sjansen på alt i slutten av september å utrope Kristin Hatledals Kvinnekamp. Historia om norske […]

    2. desember 2011 kl 10:33
  2. […] 2006 ikke selv stiller til start der med en ny bok. Innenfor denne kategorien tok jeg (jfr. forrige blogginnlegg) sjansen på alt i slutten av september å utrope Kristin Hatledals Kvinnekamp. Historia om norske […]

    2. desember 2011 kl 10:36

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *