“HVILKE TO BØKER…

… fra årets bokhøst vil du anbefale som julegave i år?”

Spørsmålet hjemsøker kjente forfattere først fra bokklubbene i september, så fra avisene i oktober, og så fra lesere i november. Nå som desember omsider er i gang, kan det være på tide å besvare spørsmålet med å presentere min liste over anbefalte julegavebøker for 2011. Den omfatter – om noen skulle tro annet – mye mer enn to bøker. Jeg skal utnytte den store takhøyden på Cappelen Damms forlagsblogg til her å anbefale bøker fra ikke mindre enn åtte konkurrerende forlag.

Mine bokanbefalinger er personlige og blir naturlig nok da sterkt preget først av mine interesseområder og så av mine litterære smakløkker innenfor disse interesseområdene. Det blir ingen kokebøker og definitivt ingen lavkarbobøker å finne på denne listen. Ei heller noen bøker om vedhogging. Det finnes mange anbefalingsverdige bøker fra årets bokhøst som på grunn av interesseområder og/eller litterære smakløkker aldri ble tatt i betraktning her. Kort sagt bør ingen av mine forfatterkolleger ta det personlig hvis de ikke finner igjen sitt navn i denne bloggartikkelen.

Jeg starter med historiske bøker, som jo er min første og viktigste hjemmebane – selv om jeg for første gang siden 2006 ikke selv stiller til start der med en ny bok. Innenfor denne kategorien tok jeg (jfr. forrige blogginnlegg) sjansen på alt i slutten av september å utrope Kristin Hatledals Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner (Samlaget) til høstens anbefaling nummer én. Det har senere ikke skjedd noe som endrer på det. Unge Hatledal har fått svært gode anmeldelser i opp til flere av de største avisene, og ingen andre forfattere har slått i bordet noen bedre og/eller viktigere ny bok om vår nasjonale historie.

Som anbefaling til de mange bokleserne der ute med interesse for norgeshistorie, vil jeg imidlertid gjerne legge til to bøker jeg senere har lest raskt og med stor interesse: Asbjørn Jaklin De dødsdømte. 25 menn, 25 henrettelser, ett oppgjør(Gyldendal) og Roy Andersens Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska (Aschehoug). De dødsdømte er mindre nyskapende enn overnevnte Kvinnekamp, siden mye allerede er skrevet om de 25 norske menn som ble dødsdømt og henrettet for landssvik etter 2. verdenskrig. Den kvalitetsbevisste journalisten Jaklin har imidlertid som vanlig gjort et svært solid researcharbeid og skriver fortsatt lett og godt. Resultatet er blitt en både spennende og tankevekkende bok, som alle senere bøker om landssvikoppgjøret i Norge vil måtte forholde seg til.

Roy Andersen er også en dreven journalist med store historiske kunnskaper, som også har levert en ny svært leservennlig populærhistorisk bok. Hans bok om nordmenn som gjorde seg bemerket i Alaska på slutten av 1800-tallet og de første tiårene av 1900-tallet, er engasjerende lesning som også gir god innsikt i en viktig tidsperiode både i Norges og USAs historie. Redningsmenn og lykkejegere ble uventet, men slett ikke ufortjent, brageprisnominert i klassen for sakprosa. Den fortjener langt flere lesere enn den har fått så langt.

For de med stor interesse for internasjonal politikk og/eller amerikansk historie i videre forstand enn Alaska, må årets anbefaling fra meg bli en riktig gammel dansk i ny norsk oversettelse. Den legendariske historikeren og journalisten Erling Bjøl er fortsatt min favoritt nummer én på listen over fremragende danske historiefortellere. Snart 70 år etter at han arbeidet som journalist for BBC i London under 2. verdenskrig, og snart 50 år etter at han fikk sitt første professorat i Danmark, er Bjøl fortsatt vel verdt å lese selv når han skriver om Barack Obamas presidentperiode og USAs utfordringer for 2010-tallet.  Noe som blir en enda mer imponerende prestasjon når man tillegger at forfatteren nå i en årrekke har vært tilnærmet blind! Han fyller 93 år 11. desember, og har svært godt fortjent et uventet godt boksalg i Norge som kombinert bursdags- og julegave i år.  Erling Bjøls USAs historie er det mest lettleste og leseverdige ett binds verk om USAs historie som så langt er utgitt på noe skandinavisk språk. Dreyers forlag skal ha stor takk for at den nå også foreligger i norsk oversettelse.

Hva angår dagsaktuell norsk politikk er min første anbefaling Bård Vegar Solhjells Solidaritet på ny (Samlaget). Jeg tilhører samme politiske parti som forfatteren, er en venn av ham og er nevnt på takkelisten i forordet. Men støttet av gode anmeldelser fra ulike aviser tillater meg likevel å mene at dette er blitt en sjeldent perspektivrik bok om politikken og samfunnsutviklingen både i Norge og verden for øvrig. En toppolitiker som også er en svært godt kvalifisert statsviter skriver her ut sine tanker om en rekke aktuelle og interessante temaer – og viser en forbilledlig evne til å se dem i sammenheng. Denne typen politiske refleksjonsbøker har ofte vært savnet mellom stablene av memoarer av og biografier om norske politikere. Sjangeren er ikke lett å mestre. Det er ikke mange av dagens norske politikere som i den kan skrive over 400 sider og fortsett holde på lesernes oppmerksomhet. Det har SVs parlamentariske leder Bård Vegar Solhjell klart. Resultatet er blitt en bok som bør være både til nytte og ettertanke for politisk interesserte mennesker i alle partier.

Fortsetter man derfra til bøker med fokus på dagens politiske Norge og dets ledere, er stabelen ikke for stor i år. Blant de som finnes er Thor Viksveen Jens Stoltenberg. Et portrett (Pax) klart den mest aktuelle. Det er selvsagt høsten 2011 alt for tidlig å komme med noen slags historisk oppsummering av Jens Stoltenbergs karriere. Viksveen er seg bevisst det, og gir et godt journalistisk portrett av statsministeren så langt – oppdatert etter sommerens dramatiske hendelser og med en del nye ting fra Stoltenbergs tidligere karriere.

Viksveens bok er basert på anonyme kilder og uten kildehenvisninger, og oppfyller altså ikke kravene til å være en historisk biografi. Blant de som gjør det er Tor Bomann-Larsen. Æresordet (Cappelen Damm) den mest interessante bokmursteinen i høst. Bind fem (!) av Bomann-Larsens stort anlagte biografiprosjekt om Kong Haakon VII bringer i og for seg ikke mye sensasjonelt nytt om hovedpersonen selv. Men den inneholder til gjengjeld mye spennende om miljøet og aktørene rundt den legendariske kongen – inkludert daværende kronprins og senere Kong Olav V. Herunder gir Æresordet ny innsikt rundt utbruddet av 2. verdenskrig i Norge, som forblir et av de mest omtalte og omstridte temaene fra vårt samfunnsliv i etterkrigstiden.

Høstens historiske biografiduell utkjemper Carl Emil Vogt Fridtjof Nansen. Mannen og verden (Cappelen Damm) og Harald Dag Jølle Nansen. Oppdageren (Gyldendal). Som titlene antyder er hovedfokuset satt på ulike deler av Nansens virke. Historiker Jølle har fått de beste anmeldelsene, mens historiker Vogt ble nominert til Brageprisen. Dermed bør lesere med interesse for nasjonalikonet Fridtjof Nansen og/eller hans tid åpenbart lese begge for å gjøre seg opp egen mening – både om Nansen og hans biografer.

Bøker om reiser og geografi strekker tiden sjelden til for at jeg leser. Jeg vil nok nå gjøre et unntak for Simen Ekerns Roma. Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv(Cappelen Damm). Litt fordi Brageprisvinneren for sakprosa er noe man uansett bør teste ut. Litt fordi Roma er en sjeldent viktig og interessant by, både i nåtid og fortid. Samt mye fordi journalisten og Italia-eksperten Simen Ekern på en instruktiv måte kombinerer politikk, historie, geografi og kultur i sine bøker.

Hva angår romaner vil jeg begynne med å anbefale nye norske versjoner av en klassiker og en ny internasjonal bestselger med handling fra tidligere tider: Hans Fallada  Alle dør alene (Dinamo) og Julie Orringer Den usynlige broen(Gyldendal). Tyske Hans Fallada (1893-1947) hadde en tragisk livshistorie som i seg selv kan være et spennende grunnlag både for romaner og biografier. Da forfatteren etter Hitler-regiments fall slapp ut av sinnssykehuset sommeren 1945 var han både psykisk og fysisk en nedbrutt mann, og lanseringen av sin største roman to år senere fikk han aldri oppleve. Men mellom der rakk den kronisk uberegnelige Fallada, i sin siste intellektuelle raptus, altså å skrive ut en av de fortsatt mest fascinerende romanene fra fascismens tidsalder. Inspirert av en Gestapo-mappe om et ektepar som i 1943 ble avslørt, dødsdømt og henrettet for å ha spredt naive opprop mot nazismen og krigen, skildret den halvt sinnssyke rusmisbrukeren Fallada med sjelden innsikt og realisme ulike mennesketyper og menneskeskjebner der ute i krigsårenes Berlin. Den vinteren i 1946-47 løp Hans Fallada om kapp med døden for å få skrevet ferdig Alle dør alene. Heldigvis for oss i senere generasjoner hadde forfatteren vunnet denne sin siste kamp da han morgenen 5. februar 1947 ble funnet død – alene i sin sykehusseng.

38 år gamle Julie Orringer fra USA tilhører definitivt de senere generasjoner. Hun beveger seg 65 år senere tilbake til Falladas tid og rom med sin historie om tre brødre i Budapest og Paris i mellomkrigstiden og under 2. verdenskrig. Hennes roman Den usynlige broen er en ny tankevekkende roman om en jødisk families skjebne i denne tidsperioden. Det er samtidig også en av høstens mest engasjerende og særpregede kjærlighetsromaner. Det kan kort sagt trygt konstateres at Orringer i sin første roman lever opp til de høye forventningene skapt av hennes tidligere novelleutgivelser. Det gjenstår å se om hun kan oppfylle nye og enda høyere forventninger i den nye romanen hun nå arbeider med. I så fall snakker vi om en av de mest spennende romanfortellerne så langt i 2000-tallets verdenslitteratur.

Hva angår nye norske romaner tilhører jeg de som prinsipielt definitivt vil lese Jan Kjærstads nyeste roman før Karl Ove Knausgårds, men som praktisk ikke har fått lest noen av dem ennå. Den norskproduserte romanhøsten anno 2011 forekommer relativt jevn, uten de 2-4 åpenbare toppene man ofte har sett tidligere. Jo Nesbø stiller i særklasse på salgstall, og det er mye krim på de svært foreløpige topplistene for opplagstall.  Dermed er vi over på min andre og nyeste hjemmebane: Kategorien krimromaner. Den blir stadig større, og er nå blitt så differensiert og spesialisert at det er nærmest umulig å anbefale én roman. Julegavetipsene her må derfor bli flere og kortere.

Jeg anbefaler etter dette i klassen for “norske krimromaner 2011” Vinterstengt av Jørn Lier Horst (Gyldendal) til tilhengerne av lavmælt og realistisk politikrim. Gjenferd av Jo Nesbø (Aschehoug) til de som heller vil ha en storslått og urealistisk spenningsroman. Jeg kan se i mørket av Karin Fossum (Cappelen Damm) til lesere som foretrekker lett morbid psykologisk krim. Giftstrøm av Eystein Hanssen (Vigmostad & Bjørke) til alle som ønsker lettlest journalistkrim. Straffen av Jan Mehlum (Publicom) til sosialrealismefansen. Samt selvsagt Slakteren av Øystein Wiik (Aschehoug) til de virkelige feinschmeckerne med sans for kunstkrim.
Eneste norske kandidat i klassen for klassisk intellektuell krim a la Agatha Christie ser ut til å være Hans Olav Lahlums Satellittmenneskene (Cappelen Damm)… Så derfor skal jeg nå avslutte denne listen med å si at det selvsagt ikke ville være passende om jeg her hadde anbefalt en bok i den underkategorien.
🙂

Hvis jeg helt til slutt altså virkelig må peke på bare to bøker fra bokhandlerhyllene som julegavetips i år… Så får altså da i år bli to bøker på nynorsk og to sakprosafattere fra Samlaget. I betydningen Kristin Hatledal og Bård Vegar Solhjell.

Men de er da to valg veldig etter min personlige smak både for temaer og forfattere. Og hvilke bøker som bør anbefales som julegaver må selvsagt alltid ses an etter hvem man har tenkt å gi dem til. Fortsatt lykke til med valget av årets julegaver ønskes med disse ord både forfatterkolleger og alle andre bokinteresserte!

Hans Olav Lahlum
Historiker, forfatter, skribent, kommentator, politiker og sjakkspiller.
1 kommentar
  1. Marie Barsnes:

    Eg har sett stor pris på begge bøkene til Hans Olav Lahlum, så han kan du trygt anbefala 🙂

    13. desember 2011 kl 10:48

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *