Det lange tilløpet

Torsdag 19. januar 2012 skjedde det for første gang. Min nye krimroman Katalysatormordet poppet opp for forhåndsbestilling i en nettbokhandel – med forsidebilde og forlagsomtale. Haugen bok i Volda var som vanlig først ute og skal få denne artikkelens eneste link for det:

http://www.haugenbok.no/resverk.cfm?st=free&q=Katalysatormordet&p=1&r=4&cid=234952

Som vanlig fulgte Tanum, Ark, Norli og de store bokhandelkjedene raskt etter Haugen bok. Mandag 23. januar var min nye roman alt ute for forhåndsbestilling i nesten alle nettbokhandlene.

Ja, jeg følger fortsatt åpenbart med når mine nye bøker popper opp i nettbokhandlene. Og ja, selv om jeg nå har opplevd det sju ganger før gir det fortsatt en merkelig følelse av skrekkblandet fryd å se en egen bok komme opp der for første gang.

Den noe spesielle historien om min nye krimroman Katalysatormordet skal jeg fortelle på lanseringsfesten mandag 30. januar. For denne artikkelens formål kan kort konstateres at det er rundt 18 måneder siden jeg utviklet ideen og skrev ut startscenen, nesten seks måneder siden jeg fullførte førsteutkastet, og to måneder siden jeg sendte forlaget endelig versjon av det. Samt 23 dager siden jeg passerte forfatternes Kapp det gode håp og sendte forlaget den korte listen over de siste korrekturrettelsene som skulle inn før trykkingen.

Romaner har oftere en lengre tilblivelseshistorie enn mennesker. 18 måneder er slett ikke noen sensasjonelt lang tilblivelseshistorie for en roman. Men denne romanen har hatt en i hvert fall for meg sjeldent intens og interessant tilblivelseshistorie. Den er et uten sammenligning mer komplisert byggverk enn mine to tidligere krimromaner. Jeg har brukt et tusentalls timer på å få på plass alle detaljer ved denne forsiden og disse 345 sidene. Og mange flere enn meg har i 2010 og/eller 2011 brukt av sin tid på å hjelpe til med å få den best mulig. Det gjelder fremfor alt de to andre medlemmene av det såkalte sikkerhetsrådet for mine krimromaner – forlagsredaktør Anne Fløtaker og rådgiver/romanfigur Mina Finstad Berg. Begge har fulgt prosjektet hele veien fra første idé til siste korrektur, og brukt svært mye tid og energi på å hjelpe meg med å få den best mulig. Anne og Mina har vært de viktigste gode hjelperne, men langt fra de eneste. Setter jeg nå opp listen over de som på ulike måter har bidratt til arbeidet med denne romanen blir det et tjuetalls personer – ikke medregnet de som har arbeidet med teknisk produksjon og markedsføring…

At denne krimromanideen var den av mine skjønnlitterære ideer som har størst potensial er alle som har vært inne i prosessen enige om. Det gjenstår nå “bare” å se hvor godt jeg har klart å realisere det potensialet. Manglende hjelp kan jeg åpenbart ikke skylde på, verken fra forlaget eller fra min nærmeste krets. Blir Katalysatormordet en skuffelse for anmelderne og alle andre lesere der ute, må jeg i så måte bare sitere statsministeren jeg for fem år siden startet min forfatterkarriere med å skrive en biografi om: “Ansvaret er mitt og mitt alene”.

Torsdag 5. januar sendte jeg forlaget en e-post med siste korrekturliste for Katalysatormordet. Samtidig som jeg sendte den e-posten, startet jeg på det som jeg i resten av denne artikkelen vil kalle det lange tilløpet. Som altså da er perioden fra man som forfatter sender fra seg manuset og til man står der med den ferdige boken på lanseringen. Tilløpet varer bare noen få sekunder i de fleste idretter som har et tilløp. For en forfatter varer det vanligvis 4-6 uker.

Jeg har flere ganger tidligere sammenlignet en kjent forfatter som venter på en boklansering med en skihopper som står igjen på toppen av bakken og venter på sin tur i et mesterskap. Situasjonene har åpenbare paralleller. Det gjelder særlig hvis man sammenligner en skihopper som har hatt uventet god klaff med sitt første hopp med en forfatter som har hatt uventet god klaff med sin første bok. I begge tilfeller kan det være store sjanser til heder, ære, utmerkelser og penger hvis man kan prestere også på andre forsøk. Men i begge tilfeller er fallhøyden åpenbar: Det vil bli en pinlig iøynefallende og mye omtalt nedtur hvis man mislykkes.

Snakker man om en forfatter som venter på lanseringen av en ferdigskrevet bok etter å ha hatt klaff på to eller flere bøker tidligere, ligner situasjonen nok likevel enda mer på en høydehopper i en mesterskapsfinale. Potensialet og spensten er bevist. Men listen flyttes litt opp og publikums forventninger øker litt for hvert vellykkede forsøk. Man kan ha prestert sterke resultater tidligere og/eller man kan ha sett svært imponerende ut under oppvarmingen. Men det kommer uansett raskt et øyeblikk hvor kameraenes linser og publikums blikk peker nådeløst kritisk på deg, og hvor du må prestere på kommando – med en tilsynelatende skremmende stor fallhøyde. Har man lyktes på flere høyder tidligere vil man nok få flere forsøk selv etter et grovt riv. Men listen faller ubønnhørlig, man blir stående igjen på samme høyde med et tilbakeslag i konkurransen – og kan fort være ute av den hvis det blir tre riv på rad.

I kveld er det fredag 27. januar 2012. Jeg sitter alene i mitt skriverom på Gjøvik, ser ut i nattemørket og tenker at nå er det lange tilløpet snart over for denne gangen. I går var jeg invitert til NRK for opptak av det første radiointervjuet om den nye romanen. I gangen der ble jeg for første gang stoppet av en leser som hadde funnet og kjøpt Katalysatormordet i en bokhandel. Han het forresten Dan Børge Akerø, og det ble en svært hyggelig opplevelse. Men når én leser har funnet og kjøpt boken min i en bokhandel, innebærer det at den snart er ute i nesten alle landets bokhandler – og klar for alle leseres kritiske blikk. Forventningene for min andre krimroman var faretruende store etter at den første gikk ut i over 20 000 innbundne eksemplarer. Forventningene for den tredje er rimelig nok enda større nå som den andre har gått i over 30 000 og kom med på topp ti-listen for fjorårets nye norske romaner. Det sitter mange tusen lesere der ute i nattemørket som har gledet seg til den tredje romanen og forventer seg mye igjen for pengene når de kjøper den. Det er forståelig, det er flott – og det er litt skummelt.

Lørdag morgen er visst nå bare få timer unna. Da kommer det minst to store intervjuoppslag om romanen på trykk i avisene. Søndag kveld sender NRK P1 det første radiointervjuet om saken. (et for øvrig originalt dobbeltintervju med både romanforfatter og romanfigur i studio!) Mandag morgen er jeg gjest i Nitimen på NRK P1 for å snakke om romanen. Og mandag kveld klokken sju starter den store lanseringsfesten, slik det ser ut med et uventet tallrikt publikum av journalister og andre interesserte i Cappelen Damms storslåtte lokaler i Akersgata. Da er jeg definitivt ferdig med tilløpet og på vei opp i den løse luften. Ingen kan forutse hva de neste dagene vil bringe av medieomtale og leserreaksjoner.

Utsiktene blir på noe vis nå enten dårlige på kort sikt eller dårlige på litt lengre sikt. For enten mislykkes jeg – og da river jeg jo her og nå. Eller så hever jeg forventningene og listen ytterligere noen hakk – til et nivå det blir svært vanskelig å nå opp til neste gang…

Få norske forfattere når noen gang i livet opp til rekordhøyder, og enda færre gjør det uten nedturer underveis. Så jeg tenker i kveld at det første rivet og den første store nedturen vel uansett snart må komme nå. Men enn så lenge er det jo spennende å være med i konkurransen og å ha muligheten til å sette en ny personlig rekord. Og uansett er man svært privilegert så lenge man får drive med ting man liker så godt å drive med.

Så når jeg rundt klokken halv åtte på kvelden mandag 30. januar tar spranget opp på scenen under romanlanseringen for Katalysatormordet, har jeg nok den samme spente og blandede følelsen som jeg tror at en høydehopper har ved innløpet til tredje høyde i en viktig finale. Jeg vil frykte en hard nedtur, men samtidig håpe og tro på et nytt løft. Underveis i det lange tilløpet har det for meg aldri kjentes mer spennende og lovende enn det gjør nå. Så tross fallhøyden håper jeg – som høydehopperen i mesterskapsfinalen – på et størst mulig publikum og mest mulig oppmerksomhet rundt arrangementet.

Det lange tilløpet har vart lenge nok nå. Jeg kan ikke under noen omstendighet få noen flere dager til forberedelse før det store spranget, og hadde jeg kunnet få det ville jeg ikke blitt noe bedre forberedt av det. Så nå får det bare våge seg med romanen Katalysatormordet. Og jeg får bare håpe at jeg slipper å konkludere om denne romanen slik det i sin tid ble konkludert om arbeidet til en tidligere statsminister jeg ikke har skrevet bok om: “Det fikk bære eller briste. Og det brast!”

Knut Gørvell

Jeg er utviklingssjef for skjønnlitteraturen i Cappelen Damm. Jeg brenner for å formidle litteratur til det norske folk. Jeg og kjæresten min har til sammen seks barn, så denne bloggen vil i tillegg til tanker om bøker og kultur også handle om livets viderverdigheter i en storfamilie i en travel hverdag med 8 B-mennesker.