Påskekrimmysteriet

Krimforfatteren i aktuell modus.

Ukene og dagene før påske er blitt en travel arbeidsperiode for kjente krimforfattere i Norge. I forrige uke holdt jeg krimforedrag i Skedsmo på mandag, i Stavanger på onsdag og i Bergen på torsdag. Mandag 2. april ble jeg på få timers varsel innkalt til direktesendt TV-debatt om påskekrim i NRKs Dagsnytt atten – i svært godt selskap med forfatterkollega Tom Egeland og skribent Fredrik Wandrup. I dag (onsdag) blir jeg sammen med min reflekterte og kunnskapsrike forfatterkollega Torkil Damhaug intervjuet om krim over cirka fire helsider i Dagsavisen.

Skrivebordet har fanget nå. Så i dag blir jeg sittende her med en artikkel til Cappelen Damms utmerkede forlagsblogg – for å systematisere mine tanker om løsningen på det store påskekrimmysteriet.

Krimlitteratur finnes i dag i så godt som alle verdens land, og påske blir det jo på en eller annen måte i alle verdens land. Men den sterke koblingen mellom påske og krim finner man likevel fortsatt bare i Norge. Her synes oppmerksomheten og bevisstheten rundt påskekrimmen til gjengjeld å være større enn noen gang. Hvorfor det er slik blir jo da et fascinerende påskekrimmysterium som krever en oppklaring.

Å løse det norske påskekrimmysteriet kan synes å være en oppgave for en historiker mer enn for en krimforfatter. Fredrik Wandrup og flere andre beleste journalister har fremhevet historien om krimromanen Bergensbanen plyndres i natt fra 1923. Den legendariske forfatteren Nordahl Grieg hadde i stor fart skrevet romanen sammen med Gyldendal-konsulenten Nils Lie – etter å ha fått forlagssjefen (og storebroren) Harald Grieg med på ideen om en storslått lansering før påskeferien. Lanseringen ble en suksess, og historien er et naturlig startpunkt for den norske påskekrimtradisjonen.

En ren historisk forklaring er likevel utilstrekkelig. Bergensbanen plyndres i natt huskes i dag stort sett bare for historien om lanseringen, og er ingen tilstrekkelig forklaring på den sterke stillingen for påskekrim i Norge nær 90 år senere. Den historiske kontinuiteten tilbake til 1923 er heller ikke overbevisende. I lange perioder de kommende tiårene ble det utgitt ganske få krimbøker i Norge, og de som kom ble i ganske liten grad knyttet opp mot påsken av lesere og media. I forbindelse med mine historiske bøker har jeg gjennomgått en rekke årganger av ulike aviser fra 1920- til 1960-tallet. Det kan trygt konstateres at avisene den gang var langt mindre opptatt av krim før og under påsken enn hva tilfellet er blitt de siste tiårene. Påskekrim var i store aviser og for store lesergrupper knapt et etablert begrep selv mot slutten av 1960-tallet.

Vi snakker altså om en særnorsk tradisjon som har et startpunkt tidlig i mellomkrigstiden, men som samtidig har utviklet seg sterkt utover i etterkrigstiden. Påskekrimtradisjonen slik vi kjenner den i dag fremstår kanskje først på 1980-tallet – og er blitt styrket utover 1990- og 2000-tallet. Vår tids påskekrimtradisjon er basert på noen strukturelle faktorer i det norske samfunnet. En kombinasjon av god økonomi, høyt utdanningsnivå og velutviklet nasjonal kulturbevissthet gjør at Norge i dag konkurrerer med Island om å ha verdens mest boklesende befolkning. Påskeferien i Norge er lenger enn i mange andre land, og den har fått en annen form enn i mer urbane og tettere befolkede land. Påsken er i Norge blitt høytiden hvor nesten alle de som har hytte valfarter dit, og hvor mange av de andre enten er hjemme sammen med familie eller reiser bort sammen med familie.

Det er ikke det spor rart at påsken da også er blitt en høytid hvor det leses og diskuteres mange bøker blant unge og gamle rundt i de tusen hjem. Men det gjenstår fortsatt spørsmålet om hvorfor det norske folk blant alle andre bøker i så stor grad foretrekker å lese krim i påsken?

Det kan være på sin plass å stille det kritiske motspørsmålet om det virkelig selges så mye påskekrim i Norge? På den landsomfattende topp ti-listen for skjønnlitteratur siste uken før påske, var nemlig bare én norsk krimroman inne. Den ene var Torkil Damhaugs Ildmannen – som tross et stort salgsløft etter en velfortjent Rivertonpris ikke nådde høyere opp enn til tiendeplass. På den siste pocketlistens topp ti finner man to norske krimromaner: Jørn Lier Horsts Vinterstengt klatrer opp til femte og min Satellittmenneskene opp til åttende. Flere kjente norske krimromanforfattere har tydelig siktet seg inn på påskesalget: Jørgen Brekke, Chris Tvedt og jeg valgte alle i år å satse på en tidlig lansering i januar-februar. Vi får et løft i salgstallene frem mot påske, men ikke noe nær tallene fra julesalget ved en lansering fra høsten.

Norske krimromaner selger likevel frem mot påske klart bedre enn andre norske romaner. Og regner man med utenlandsk krim og novellesamlinger blir rundt halvparten av bøkene på toppselgerlistene både for innbundne bøker og pocketbøker krim. I år er Cappelen Damm, Gyldendal og Juritzen før påske ute med hver sin krimnovellesamling – og alle tre ser ut til å selge godt. Cappelen Damm har endog funnet marked for en samling med historiske krimnoveller fra perioden frem til 1918. Både forlagene og bokhandlene merker en økt interesse for krim i ukene før påske som går langt ut over den generelle økningen i boksalget.

Påskekrimboomen i Norge er kanskje ikke så stor som man tidvis kan få inntrykk av i media. Og den har muligvis utover 2000-tallet endret seg slik at det er blitt flere utenlandske krimforfattere og flere novellesamlinger. Men det er definitivt i 2012 fortsatt en påskekrimboom her i Norge. Påskekrimmysteriet står altså fortsatt uløst.

Forklaringen på den særnorske påskekrimtradisjonen er fra de siste fire tiårene et interessant eksempel på et samspill av faktorer som sammen skaper en nasjonal kulturtradisjon. Krimsalget har gått litt opp i Norge også i perioder hvor boksalget i andre kategorier har gått litt ned. Det store flertallet i den norske befolkning har bedre råd enn før til å kjøpe bøker – og de har mindre dramatikk og færre farer i hverdagen. Bare litt spøkefullt sagt er både utroskap og krimlesning utslag av denne økte trygghet og medfølgende nye søken etter spenning i mange nordmenns hverdag. Økt omfang av krimlesning er jo da definitivt å foretrekke. Og det er altså også en realitet når man ser året under ett.

Beveger vi oss mer konkret over til påskekrimmen, skal det her være usagt om TV-seriene eller bøkene har vært viktigst for utviklingen. Bøkene kom som vanlig først: I 1923 var ideen om TV-sendt krim fortsatt helt fjern i Norge – påske eller ikke. Men et samspill mellom forlagenes krimbøker og NRKs radiosendinger så man stadig tydeligere utover i etterkrigstiden. Etter 1970-tallet har TV-seriene og bøkene utfylt og forsterket hverandre. Svært mange unge lesere har lest sin første krimroman etter å ha sett sin første krimserie på TV i påsken. Forlagene og TV-kanalenes satsing på krim førte etter hvert til flere avisoppslag. Noe som igjen førte til en større interesse fra publikum og en ytterligere økt krimsatsning i påsken både hos TV-kanaler og plateselskap. Påskekrimsnøballen rullet videre – og ble akselerert av betydelig økning i kjøpekraften hos store grupper av norske boklesere utover 1990- og 2000-tallet. Oppstarten av Norsk krimfestival i mars 2012 kom typisk nok mye som et resultat av økende påskekriminteresse – og kan samtidig bidra til å øke den ytterligere.

Vi nærmer oss endelig en forklaring på det særnorske påskekrimmysteriet. Det er imidlertid på sin plass å avslutte med litt skryt av mine norske krimforfatterkolleger. En vesentlig del av forklaringen på påskekrimmens fremgang de siste to tiårene er nemlig at Norge har fått flere krimforfattere på et lesverdig nivå. Internasjonale fremganger for en gruppe norske forfattere anført av Jo Nesbø, har utløst mange medieoppslag og sikkert hatt en effekt også for det nasjonale påskekrimsalget. Viktigere er nok likevel den økte bredden i krimtilbudet.

Med bare et delvis unntak for de nordligste fylkene har Krim-Norge geografisk favnet ganske bredt – både med hvor forfatterne kommer fra og hvor handlingen i bøkene deres utspiller seg. Gjenkjennelseseffekten har således vært betydelig over nesten hele landet. Mange bergensere som ikke leser mye krim ellers kjøper Gunnar Staalesens romaner. Og ingen utenlandsk stjerneforfatter, verken i krim eller andre sjangre, kan slå Knut Faldbakkens salg på Hamar.

Kanskje enda viktigere har norsk krim utover 2000-tallet opplevd en tematisk differensiering og fagspesialisering som gjør at den kan appellere til boklesere med svært ulike interesser. Lesere som liker nyhetslignende journalistkrim har påsken 2012 et stort utvalg fra forfattere som Alexandra Beverfjord, Siri Lill Mannes, Trude Teige og Eystein Hanssen. Voldsom fysisk dramatikk a la amerikanske actionfilmer tilbys også av for eksempel Rikard Spets. I motsatte ende av skalaen kan de psykologisk anlagte kan få mye å tenke på av bøkene til Karin Fossum og Torkil Damhaug, og sosialrealistene av bøkene til fortsatt svært oppegående veteraner som Gunnar Staalesen og Jan Mehlum. De som liker advokatkrim kan trygt anbefales jurist (og Rivertonprisvinner) Chris Tvedt, og de som liker kunstkrim kan anbefales operasangeren Øystein Wiik. Bøkene til Tom Egeland og Jo Nesbø er nesten sikre vinnere for de som ønsker storslåtte spenningsromaner – og det samme er Jørn Lier Horsts bøker for de som ønsker med jordnær og realistisk politikrim. Og de som etter å ha sett Poirot-filmer ønsker å lese klassisk intellektuell krim med handling fra Norge, kan altså denne påsken finne det i denne artikkelforfatterens romaner…

Listen kan både diskuteres og utvides både hva angår sjangre og forfatternavn. Men hovedpoenget er uansett da at norske krimforfattere er blitt en både geografisk og tematisk sterkt sammensatt gruppe. Supplert med oversettelser av utenlandske krimforfattere fra stadig flere land, appellerer norske krimforfattere sammenlagt til en svært stor andel av norske boklesere. Også smalere nisjeforfattere innenfor krim gir dermed viktige bidrag til den norske krimpåsken.

Det skyldes dette et samspill av ulike faktorer at den særnorske påskekrimtradisjonen har utviklet seg og blitt nærmest selvforsterkende. Den er etter alt å dømme da kommet for å bli med videre utover 2010-tallet. Og med den konklusjonen ønskes eventuelle gjenværende lesere av denne artikkelen en fortsatt god lesepåske – med eller uten krimromaner…

Hans Olav Lahlum

Historiker, forfatter, skribent, kommentator, politiker og sjakkspiller.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *