Om ulike litterære smaksløker – i bokanmeldelser

Hans Olav Lahlum. Foto: Fredrik Arff.

Jeg leser i kveld litt i en nyinnkjøpt bok fra en av mine norske krimkolleger. Den er skrevet av Rikard Spets og har tittelen Allahs tårer.

Hva jeg tenker om boken?

For det første at dette slett ikke er en roman for mine litterære smaksløker, uansett om man klassifiserer den som krim eller spenning. Det løpes og skytes alt for mye, og det føles og tenkes alt for lite.

Men for det andre at hvis jeg skulle skrive en bokanmeldelse, ville jeg likevel gitt denne terningkast fem og en svært positiv omtale. Rikard Spets og Juritzen forlag har jo ikke gjort noe forsøk på å skape en roman for meg og andre som liker intellektuell klassisk krim. De har forsøkt å skape en moderne actionthriller (eller «adrenalinpumpende spenning!» som de selv kaller det på bokomslaget). Det har de klart godt. Rikard Spets har åpenbart lagt et omfattende researcharbeid i sitt bokprosjekt, og brukt mye tid på planlegging og skriving. Han har så langt jeg kan bedømme skrevet en av 2000-tallets beste norske romaner i klassen for rene actionthrillere.  (Jeg er forberedt på at de to foregående setningene kan bli klippet ut og brukt i markedsføringen av Juritzen forlag, uten både denne parentesen og de forutgående setningene. Det får våge seg.)

I forlengelsen av det, tenker jeg litt over anmeldelser jeg har lest av egne og andres bøker de siste årene. Igjen tenker jeg da at for mange anmeldelser ikke legger til grunn hva slags bok forlaget og forfatteren har forsøkt å skape, men derimot hva slags bok anmelderen synes at forfatteren og forlaget burde ha forsøkt å skape.

Misforstå meg rett: Jeg synes de aller fleste anmeldere i de aller fleste norske aviser godt har forstått sin rolle og ikke lar sine litterære smaksløker utidig prege bokomtalen. Jeg er alt i alt svært godt fornøyd med anmeldelsene jeg har fått, både for mine historiefaglige bøker og mine krimromaner. Og noen av innvendingene fra de kritiske anmeldelsene har jeg kunnet nikke anerkjennende til. De har jeg tatt med meg til arbeidet med neste bok. Men noen ganger har jeg bare ristet oppgitt på hodet til anmeldelser jeg har lest, både av mine egne bøker og andre forfatteres. Det har vært fordi anmelderens innvendinger egentlig ikke handler om den omtalte bokens kvaliteter, bare om at den ikke passer med anmelderens litterære smaksløker.

Et nærmest karikert eksempel kom for noen uker siden. Religionshistorikeren Hanne Eggen Røisliens svært reflekterte og leseverdige bok Israelerne ble slaktet i en avisomtale – hvor hovedinnvendingen til anmelderen syntes å være at han heller ville lest en bok om palestinerne. Min personlige sympati i dagens politiske konflikter ligger definitivt også mest hos palestinerne. Men jeg ville helt definitivt aldri latt det påvirke hvis jeg påtok meg å anmelde eller omtale en bok om temaet israelerne.

Jeg har vært svært bevisst på ikke å bli preget av den type personlige preferanser når jeg har vært på anmeldersiden. Derimot har jeg flere ganger opplevd fenomenet fra forfattersiden. De anmeldelsene har heldigvis vært unntakene, men de har dessverre vært ganske oppsiktsvekkende. Aftenpostens anmelder har i omtalen av mine to siste krimromaner tydelig latt skinne gjennom sin mening om at klassisk historisk krim når burde høre historien til. Anmeldelsene ble sterkt preget av det. Den siste gled ut i det absurde da anmelderen Pål Gerhard Olsen utropte meg til en gjenfødt Agatha Christie – men samtidig som han sammenlignet meg med den klassiske krimromanens kritikerroste dronning, forsøkte å slakte romanen min under den illustrerende overskriften “Standard gubbe-krim”.

Olsen skal ha ros for at han er ærlig om sine forutsetninger og preferanser. Han har åpent uttalt at han som anmelder vil være svært kritisk til alle norske krimforfattere som ikke skriver nyskapende – etter hans egen definisjon. Han er konsekvent med bruken av det kravet, noe som senere har rammet Jo Nesbø og flere andre svært fremgangsrike og kritikerroste forfattere. Olsen som menig leser, og eventuelt som bokblogger, står selvsagt fullstendig fritt til å uttale seg kritisk mot forfattere som skriver i sjangre han ikke definerer som nyskapende.  Men det er oppsiktsvekkende at han i rollen som anmelder så sterkt og så gjennomgående lar sine personlige preferanser for litterære sjangre prege anmeldelsene sine. Samt at en så viktig kulturavis som Aftenposten fortsetter med å trykke dem. Det er veldig synd, for Olsen er en sjeldent belest og velutdannet anmelder som ellers kan gjøre seg mange interessante observasjoner og refleksjoner.

Aftenposten har altså å ha en krimanmelder som er erklært motstander av (blant annet) klassisk krim. NRK kan se ut til å ha en krimanmelder som er erklært motstander av norsk krim generelt. Leif Ekle tok for halvannet år siden lett selvkritikk på at han kanskje hadde vært for kritisk i sine anmeldelser av norsk krim, og erklærte samtidig at han nå var blitt så «matlei» av krimbøker at han ikke ville skrive flere anmeldelser av dem. Det fortsatte han likevel med å gjøre. Siden har det, med skiftende begrunnelser som svært ofte kritiserer ulike stil- og sjangervalg gjort av ulike forfattere og forlag, blitt matlei omtale av nesten alle norske krimromaner Ekle har anmeldt. Det er selvsagt helt greit at Ekle med sine litterære smaksløker foretrekker advokatkrim med Mikael Brenne foran politikrim med Edvard Matre. Men hvis han skal påta seg å anmelde en roman om sistnevnte, må han respektere at den prisbelønte krimforfatteren Chris Tvedt denne gangen har valgt å skrive en politikrimroman med en ny hovedperson.

Jeg kan glede meg over at jeg er i svært godt selskap når jeg får kritiske anmeldelser fra Ekle, og at min tredje krimroman tross alt var min beste ifølge ham. Noen av hans mer detaljerte anmerkninger til mine romaner leser jeg dessuten med stor interesse. Men det er noe betenkelig og forstyrrende skjevt med utgangspunktet her. Ekle har tilkjennegitt en (sant nok mild) generell skepsis til historikere som skriver krimromaner. Han gjentar stadig at han liker meg bedre som historisk forfatter enn krimforfatter. Det er jo hyggelig for meg at leser Ekle liker mine historiske bøker. Men det forekommer noe søkt at anmelder Ekle stadig trekker det inn i sin bedømmelse av mine skjønnlitterære bøker. Særlig når det skjer hos en ellers kvalitetsbevisst kulturinstitusjon som NRK. Og igjen er det så synd, fordi denne bruken av subjektive preferanser skygger for en anmelder som ellers kan ha mye å bidra med i norsk litteraturdebatt.

For ordens skyld: Jeg har også opplevd at anmeldere med stor sans for klassisk krim blir så begeistret over å se en nyskrevet norsk roman i sjangeren, at de nærmest automatisk roser den opp i skyene. De anmeldelsene rister jeg også på hodet av. Det må forutsettes at en kvalitetsbevisst bokanmelder ikke er forutinntatt verken for eller mot bestemte litterære sjangre, og dermed kan lese bøkene de anmelder med et åpent sinn ut fra sjangeren og dens kvalitetskrav. Det blir da like meningsløst å kritisere min kollega Rikard Spets for romaner med spekulative actionscener og få resonnementer, som det blir å kritisere meg for romaner med for få actionscener og for lange resonnementer.

Jeg ønsker kort sagt slett ikke at jeg og andre forfattere skal være automatisk kvalifisert for gode anmeldelser i noen aviser på grunn av sjangeren vi skriver i. Men jeg forventer at jeg og andre forfattere ikke skal være automatisk diskvalifiserte for gode anmeldelser i noen aviser på grunn av sjangeren vi skriver i. Slik er det altså ikke.

Få forfattere liker å kritisere litteraturkritikere. Jeg er ikke en av de få. Og jeg ville heller ikke skrevet denne kronikken hvis problemet var avgrenset til anmeldelser jeg selv får. Men det er det slett ikke. Jeg har nå lest så mange slike subjektive anmeldelser av andre forfattere, at det er på tide at en eller annen rimelig kjent forfatter påtaler dette problemet. Noen kritiske motreaksjoner forventer jeg å få. De skal jeg leve godt med hvis denne kritikken kan føre til litt diskusjon og litt økt bevissthet om anmelderrollens krav og forventninger – enten hos anmelderne selv, eller hos redaksjonene som velger dem ut.

Jeg understreker til slutt igjen at de aller fleste norske anmeldere skriver balanserte og reflekterte anmeldelser som tar ulike forfattere fra ulike litterære sjangre på alvor. Det er unntakene som påtales her. Men de er dessverre for mange og for oppsiktsvekkende til ikke å påtales.

 

PS: Mens jeg skriver denne kronikken, mottar jeg melding fra en blind leser som vil takke for den viktige innsatsen jeg gjennom mine romaner gjør for å bringe frem et verdig bilde av funksjonshemmede. Det er store ord som jeg ikke er sikker på om jeg har gjort meg fortjent til. Jeg tenker likevel at den oppfatningen fra en menig leser, kjennes like viktig og interessant for meg som oppfatningen Aftenpostens anmelder synes å ha om at jeg ikke kan være nyskapende siden jeg skriver klassisk krim. Eller som konklusjonen til NRKs anmelder, om at min siste krimroman er «lettbeint, sjarmerende, men uviktig». Men igjen: Dersom denne blinde leseren skrev som anmelder og roste mine bøker bare fordi hun likte temaet med den funksjonshemmede hovedpersonen, ville jeg lagt liten vekt også på den anmeldelsen…

 

Hans Olav Lahlum
Historiker, forfatter, skribent, kommentator, politiker og sjakkspiller.
2 kommentarer
  1. Anja:

    Jeg kunne ikke være mer enig med deg. det er ikke alltid like enkelt å ikke la personlige preferanser komme i veien, men en som jobber som en anmelder, bør en være veldig klar på dette. liker man ikke klassisk krim, ungdomsbøker, chic lit eller hva det nå enn skulle være, så burde man ikke anmelde det om man ikke klarer å holde seg objektiv. Jeg har flere ganger lest anmeldelser av bøker hvor jeg har hatt lyst til å rive meg i håret og spørre: Vet du i det hele tatt hva du har lest?

    Som bokblogger forsøker jeg å holde meg objektiv og skille mellom hva jeg personlig ikke likte, og hva jeg synes om jobben forfatteren har gjort. Det betyr ikke at jeg ikke har klart det, men så er bloggen min mitt personlige rom hvor jeg føler jeg har litt større frihet. Men jeg har gitt flere bøker som virkelig har irritert og provosert meg skryt, fordi forfatteren har gjort en virkelig god jobb, og det er jo det som er viktigst.

    18. november 2012 kl 12:01
  2. ChessFan:

    Hei Hans Olav.

    Fullstending off-topic, men jeg lurer… regner med at du interviewer Magnus Carlsen hvert andre år eller så, slik at du kan skrive en fantastisk bok om ham om en 15 års tid?

    11. desember 2012 kl 18:23

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *