Lahlums julegavetips/konkurrentanbefalinger 2012

Spørsmålet om hvilke bøker som er årets beste julegavetips hjemsøker kjente forfattere først fra bokklubbene i september, så fra avisene i oktober, og så fra lesere i november. Nå som desember er godt i gang, er det på overtid for meg å besvare det gjennom min liste over anbefalte julegavebøker for 2012.

Cappelen Damm har hatt et (nytt) godt år, og blir følgelig godt representert på listen her. Jeg skal imidlertid utnytte den store takhøyden på denne forlagsbloggen til også å anbefale bøker fra fem andre forlag, hvorav ett med hårfin margin får med flere titler enn “hjemmeforlaget”.

Det må understrekes at denne artikkelen ikke er noen slags anmeldelse av de omtalte bøkene, ei heller noe forsøk på å lage en rangeringsliste ut av vår tids uoversiktlige hav av nye bøker. Mine bokanbefalinger er personlige, og blir naturlig nok sterkt preget først av mine interesseområder og så av mine litterære smakløkker innenfor disse. Det blir verken kokebøker eller lyrikk å finne på denne listen, ei heller noen bøker om strikkekuler eller engler. Jeg skal bare anbefale bøker innenfor to hovedkategorier, som jeg i forlengelsen av egne bokutgivelser håper å ha tilstrekkelig oversikt over og kompetanse på.

Det finnes altså mange anbefalingsverdige bøker fra bokåret 2012, som på grunn av interesseområder og/eller litterære smakløkker aldri ble tatt i betraktning her. Og det finnes bøker innenfor mine interesseområder som jeg ikke har fått lest og ikke vet nok om til å vurdere.

Kort sagt kan også forfatterkolleger rolig lese videre i denne artikkelen: Det kan kanskje være en liten fjær i hatten som er verdt et lite gledeutbrudd hvis man er på listen – og det er definitivt ingen grunn til uro om man ikke er på den…

 

Historie, politikk og samfunn kaller vi den første av de to hovedkategoriene.

Underkategorien for viktigste oversatte bok vinnes i år av den i morgen 66 år gamle britiske historikeren Antony Beevor. Beevor er anerkjent som den kanskje aller mest kjente nålevende eksperten på sitt spesialområde og det er en stor begivenhet at Cappelen Damm nå har fått oversatt til norsk hans vel 900 sider tykke oversiktsverk Den andre verdenskrig. Tross volumet bør lesingen gå raskt unna for alle med et minimum av interesse, for dette er spennende fortelling og samtidig effektiv læring som gir ny innsikt i verdenshistorien.

 

Går vi over på nye bøker av norske forfattere om internasjonale temaer, vil jeg først anbefale to bøker av unge kvinnelige akademikere som er vel verdt et større publikum. Journalisten og historikeren Astrid Sverresdotter Dypvik leverer med Det var DDR (Samlaget) noe så sjeldent som en bok på et minoritetsspråk om et nedlagt land. Det er blitt en lettlest og likevel tankevekkende bok. Den slipper frem mange stemmer og tegner et nyansert bilde av menneskers liv i DDR, men slår samtidig fast de umenneskelige sidene ved selv et tilsynelatende “mykt” udemokratisk styre. Det kan gi nye perspektiver også på ikke-demokratiske styresett som fortsatt består i 2012. Også i tilfellet DDR, så man fra utsiden alltid bare toppen av isfjellet hva angikk systemets skyggesider.

DDR forble helt til murens fall i 1989 et sterkt omstridt land også i Norge, på rent politisk grunnlag. Israel er i 2012 det kanskje aller mest omstridte landet, men nå mer på religiøst enn politisk grunnlag. Alle med sterke meninger for eller mot Israel, eller med et minimum av interesse for konflikten i Midt-Østen, bør ta seg tid til å lese religionshistorikeren Hanne Eggen Røisliens bok Israelerne. Kampen for å høre til (Aschehoug). Røislien gjør her noe som flere forfattere burde gjøre for å forstå et lands utenrikspolitikk, nemlig å dykke ned i innenrikspolitikken og befolkningen der. I likhet med Dypvik i DDR velger Røislien i Israel å la mange ulike stemmer med svært ulike synspunkter komme frem i teksten – for så i stor grad å overlate konklusjonene til den enkelte leser. Hun tvinger dermed leseren til å engasjere seg aktivt i boken. Forhåpentligvis lykkes hun samtidig med å nyansere mange norske leseres alt for endimensjonale forestillinger om staten israel og dens innbyggere.

For en tredje anbefaling i denne kategorien får jeg gå til et tredje fag. Gjennom boken Ekstreme Europa. Ideologi, årsaker og konsekvenser (Cappelen Damm), gir den fortsatt bare 29 år gamle statsviteren Anders Ravik Jupskås på litt over 200 sider en god innføring i vår tids høyreekstreme bevegelser ute i Europa. Jupskås skriver litt tørt, men svært effektivt, og lykkes bedre enn mange mer erfarne akademikere med to viktige balanser. For det første klarer han å gi allmennleserne en innføring i aktuelle teorier uten å snakke over hodene på dem. For det andre klarer han også å bruke tall der det trengs, uten å ta tallene inn i teksten på en måte som lammer den.

I klassen for bøker om norske politiske partier var 2012 ikke noe merkeår. Det selvlysende unntaket besørger en annen reflektert ung akademiker, historikeren Hallvard Notaker. Høyres historie 1975-2005: Opprør og moderasjon (Cappelen Damm) er en etterlengtet oppdatering mer enn 30 år etter Høyres forrige store partihistorie. Den burde fått mer oppmerksomhet og flere lesere, i en situasjon hvor Høyre på meningsmålingene utfordrer Arbeiderpartiet som Norges største parti – og hvor Erna Solberg er favoritt til å overta som statsminister etter neste års stortingsvalg. Balansen mellom struktur og aktør er krevende i slike partihistorier, og det samme er balansen mellom de politiske begivenhetene og utviklingen av politikkens innhold. Notaker lykkes godt med begge balansene, og tegner – uten de store sensasjonsavsløringer – et troverdig bilde av Høyres utvikling i perioden. Min største kritikk, som jo også er en kompliment, blir at jeg gjerne skulle lest Notakers konklusjoner også om Høyres utvikling i opposisjon etter 2005 og stortingsvalget i 2009… (Boken kunne til gjengjeld da fått begynne der forrige bind av Høyres historie sluttet, i 1981)

Går vi videre til politiske memoarbøker, ble 2012 et middels godt år. De to åpenbare høydepunktene, som begge kom sent på høsten og på Cappelen Damm, besørget tidligere SV-leder Kristin Halvorsen og tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla. Halvorsens Gjennomslag er, med god skrivehjelp fra journalisten Lille Sølhusvik, blitt den så langt mest interessante boken om den rødgrønne regjeringens indre liv gjennom de sju siste årene. Det er samtidig også en av de mest åpenhjertige og interessante politiske selvbiografiene skrevet på norsk så langt i dette århundret. Man savner bare litt mer om interne forhold og intern utvikling i SV under Kristin Halvorsen, men får håpe at det kommer i en senere bok når hun en gang definitivt har pensjonert seg fra norsk politikk.

Gerd-Liv Vallas Gi meg de brennende hjerter starter som en ganske rolig livshistorieskildring, men blir stadig mer en politisk thriller når leseren nærmer seg vår tid og Vallas fortsatt omstridte avgang som LO-leder. Jeg er enig med Valla på noen punkter og uenig i andre, både hva angår hennes egen innsats og omtalte begivenheter i Arbeiderpartiet. Men Valla – som Halvorsen – fremlegger her selvsagt sin versjon. Hun skal både på vegne av oss historikere og interesserte allmennlesere ha ros for å gjøre det så tidlig, så åpenhjertig og så leservennlig.

 

Mens en del av SVs problem de siste årene har vært for mye kritisk medieomtale, har for lite medieomtale i flere år nå vært en del av KrFs problem. Det ser man også på en oppsiktsvekkende liten interesse for Dagfinn Høybråtens memoarbok Drivkraft. Det er litt synd. For selv om boken inneholder mindre nytt enn håpet om KrF, inneholder den noen uventet interessante passasjer om mennesker – og mange om viktige politiske saker fra de siste 25 årene (inkludert røykeloven, ja). Jeg anbefaler Høybråtens bok som den tredje julegaven i kategorien politiske memoarer – og konstaterer samtidig da at Cappelen Damms dominans i 2012 der ble nesten betenkelig stor. Man får håpe andre forlag har flere spennende memoarbøker på lager for valgåret 2013.

Går man videre fra memoarer til biografier, ble 2012 når sant skal sies et ganske skuffende år. (En del av ansvaret for det hadde for øvrig en her anonymisert historiker, som måtte utsette sin lenge planlagte Reiulf Steen-biografi til 2013.) Årets mest omtalte og omstridte biografi var Aage Storm Borchgrevink: En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya (Gyldendal). Jeg ender opp med å anbefale den som eneste bok her. Mange enkeltheter i Borchgrevinks fremstilling kan diskuteres. Men han våger å stille det store skrikende spørsmålet om hva som gjorde et tilsynelatende relativt alminnelig norsk barn til vår tids verste europeiske terrorist. Og han våger å besvare det med en bred og åpen tilnærming, som kan gi ny innsikt i vår tids Norge og vår tids Oslo.

Bokåret 2012 så naturlig nok flere nye 22.juli-bøker, herunder flere lesverdige bøker om unge mennesker som opplevde den. Blant dem anbefaler jeg som årets julegave Kristoffer Bergs 21. juli. En kjærlighetshistorie fra Utøya (Aschehoug). Det gjør jeg fordi den ikke bare er en øyenvitneskildring fra en ung mann som opplevde tragedien, men samtidig en tankevekkende minnebok om en ung kvinne som ikke gjorde det. I tillegg er det en lesverdig kjærlighetshistorie – samt ikke minst en åpenhjertig historie om veien videre etter tapet av en av de nærmeste… 21. juli er kort sagt en original og krevende bok. Og det er en stor prestasjon at Berg bare 21 år gammel har klart å få landet den på en så god måte.

Avslutningsvis må man selvsagt i 2012 her fortsatt ha en egen underkategori for norsk krigshistorie. I den stadig mer omfattende litteraturen om nordmenn som gikk i okkupasjonsmaktens tjeneste, er min favoritt denne gangen journalisten og historikeren Bjørn Westlies Hitlers norske budbringere (Aschehoug). Brageprisvinneren fra 2008 fortsetter fire år senere sitt arbeid om nordmenn på østfronten med en lettlest og likevel tankevekkende bok om norske krigskorrespondenters arbeid der. Den blir samtidig en ny påminnelse om hvordan deler av pressen i Norge omtalte nazismen både før og etter krigsutbruddet.

 

Tyngre, men definitivt også både spennende og tankevekkende, er historikeren Olav Njølstads nye bok Professor Tronstads krig. 9. april 1940-11. mars 1945 (Aschehoug). Boken kom like før starten på julesalget, og vil åpenbart få både mye mindre oppmerksomhet og mye lavere salg enn Njølstads store Jens Christian Hauge-biografi. Professor Leif Tronstad er imidlertid en viktig og på flere måter interessant aktør fra norsk krigshistorie, og professor Olav Njølstad en av vår tids mest kvalitetsbevisste og reflekterte historikere.  Jeg finner det dessuten prisverdig at sistnevnte, mellom langt mer innbringende arbeider om størrelser som Jens Christian Hauge og Gro Harlem Brundtland, tar seg tid til å legge et så stort arbeid i å bringe historien om en mindre kjent aktør frem i lyset.

 

Krimromaner og annen skjønnlitteratur kaller vi andre hovedkategorien.

Så starter vi her med det siste, det vil si annen skjønnlitteratur. Jeg tror dessverre ikke 2012 vil gå inn i litteraturhistorien som noe gullår for norske romaner. Det var et år hvor mange av det etablerte forfatterne ikke utga nye bøker, og hvor ingen ny romankomet steg opp så langt jeg fikk med meg.

Jeg tillater meg å anbefale Merethe Lindstrøms Dager i stillhetenes historie (Aschehoug) som et av mine skjønnlitterære julegavetips for 2012, selv om førsteutgaven strengt tatt kom i 2011. Det gjør jeg fordi romanen har fått sterkt økt aktualitet etter at den i 2012 vant Nordisk råds litteraturpris. Videre fordi det var en svært fortjent pris til et merkelig fortettet samlivsdrama som utspiller seg på flere plan. Samt til slutt fordi 49 år gamle Merethe Lindstrøm er en særpreget forfatterpersonlighet og fortellerstemme, som 29 år etter sin debut vel fortjener et større publikum.

 

Årets likestilte andre anbefaling her får uoriginalt nok bli en forfatter som tidligere har fått Nordisk råds litteraturpris, og som i høst ble tildelt Bokhandlerprisen. Fordi han er en original forfatter som vel fortjener alt sammen. Navnet er Petterson – Per Petterson. I årets roman Jeg nekter (Oktober forlag) kretser han som i flere tidligere romaner rundt krevende relasjoner mellom foreldre og barn. Men han lykkes denne gangen samtidig med å skrive en merkelig besettende historie om to barndomsvenner som plutselig møtes igjen som sent middelaldrende menn. Også Petterson er, ikke minst med sitt egenartede og radikale språk, blitt en markant stemme i moderne norsk litteratur.

Den tredje likestilte anbefalingen her må gå til den nå 60 år gamle dramatikeren, dikteren og romanforfatteren Lars Amund Vaage. Det gjør den mindre fordi Vaage vant årets bragepris for beste roman, enn fordi han vant den på en både velskrevet og tankevekkende roman om et svært aktuelt tema: Barn med autisme. Romanen Syngja (Oktober forlag) er delvis selvbiografisk, og tøyer slik sett grensen mellom fakta og fiksjon. Men den gjør det på forbilledlig måte, idet resultatet blir en roman som kan være til stor nytte for mange mennesker i deres hverdagsliv – og samtidig vekke debatt om viktige samfunnsspørsmål.

Når vi beveger oss over til krimromanenes verden, må vi straks dele inn i underkategorier. Allroundklassen vinnes for meg i år av Gunnar Staalesen og Der hvor roser aldri dør (Gyldendal). Det er litt fordi jeg blir imponert over at Staalesen og hans etterforsker Varg Veum på 2010-tallet igjen har klart å løfte kvaliteten på seg selv, etter å ha vært aktive gjennom nesten 20 bøker og snart 40 år (!). Men det er fremfor alt fordi Der hvor roser aldri dør er en litt original og forbilledlig godt gjennomført krimroman, hvor alle trådene til slutt knyttes sammen på en logisk og overbevisende måte. Staalesen viser i møter med ulike mennesker gjennom romanen igjen at han også er en av vår tids store sosialrealistiske forfattere. Jeg skal ikke innvende noe mot at Vaage vant Brageprisen for årets beste roman. Men jeg synes det var synd at juryen ikke benyttet denne anledningen (heller) til å nominere en god krimroman som også har andre litterære kvaliteter.

Tross denne prestasjonen av Staalesen er nivået på norsk krim blitt så høyt, og sjangeren så differensiert, at det er et tolkningsspørsmål hvem som har skrevet årets beste norske krimroman. Fra underkategorien journalistkrim, melder TV2s Trude Teige med romanen Svik (Aschehoug) på en sterk kandidat. Hennes journalistetterforsker Kajsa Coren reiser i denne boken ut fra Oslo-gryta og tilbake til hjemtraktene i Losvika ved Sunnmørskysten. Jeg synes Coren kommer klart bedre til sin rett i landlige omgivelser og med en forhistorie fra 2. verdenskrig der. Tross noen detaljanmerkninger her også, vinner Teige derfor både kategorien bygdekrim og journalistkrim på mine lister i år.

En annen stigende journalistkrimstjerne som viser ny fremgang på tredje forsøk er imidlertid Oslo-mannen (og eksil-opplendingen) Eystein Hanssen med romanen Triangel (Cappelen Damm). Også hans etterforsker, den halvt thailandske Elisabeth “Elli” Sunee Rathke, vokser som karakter i en ny roman som sterkere berører hennes familiehistorie. I Amnesty International-året 2012 skal den ganske hardkokte Hanssen få pluss i margen for at han skriver med sidehistorier fra ulike land og med skiftende temaer knyttet til demokrati, menneskerettigheter og utvikling. I hans tredje roman fungerer det godt, med sidehistorie fra Thailand og Burma, og med kampen mot internasjonale narkotikanettverk som tema.

Øvrige underkategorier er kanskje mindre overraskende, uten at prestasjonene av den grunn blir dårligere – eller bøkene mine lesverdige. For de som foretrekker en storslått og spektakulær spenningsroman a la Dan Brown, er Tom Egeland fortsatt et åpenbart førstevalg blant norske forfattere. Egeland fortsetter sin bruk av religionshistorie med tusenårsspenn, og legger skjemaet på nivået fra storsuksessen Lucifers Evangelium i årets roman Nostradamus’ testamente (Aschehoug). Egeland og hans arkeologetterforsker Bjørn Beltø gjennomfører igjen godt gjennom nær 600 sider. Og jeg undrer meg igjen litt over hvorfor Tom Egeland ikke er en (enda) større stjerne enn han er internasjonalt.

En annen middelaldrende og vel etablert Tom, med etternavn Kristensen, forsvarer godt sin status som Norges beste forfatter i kategorien finansthriller gjennom romanen Korsbæreren (Aschehoug).  Sjangeren baserer seg ikke på dype karakterskildringer, og det får man da heller ikke. Men Kristensen vet igjen godt hva slags miljø han skriver om, og holder stilen og farten godt oppe selv om han igjen skifter både hovedpersoner og land. Denne gangen utspiller handlingen seg alt vesentlig i Oslo, men med japansk mafia fra San Francisco i en sentral rolle.

 

Kategorien kunst- og kulturkrim er også i år svært liten, og operasangeren Øystein Wiik vinner igjen med en ny solid leveranse gjennom romanen Hvit panter (Aschehoug). Realismen i de til dels lett eventyrlige opplevelsene til den handlingskraftige operaanmelderen Tom Hartmann kan nok fortsatt diskuteres. Men Wiik har en særpreget og sterkt stemme også som forfatter, og resultatet blir en ny svært underholdende spenningsroman. Denne gangen går den til tider heseblesende ferden frem og tilbake mellom flere mystiske dødsfall i Oslo og et kaprerdrama utenfor kysten av Afrika.

 

En annen forfatter med solid fagbakgrunn, politietterforskeren Jørn Lier Horst, er nå vel etablert som Norges beste forfatter av realistisk politikrim. Fjorårets roman Vinterstengt ble den klart beste så langt i William Wisting-serien. Årets roman Jakthundene (Gyldendal) er for meg ingen ytterligere fremgang, men likevel en solid befesting av posisjonen etter forrige bok. Horst skal dessuten ha ros for at han, delvis basert på egne erfaringer, denne gangen tar opp et kontroversielt tema: Faren for at politiet selv begår feil og for at DNA-bevis kan manipuleres. Wisting kom seg godt gjennom det, og det gjør selvsagt Horst også. Sistnevnte får nok sin Riverton-pris i god tid før førstnevnte må gå av med sin pensjon.


Realistisk politikrimsjangeren hadde for øvrig hardere konkurranse i år. Fjorårets Riverton-vinner Chris Tvedt holdt oppe nivået godt da han tok et slett ikke ukomplisert sprang fra advokatkrim til politikrim. Det gjenstår å se om hans 2012-roman Av jord er du kommet (Cappelen Damm) blir et enkeltstående eksperiment eller starten på en politikrimserie med Kripos-etterforskeren Edvard Matre. I mellomtiden kan også den boken trygt anbefales som julegave til kriminteresserte.

 

 


Den fortsatt mafiaglade unge Jan-Erik Fjell holdt gjennom Skyggerom (Juritzen) samtidig kvaliteten godt oppe fra sin bestselgende krimdebut Tysteren i 2010. Fortsatt fremstår Fjell som en litt upolert krimforfatter, men har et stort fortellertalent som kan gi ytterligere fremgang i kommende bøker – og gjør det altså bra også med den ofte vanskelige andreromanen.

 

 

Sist, men ikke minst viktig: I klassen for årets krimdebutant har jeg tenkt å anbefale fortsatt alt for lite kjente og leste Marit Reiersgård! Reiersgård var 46 år ved sin litterære debut, men ble et forfriskende vårpust da hun endelig kom i år. Stolpesnø (Gyldendal) er i stil sosialrealistisk krim som kan gi assosiasjoner til Karin Fossum, men er en uvanlig lovende start på et krimforfatterskap også hva angår oppbygning og plott. Det blir spennende å se om Marit Reiersgård kan lykkes enda bedre med neste roman, og bidra til å utjevne den for tiden ganske skandaløst skjeve kjønnsfordelingen blant norske krimforfattere.

I kategorien historisk krim skal jeg, på grunn av åpenbar inhabilitet og respekt for forfatterkolleger, ikke anbefale noen julegave i år.

Hvis noen kritisk røster nå spør om jeg altså mellom egne skriveøkter og bokarrangementer i høst virkelig har rukket å lese alle bøkene anbefalt her fra perm til perm, er svaret altså nei. Men jeg har lest ganske mange av dem fra perm til perm, og jeg vet nok om de øvrige til at jeg trygt kan anbefale dem i denne sammenheng.

Eventuelle gjenværende lesere ønskes med dette lykke til med årets julegaver – og et godt nytt bokår!

 

Hans Olav Lahlum
Historiker, forfatter, skribent, kommentator, politiker og sjakkspiller.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *