Lahlums julegavetips og konkurrentanbefalinger 2013

Etter mottoet “bedre sent enn etter julaften” presenterer jeg herved 17. desember 2013 mine julegaveanbefalinger. Ikke helt overraskende viser det seg at den listen også i år består utelukkende av bøker…

Det må også i år understrekes at denne artikkelen ikke er noen slags anmeldelse av de omtalte bøkene, og heller ikke noe forsøk på å lage noen slags rangeringsliste for årets beste norske bøker. Mine bokanbefalinger er personlige, og blir naturlig nok da preget dels av hva som er mine interesseområder og dels av mine litterære smaksløker innenfor disse. Det blir verken kokebøker eller lyrikk å finne på denne listen, ei heller bøker om snømåking eller strikking. Jeg skal bare anbefale bøker innenfor to hovedkategorier, som jeg i forlengelsen av egne bokutgivelser håper å ha tilstrekkelig oversikt over til å komme med noen kvalifiserte anbefalinger.

Cappelen Damm er Norges største forlag, og er i år også forlaget som har hatt flest spennende nye utgivelser knyttet opp til mine litterære interesseområder. Dermed blir det i år forlaget med flest anbefalte bøker på min liste. Jeg utnytter imidlertid toleransen på forlagsbloggen til også å anbefale bøker fra syv konkurrerende forlag, som samlet får med klart flere bøker enn “hjemmeforlaget”. Det finnes kort sagt mange anbefalingsverdige bøker fra bokåret 2013 som aldri ble tatt i betraktning her fordi de faller utenfor mine preferanser. Og det finnes sikkert anbefalingsverdige bøker som jeg ikke kjenner til eller ikke vet nok om til å kunne vurdere. Dermed kan også forfatterkolleger trygt lese videre: Det kan kanskje være verdt et lite gledesutbrudd hvis man er på listen – og det er definitivt ingen grunn til uro om man ikke er det.

Historie, politikk og samfunn kaller vi den første av mine to hovedkategorier.
SkyggebilderI underkategorien Bøker av norske forfattere om internasjonale temaer anbefaler jeg her først Skyggebilder av Storbritannia. Tradisjoner i en krisetid (Cappelen Damm) av den unge statsviteren Øivind Bratberg. Min største innvending mot boken er at den med knapt 200 sider hovedtekst er litt for kort. Men den gir på få timer og til rimelig pris både innføring i og forståelse av et svært interessant land som Norge tradisjonelt har hatt en sterk politisk, økonomisk og kulturell tilknytning til. Storbritannia er sant nok langt fra like stort i 2013 som det var i 1913. Men det er fortsatt et av de største og viktigste landene her i Vest-Europa, og en stormakt med fast plass i FNs Sikkerhetsråd. Samt et sterkt sammensatt samfunn med mange paradokser, store utfordringer og fascinerende balanser mellom tradisjon og forandringer.

per sandbergI klassen for politiske memoarer ble valgåret 2013 dessverre ikke noen spesielt god årgang. Som årets mest spennende nyvinning vil jeg der anbefale Mot min vilje. Oppklaring av et politisk liv (Juritzen forlag) av FrPs nestleder Per Sandberg. Det er åpenbart ikke fordi jeg er enig med Sandberg i hans politiske synspunkter, for det er jeg jo svært sjelden. Ei heller fordi jeg ikke har kritiske merknader til bokens innhold, for det har jeg på mange sider. Sandberg er likevel en på flere måter interessant politiker – med en for dagens toppolitikere uvanlig bakgrunn, og med en ofte kontroversiell muntlig kommunikasjonsform. Noen kontroversielle saker er åpenbart holdt utenom og forfatteren gir naturligvis sin til dels svært subjektive versjon av omtalte begivenheter. Men Per Sandberg våger å være seg selv gjennom 448 sider, og jeg synes han overrasker positivt på første forsøk i bokform.

trude lorentzenI klassen for ikke-politiske memoarbøker er årets klare vinner for meg Trude Lorentzen og Mysteriet mamma (Forlaget Oktober). Jeg har noen anmerkninger rundt kildebruk og fremstilling av enkelte omtalte personer her. Men de er av underordnet betydning. Lorentzen viser en forbilledlig åpenhet om eget liv og egen familiehistorie – for å sette fokus på det traume og det tabu som selvmord og deres årsaker fortsatt er for mange i Norge anno 2013. Mennesker bearbeider slike tragedier på ulike måter, og Mysteriet mamma er sikkert en bok som en del mennesker som sliter med slike erfaringer ikke bør lese i julen. Men det er definitivt en bok noen mennesker både med og uten lignende erfaringer bør lese i julen, og forhåpentligvis en bok som kan gjøre veien videre lettere for mange lesere fra ulike generasjoner. For de av oss som var småbarn på 1970-tallet, tenåringer på 1980-tallet og unge voksne på 1990-tallet, er boken for øvrig også leseverdig som tidsreise gjennom de siste tiårenes Norge.

kohtBlant politiske biografier var det dessverre langt mellom de spennende navnene i 2013. Min første anbefaling her blir historikeren Åsmund Svendsen, som gjør en solid og god biografdebut med Halvdan Koht. Veien mot framtiden. En biografi (Cappelen Damm). Fra et historiefaglig ståsted kunne jeg nok ønske at Svendsen boret dypere på noen av de store spørsmålene fra Kohts periode som utenriksminister. Boken gir imidlertid, på under 500 sider, et leservennlig og velbalansert portrett av hovedpersonen – og det er en stor prestasjon når man skriver om en mann med et så langt, så sammensatt, så skiftende og til dels så komplisert virke. Det gjenstår å se om dette blir den siste store biografien om Halvdan Koht, men jeg håper i hvert fall at det ikke blir den siste store biografien av Åsmund Svendsen.

svaretMin andre anbefaling får gå til Cappelen Damm og biografveteranen Tor Bomann-Larsen for boken Svaret. Bomann-Larsens biografiserie om Kong Haakon VII er i ferd med å bli det mest omfattende i vår tid, og man kan spørre seg om det tar helt av når han i bind seks bruker nesten 400 sider på å bevege seg tre måneder fremover i hovedpersonens liv.  Men perioden fra juni til september 1940 er sant nok en uhyre interessant og viktig periode i vår historie, og Bomann-Larsen bidrar med tidligere ukjent kildemateriale og kaster igjen nytt lys også over sentrale politiske aktører. Hovedkonklusjonen blir i mine øyne denne gangen mest en utfylling av et hovedbilde kjent fra tidligere, men avgjort med noen nye interessante detaljer og nyanser. Bomann-Larsen har åpenbart brukt mange, svært mange, timer på kildearbeidet og skriver dessuten fortsatt forbilledlig godt. Det gjenstår temmelig nøyaktig 17 år av Haakon VIIs liv ved avslutningen av Svaret. Jeg er usikker på hvor mange flere bind Bomann-Larsen vil gjøre ut av det, men kommer nok uansett til å lese alle sammen.

tryggve granÅrets tredje biografianbefaling går til en godt voksen biografidebutant – sosialantropologen og journalisten Anne Hege Simonsen. Tryggve Gran. Is, luft og krig (Cappelen Damm) er naturlig nok mindre politisk enn de to overnevnte bøkene, men likevel uventet interessant både historisk og menneskelig. Det har lenge fremstått gåtefullt for meg hvem flygerpioneren Tryggve Gran egentlig var – og hvordan han, etter å ha kjempet som offiser i den britiske hæren under 1. verdenskrig kunne ende opp med å bli dømt for samarbeid med tyskerne etter 2. verdenskrig. (Illustrerende nok omtalte aktor i 1948 Gran som en mann med “en interessant fortid, men sikkert ingen interessant fremtid”). Selv om jeg etter å ha lest boken sitter igjen med både en del margkommentarer og noen ubesvarte spørsmål, tviler jeg på om noen forfatter i vår tid kan bringe leseren nærmere sannheten om fenomenet Tryggve Gran enn hva Simonsen gjør i denne boken. Litt paradoksalt sitter jeg igjen med inntrykket av at Gran langt på vei bare var en ganske enkel våghals og eventyrer, og slik sett et mindre spennende biografiobjekt for vår tid enn jeg trodde. Men forfatteren Simonsen kommer uansett da svært godt fra sin oppgave, med en imponerende balansert og utfyllende bok. Det er sterkt å håpe at hennes første biografiarbeid ikke blir den siste.

valebrokkBlant bøker jeg kommer til å lese tar jeg avslutningsvis her sjansen på å anbefale Frank Rossavik og En god story: en biografi om Kåre Valebrokk (Spartacus forlag). Det gjør jeg ikke på grunn av årets kultinteresse for Valebrokk, for den deler jeg egentlig ikke. Men journalist- og mediemiljøene hvor Valebrokk gjennom flere tiår var en viktig aktør er viktige og interessante på flere måter – og Frank Rossaviks bøker er vanligvis verdt å lese uansett hvem eller hva han skriver om.

Bølgen av bøker om 22. juli er naturlig nok i ferd med å avta noe. Til høstens debatt er her kort å bemerke at jeg prinsipielt forsvarer Marit Christensens rett til å skrive en bok om moren til gjerningsmannen fra 22. juli, men slett ikke ser noen grunn til å bruke verken tid eller penger på å lese den. åsneÅrets klare anbefaling der får gå til Åsne Seierstad og Kagge forlag for En av oss: en fortelling om Norge. Den nærmest thrilleraktige fremstillingsformen av en slik tragedie kan diskuteres, og ulike forståelser både av enkelte personer og situasjoner omtalt der har ikke uventet satt noen følelser i kok. Men Åsne Seierstad skriver godt og med perspektiver på vår tid som de fleste andre norske forfattere kan misunne henne.

Avslutningsvis skal jeg her anbefale en mindre bok fra et mindre forlag – om andre alvorlige forbrytelser begått i Norge de siste tiårene. I boken Menneskejeger. Fra et liv som drapsetterforsker i Kripos gir menneskejegerAsbjørn Hansen og Kurer forlag interessant ny innsikt både i virkelighetens norske politietterforskninger, og i noen av de mest omtalte drapssakene fra nyere norgeshistorie. Jeg er tidvis uenig i Asbjørn Hansens synspunkter og synes han av og til strever litt med balansen mellom kriminalsakene og egen livshistorie, men leser uansett med stor interesse både hans synspunkter og hans historie. Dette er en lettlest bok i 200-sidersklassen som bør leses både av mine krimforfatterkolleger og av andre med et minimum av interesse for temaet. Også her ble min største innvending til slutt at jeg ønsket meg en lengre bok.

Hovedkategori to er selvsagt romaner
arkitektDen skal jeg originalt nok denne gangen starte med å anbefale en bok som ikke er en roman. Det har vært en periodevis gjenkommende mediemyte at alt i vår tid må gå raskere og fortere for å ha interesse. Den gjendrives i TV-mediet av stadig nye fremganger for lengre og tregere programmet – og i bøkenes verden av at novellesamlinger fortsatt bare selger en brøkdel av hva tykke romaner gjør. Jeg leser definitivt flere tykke romaner selv, men kan likevel verdsette en novellesamling hvis forfatteren er effektiv og god nok for det formatet. Det er fjorårets vinner av Nordisk råds litteraturpris, Merethe Lindstrøm i samlingen Arkitekt (Aschehoug). Lindstrøm forble i oppsiktsvekkende mange år en av det litterære Norges godt bevarte hemmeligheter, tross priser og mange svært gode anmeldelser. Det er sterkt å håpe at dette nå endrer seg og at årets nye bok fra henne kan oppnå gode salgstall selv om det er en novellesamling. Kvalitativt snakker vi om en av vår tids beste norske forfatterstemmer, med en sjelden evne til å sette ord på spenninger og andre alltid aktuelle følelser i mellommenneskelige relasjoner.

de usynligeHolder man i første omgang krimromanene utenfor er årets bestselgere på romansiden – hyggelig nok – både flere og vel fortjente. Muligvis preget av mine egne oppvekstår i Nordland blir min største favoritt i år Roy Jacobsen og hans knapt 250 sider lange roman De usynlige (Cappelen Damm). Det kan nok innvendes at romanhistorien i seg selv ikke er av de mest oppsiktsvekkende. Men Jacobsen skriver fra et kystmiljø han kjenner godt, og gir med sin fortellerglede et fremragende innblikk både i mennesker og makter fra et bittelite øysamfunn ved helgelandskysten. Roy Jacobsen slet på 1990-tallet og de første årene på 2000-tallet litt med å følge opp sitt tidlige storverk Seierherrene, men har kommet råsterkt tilbake først med Vidunderbarn i 2009 og nå med denne. Jeg tror han nå er i ferd med å skrive seg inn i norsk litteraturhistorie som en av vår tids største romanfortellere.

en sjøens heltJon Michelet har vel tilbake etter alvorlig sykdom gjort et formidabelt litterært comeback og er i ferd med å gjøre sin største suksess noen sinne. Det gjør han hyggelig nok med en ny romanserie om et svært interessant tema fra norsk historie: Sjøfolkenes innsats og situasjon under 2. verdenskrig. Snart 70 år gammel ser kronisk engasjerte Michelet heldigvis ikke ut til å ha noen planer om å pensjonere seg, og han skriver imponerende friskt og raskt om En sjøens helt. Etter kjempesuksessen med bind 1 Skogsmatrosen i 2012 tok det altså kun ett år før Michelet og forlaget Oktober var tilbake med en ny roman i 600-sidersklassen – og Skytteren var to måneder etter lanseringen allerede oppe i et sekssifret opplag. Det er vel fortjent og boken herved anbefalt. Forfatteren skal for øvrig også ha ros for et omfattende etterord med utdypende opplysninger, og behørig kreditering av både historikere og andre som har bidratt til boken. (Nei, jeg er ikke en av dem!)

mors gaverHøstens klart best solgte kvinnelige forfatter er journalisten Cecilie Enger med romanen Mors gaver (Gyldendal). Jeg har ikke hatt tid til å lese romanen ennå, men skal definitivt gjøre det – og er ikke overrasket over at Enger i en alder av 50 nå endelig får sitt gjennombrudd. Vi snakker om en svært skrivekyndig romanforfatter som har vært respektert helt siden debuten for nesten 20 år siden, men som har manglet en fulltreffer med et engasjerende tema for å nå ut til det virkelig store romanpublikumet. Det får hun nå med en roman som forteller om en families og et lands utvikling gjennom generasjoner, og samtidig setter ord på den svært krevende situasjonen det er å se en av sine nærmeste gli ut i demensens smertefulle glemsel. Det kan trekkes klarere paralleller til Trude Lorentzens suksess med Mysteriet mamma i høst – og kanskje enda klarere paralleller til brageprisvinner Lars Aamund Vaages suksess med romanen Syngja i fjor. Jeg er (høflig sagt) overrasket over at årets brageprisjury verken fant Jacobsen, Michelet eller Enger verdig en nominasjon. Cecilie Enger fikk i stedet bokhandlerprisen – og får forhåpentligvis både inntekter og inspirasjon til en videre satsning som romanforfatter.

carmen zitaVeteranene dominerer salgsmessig både blant mannlige og kvinnelige romanforfattere i år. 59 år gamle Karin Fossum defineres vanligvis som krimforfatter. Å lese årets roman fra henne styrket imidlertid mitt inntrykk av at Karin forstås bedre som romanforfatter i videre forstand enn som krimforfatter, selv om hovedpersonen i romanene hennes unektelig er politietterforsker. Fra et krimperspektiv har jeg opptil flere kritiske anmerkninger til handlingen i Carmen Zita og døden (Cappelen Damm). Men en svært leseverdig og tankevekkende roman med samfunnsrelevans er det helt definitivt. Fossum skriver her som det hun er, nemlig en av våre beste norske sosialrealister.  Og hun våger å bringe opp til overflaten et av vår tids kompliserte og krevende etiske spørsmål – om foreldres holdninger til å få et barn med medfødte handikap.

politiI den fortsatt svært populære kategorien krim- og spenningsromaner ser Jo Nesbø som vanlig ut til å ha solgt bedre enn resten av topp ti til sammen, med et opplag på over 400 000 (!!). Med alle forbehold for at salgstall over nyttår kan avvike sterkt fra opplagstall i begynnelsen av desember, ser man for øvrig noen interessante tendenser i forholdet mellom forlagene. De tre største forlagene er samlet sett ganske dominerende, men med ulik profil. Aschehoug har svært høye totaltall nesten utelukkende på grunn av Nesbø, uten noen andre krimforfattere med opplag over 20 000. Gyldendal har Jørn Lier Horst som en i år ganske klar nummer to på 65 000, men med bare en krimforfatter over 20 000 i opplag blir totaltallet likevel ikke imponerende. Cappelen Damm har ingen på topp ti og ingen over 50 000 i opplag, men til gjengjeld klart best bredde i krimstallen med nummer tre (Karin Fossum), nummer fire (Torkil Damhaug), nummer fem (Hans Olav Lahlum) OG nummer seks (Chris Tvedt/Elisabeth Gulbrandsen) på den foreløpige opplagslisten for årets krimromaner. åtseldyrOpplagstall er definitivt ikke ensbetydende med kvalitet, heller ikke i krimromanbransjen. Kategorien krim- og spenningsromaner er for øvrig blitt sterkt sammensatt og bør nå deles i underkategorier. Jo Nesbø og Politi er selvsagt det åpenbare førstevalget for de som ønsker storslagent anlagte og lett eventyrlige spenningsromaner ført i pennen av en storslått forteller. (Og det er tydeligvis svært mange.) Jørn Lier Horst skriver også om seriemordere i høstens roman Hulemannen, men holder bena trygt plantet på bakken og nivået godt oppe i luften fra sine to foregående romaner. Han er dermed fortsatt det åpenbare førstevalget i kategorien for realistisk politikrim. Der var det imidlertid hard konkurranse, og jeg kan fra Cappelen Damms rekker trygt anbefale både Åtseldyr av Eystein Hanssen og Den blinde guden av Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen.

sikre tegnI klassen for psykologisk krim er den Riverton-vinnende Ildmannen fra 2011 nok fortsatt psykiateren Torkil Damhaugs aller beste roman, men årets Sikre tegn på din død er fortsatt en klar vinner i den kategorien. Aschehougs Øystein Wiik kutter ned på lengde og pris uten å gå ned på kvalitet i Casanovasyndromet, og er igjen den klare anbefalingen i kategorien kunstkrim. At årets tema der er elskovskunsten, ser (merkelig nok) ikke ut til å ha gitt større fremgang på salgslistene så langt. I den tidligere svært populære kategorien journalistkrim var det litt mindre konkurranse i 2013. Thomas Enger og Gyldendal forlag er med romanen Blodtåke min ganske åpenbare anbefaling der. Thomas er den eneste romanforfatteren jeg kjenner til som hadde planen for en syv romaners serie klar da han skrev sin første. Til og med nummer tre har han levert svært bra, selv om salgstallene i Norge så langt er vesentlig lavere enn i flere andre land. Året 2013 fikk også en sjeldent slagferdig og underholdende krimromanparodi med sjeldent mange forfattere. Jeg tenker selvsagt på romanen Busemannen, utgitt på Cappelen Damm og forfattet av Knut Nærum, Elisabeth Botterli, Askild Hagen, Jørgen Mehren OG Peder Udnæs. Hovedskytset deres rettes naturlig nok mot Jo Nesbø, men det forhindrer ikke at det underveis også går hardt utover diverse andre krimforfattere. (Og joda, jeg er en av dem!)

egelandHelt til slutt er det en spennende trend at stadig flere kjente krimforfattere i disse dager også skriver egne bøker rettet mot unge leserne. Jeg skal komme mer utførlig tilbake til den utviklingstrenden i min neste bloggartikkel. Kort for nå skal jeg i kategorien ungdomskrim benytte anledningen til å anbefale årets vinner av ARKs barnebokpris, Tom Egeland og Katakombens hemmelighet (Aschehoug). Med det ønskes eventuelle gjenværende lesere av denne artikkelen lykke til med innspurten på julegaveinnkjøpene og med egen julelesning – før et svært spennende nytt leseår i 2014…

PS fra forlaget: Hans Olav Lahlum har i 2013 utgitt biografien og 22. juli-boken Et kvart liv. Håvard Vederhus 1989-2011, krimromanen Kameleonmenneskene og ungdomskrimromanen Huset ved havetDe har han valgt å holde «utenfor konkurransen» i denne artikkelen.

et kvart liv    kameleon   hust ved havet