Første kapittel av Hans Olav Lahlums «Haimennesket»

"Haimennesket" lanseres 19. august
«Haimennesket» lanseres 19. august 2015

Prolog: Lørdag 21. juli 1962
«At du kunne finne på noe slikt, din forbannede djevelunge!»

Moren ble stående oppreist mens hun skrek ut ordene,
men skalv faretruende.
Hotelldirektøren spratt opp og trakk henne ned på stolen
igjen. Moren skalv fortsatt som i feber. Høyrehånden
hennes ble liggende knyttet og dirrende på bordflaten
– som om hun når som helst kunne lene seg fremover bordet
og slå til datteren.
Direktøren sa ingenting, men beholdt armen rundt skulderen
hennes og la forsiktig hånden sin over hennes. Begge
stirret ned på den 16 år gamle jenta som satt alene på den
andre siden av bordet.
Jenta vendte med et rykk ansiktet bort idet moren skrek
– som om et knyttneveslag virkelig hadde truffet henne.
Etter å ha snudd seg tilbake ble hun bare sittende der på
pinnestolen sin, med ryggen mot veggen og sigaretten i
hånden.
«Drapet på din lille bror er en forferdelig forbrytelse, og
din situasjon er særdeles utsatt. Jeg må innstendig be deg
om å legge alle kortene på bordet, dersom du vet noe mer
om hva som skjedde da han ble slått i hjel!», sa lensmannen
med høy og skarp stemme.
Noen lange sekunder satt alle de voksne tause og så på
ungjenta. Hun hevet langsomt høyrehånden med den ulmende
sigaretten, og tok to nye drag av den. Blikket hennes rømte bort
fra de voksne og ut av vinduet. Det festet
seg ved klippen på østsiden av øya, like ved det røde lille
fiskerhuset der.
«Jeg har ikke noe mer å tilstå. Jeg sa i går at jeg skulle
ønske jeg ikke hadde fått noen bror, og var ikke der jeg
hadde lovet å være for å passe ham i dag. Men selv om ikke
engang moren min vil tro meg, sov Egil fredelig i vuggen
da jeg gikk like før klokken seks», sa hun.
Blikket ble hengende fast ved klippen mens hun snakket.

Dag én: Fredag 21. juli 1972
Stille før stormen
I
«Da er vi snart ferdig med kjøreturen – og fortsatt godt i
rute både til båtturen og hotellmiddagen», sa jeg.
«Fint», svarte den unge kvinnen som satt ved siden av
meg.
Hun sa det ene ordet med sitt mest uttrykksløse ansikt
og sin mest monotone stemme.
Sommerværet var praktfullt. Likevel kjentes stemningen
overskyet inne i bilen.
Det var over vår søndagsmiddag fem dager tidligere jeg
hadde spurt om det kunne friste at vi to reiste på en hotellferie
til Sørlandet denne siste helgen i fellesferien.
Hun hadde lyst opp og svart: «Det er faktisk en av dine
bedre ideer så langt denne sommeren.»
Da jeg kom for å hente henne som avtalt ved tolvtiden
i dag, hadde hun likevel ikke sett glad ut. Under kjøreturen
hadde hun stort sett bare svart med enstavelsesord når
jeg forsøkte å få i gang en samtale. Jeg følte meg ganske
skuffet og litt provosert over det. Plutselig overrasket jeg
meg selv ved å stanse i veikanten, snu meg mot henne og
si: «Dette var kanskje ikke noen god idé. Vil du at vi skal
snu og kjøre tilbake til Oslo?»
Hun vendte seg overrasket og motvillig rundt mot meg.
«Ideen var god fra din side. Jeg vil selvsagt ikke at vi skal
snu, særlig ikke når vi har kjørt nesten helt frem», svarte
hun. Deretter vendte hun ansiktet fremover, som for å signalisere
at vi kunne kjøre videre.
Patricia så og hørtes fortsatt alt annet enn fornøyd ut.
Jeg ga derfor ikke så lett opp å løse mysteriet med hennes
mørke sinnsstemning.
«Hva er galt på din side, da?», spurte jeg.
Veien foran oss var tom, uten så mye som en sykkel i
sikte. Patricia ble likevel sittende med blikket stivt festet
på den mens hun svarte.
«For det første at jeg er vant til å sitte inne i mitt komfortable
hjem og med minst én av mine tjenestepiker i nærheten.
For det andre var det først da du kom i formiddag
jeg fikk med meg at det var en øy vi skulle til. Jeg var 14
år forrige gang jeg var på en øy, og da mislikte jeg sterkt
å være der. For det tredje kom jeg først nå på at jeg fortsatt
ikke føler meg trygg på lange bilturer. Men de to første
problemene går sikkert over hvis øya er så trygg og bra
som reklamen sier, og det tredje går over så snart vi kommer
frem dit. La oss derfor kjøre videre nå.»
Jeg nølte et siste lite sekund. Så startet jeg motoren igjen.
Det var ifølge et skilt vi passerte bare fem kilometer igjen
til Tvedestrand.
Patricia var blitt funksjonshemmet i en trafikkulykke da
hun var 13. Trolig hadde hun samtidig sett sin mor dø. Jeg
tenkte igjen at vi en eller annen gang måtte snakke om den
hendelsen. Men jeg skjøv det nok en gang foran meg, siden
Patricia fortsatt ikke tilkjennega noe ønske om å diskutere
temaet.
I stedet sa jeg at kjøreturen var over om mindre enn fem
minutter, at Stormøya tross navnet visstnok skulle være
idyllisk, og at jeg skulle ta enda bedre vare på henne enn
hva tjenestepikene brukte å gjøre.
«Det siste ser hele meg naturligvis meget frem til», svarte
Patricia med et av sine spydige tenåringsjentesmil. Men
smilet varte bare noen få sekunder. Etterpå var hun igjen
uvanlig alvorlig og taus for sine 22 år.
Det neste minuttet kjentes langt som en time. Patricia
merket det visst selv, for nå forsøkte hun å vise økt interesse
for turen og samtalen.
«Denne slektningen som har vært så snill å invitere oss,
har du aldri nevnt for meg tidligere. Hvem er egentlig
han?»
«Det lurer jeg faktisk litt på selv. Joar Kristiansen er 22
år eldre enn meg, men likevel min fetter. Han er eneste
barn av min fars bror. Visstnok var fetter Joar i sin tid
også klassekamerat av min mor. Jeg så dem stå ved siden
av hverandre i et av mors klassebilder fra gymnaset. Selv
om familien ellers er ganske liten har vi, etter min onkels
tidlige død, hatt lite kontakt med fetter Joar. Han flyttet
til Sørlandet midt på 1930-tallet en gang, og har drevet
dette hotellet siden tidlig på 1950-tallet. Visstnok var han
den gang regnet som en av regionens beste spillere både i
bridge og poker. Jeg husker ham bare vagt fra et par familieselskaper
i Oslo tidlig på 1950-tallet. Han fremsto som
en meget omgjengelig og oppmerksom mann, men jeg har
ikke sett ham siden jeg var i konfirmasjonsalderen. Det
kom helt uventet da han nå ringte og inviterte meg hit,
men det var jo en hyggelig overraskelse. Han hørtes ut til å
ha fulgt godt med på min karriere fra de senere år», svarte
jeg.
«Det er jo ikke så overraskende, siden du er blitt berømt
og at familien ellers er liten. Du sa ikke noe om at han selv
har egne barn?», sa Patricia.
Jeg gledet meg over at nysgjerrigheten hennes var i ferd
med å våkne, og fortsatte inspirert samtalen.
«Det har han da heller ikke. Fetter Joar ble sagt å være
noe av en sjarmør og hadde mange kjærester i yngre år,
men ble 48 før han klarte å bestemme seg for en å gifte
seg med. Barn kom det aldri og en dag reiste i stedet hans
kone, sa han ganske muntert og ubesværet da vi snakket
om det på telefonen. Hotellet har han i alle år senere drevet
med hjelp av et par fastboende ansatte.»
«Da er det jo rimelig nok både at han har fulgt med på
din fremgang og at han kan tenke seg å trappe opp kontakten
med den yngre generasjon i andre grener av familien»,
sa Patricia ettertenksomt.
Jeg fortalte ikke Patricia at min fetter Joar hadde trukket
på det da jeg svarte at jeg ikke godt kunne forlate Oslo
den helgen uten å invitere med min nye kjæreste. Hotellet
var med sin beliggenhet på en øy dessverre ikke velegnet
for rullestoler, mente han. Han ga seg imidlertid da jeg forsikret
at Patricia var så lett at jeg uten problemer kunne
bære henne inn alene, samt at hun kunne bo på mitt rom.
«Hva angår det siste blir man som hotelldirektør i våre
dager meget liberal, selv på Sørlandet», la han spøkefullt
til.
Min fetter hadde deretter åpenhjertig fortalt at han helst
ville at jeg skulle komme alene, på grunn av et gammelt
kriminalmysterium han gjerne ville diskutere.
Jeg hadde svart at han kunne snakke med min kjæreste
like trygt som med meg, og at hun i rollen som min sekretær
endog kanskje kunne være til nytte.
Jeg hadde ikke villet nevne den delen av samtalen med
min fetter for Patricia uten å vite nærmere hva det gjaldt.
Nå lurte jeg på om jeg burde benytte anledningen til å
nevne det for henne. Men jeg kom til at det ville være galt
å reise dit med for store forventninger, og at det heller fikk
bli en hyggelig overraskelse hvis den gamle kriminalgåten
skulle vise seg å være noe mer interessant enn en historisk
kuriositet.
I det samme kjørte vi rundt den siste svingen. En liten
ferge lå, som direktøren hadde lovet, klar ved bryggen.
Lengst ute i horisonten kunne vi skimte Stormøya.
Øya lå knapt en kilometer fra land og var mindre enn
jeg hadde forestilt meg. Det samme var fergen som skulle
ta oss dit. Å kalle den en ferge var strengt tatt en overdrivelse.
Den var en pramlignende båt som hadde god plass
til bagasje og et titalls passasjerer, men knapt til noen bil.
«Skal vi ikke ha med bilen?», spurte Patricia idet hun så
fergen.
Jeg svarte at bilen måtte stå igjen på fastlandet, siden
øya manglet bilvei. Det skulle til gjengjeld bare være 150
meter fra kaien og til hotelldøren der.
Patricia godtok det med en moderat hevning av øyenbrynene.
Jeg forsto at hun gjerne ville kjørt både kofferten
og rullestolen så nært hotelldøren som mulig.
Vi var de eneste passasjerene. Besetningen besto utelukkende
av en eldre styrmann med pipe, som i en setning sa
at vi var ventet og at overfarten ville ta knapt ti minutter.
Til mitt spørsmål om når fergen gikk, svarte han kort «når
dere vil at den skal gå».
Klokken var fem på halv fire da jeg bar Patricia og rullestolen
hennes om bord i fergen. Solen skinte fra en skyfri
himmel over det blå havet. Jeg tenkte at omgivelsene var
som hentet fra et av Skagenmaleriene til Christian Krohg,
og håpet sommerbildene her skulle lyse opp Patricias fortsatt
mørke humør.
Hadde jeg hatt noen anelse om hvilke påkjenninger
denne helgen og denne øya skulle påføre oss, ville jeg
umiddelbart krevd å bli satt i land, dyttet Patricia inn i
bilen og kjørt tilbake til Oslo.

Hans Olav Lahlum
Historiker, forfatter, skribent, kommentator, politiker og sjakkspiller.
2 kommentarer
  1. Ann-Kristin Frank:

    Hei 🙂

    Dette kapittelet sluttet så spennende at jeg bare MÅ lese den boka! MÅ vitte hva som skjedde på den øya.

    V.h. en spent leser som håper boka befinner seg på Horten bibliotek.

    23. september 2015 kl 21:32
  2. «Solen skinte fra en skyfri himmel over det blå havet.»

    Sånn pleide jeg å åpne stilene mine i fjerdeklasse på barneskolen. Da fikk jeg rød anmerkning i margen med beskjed fra læreren om å variere språket litt.

    18. oktober 2015 kl 18:24

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *