Lahlums julegavetips/konkurrentanbefalinger 2015!

Selv Hans Olav Lahlum frykter skriveleifs og andre ting som kan gå galt i trykk
Hans Olav Lahlum rekker utrolig mye i løpet av et år. Også å lese haugevis av norske bøker!

Etter en høst som har blitt enda mer travel enn ventet med ulike andre ting, forsøker jeg også i år å sikre min forfatterblogg-status som «fortsatt aktiv» ved å anbefale et raskt utvalg kolleger/konkurrenter knapt en uke før juleferien.

Før noen titler eller navn nevnes, må det igjen understrekes at denne artikkelen ikke er noen slags anmeldelse av de omtalte bøkene. Heller ikke er den noe forsøk på å lage noen slags rangeringsliste for årets beste norske bøker. Mine bokanbefalinger er personlige. De blir naturlig nok da preget dels av hva som er mine interesseområder og dels av mine litterære smaksløker innenfor disse. Jeg skal som vanlig bare anbefale bøker innenfor to hovedkategorier, som jeg i forlengelsen av egne bokutgivelser håper å ha tilstrekkelig oversikt over til å komme med noen kvalifiserte anbefalinger.

Cappelen Damm var også i 2015 forlaget med flest utgivelser knyttet opp til mine litterære interesseområder. Dermed blir det i år forlaget med flest anbefalte bøker på min liste.  Samtidig er flertallet av mine anbefalinger også i år fra andre forlag, ni ulike forlag får med en eller flere bøker her, og motsatt av enkelte lignende artikler skal jeg ikke anbefale noen av mine egne bøker.

Det finnes mange anbefalingsverdige bøker fra bokåret 2015 som aldri ble tatt i betraktning her, fordi de faller utenfor mine litterære interesseområder. Og det finnes sikkert anbefalingsverdige bøker innenfor mine interesseområder som jeg ikke kjenner til eller ikke vet nok om til å kunne anbefale. Dermed kan også forfatterkolleger trygt lese videre: Det kan kanskje være verdt et lite gledeutbrudd hvis man er på listen – og det er definitivt ingen grunn til uro om man ikke er det.

Første hovedkategori: Historie, politikk og samfunn

2015 ble dessverre et år med få politiske memoarbøker og politiske refleksjonsbøker. Den eneste åpenbare anbefalingen der er Kåre Willochs Strid og samarbeid (Cappelen Damm). Jeg har, som vanlig når jeg leser Willochs versjon av politisk historie, en del margmerknader om hva han skriver – og noen flere margmerknader om hva han ikke tar med. Men slik skal det være når man leser en engasjerende debattbok av en politiker fra den andre 9788202494049banehalvdelen. En, to eller tre generasjoner yngre politikere på begge sider av midtstreken har fortsatt mye å lære av Willochs kunnskaper og perspektiver. Det gjelder for Kåre Willoch som for avdøde Haakon Lie at begge etter et langt liv i strid til slutt ble politiske ikoner, levende legender – og gode forbilder for pensjonister. Uansett hva man synes om Willochs politikk som statsminister på 1980-tallet, er det 30 år senere umulig ikke å la seg imponere av en 87-åring som fortsatt skriver leseverdige debattbøker og som med iver kaster seg inn i debatten om vår tids store spørsmål.

Blant norske biografier om tidsperioden etter 1905 ble min klare favoritt journalistene Morten Conradi og Alf Skjeseths bok Osvald: storsabotøren Asbjørn Sunde (Spartacus). Asbjørn Sunde (1909-85) var krigshelten fra 2. verdenskrig som få år senere ble dømt for landsforræderi under Den kalde krigen. Både Sunde og dommen over ham forblir kronisk omstridt også på 2000-tallet. Nesten alle aktørene er for lengst begravet, samtidig som viktige skriftlige kilder fortsatt ikke er gjort tilgjengelig. Det er under slike forhold ingen lett oppgave å tegne et balansert bilde av mennesket bak så svart-hvite skurkebilder og heltebilder. Conradi og Skjeseth lykkes bedre enn noen av de som har forsøkt tidligere, og får frem noen viktige nye funn om enkelthendelser i Sundes liv samt en noe bedre helhetsforståelse av ham. Jeg er ikke enig i alle bokens svar og savner enkelte viktige spørsmål. Boken er likevel en inspirerende og etter forholdene nøktern biografi, som kan gi mange lesere ny kunnskap og innsikt om mellomkrigstiden så vel som krigsårene og første del av Den kalde krigen i Norge.9788243008038

Fra Norgeshistorien før 1905 er årets for meg mest interessante bok historikeren Marthe Hommerstads ferske biografi Christian Magnus Falsen. Stridsmannen (Cappelen Damm). Mannen som etter sin innsats på Eidsvoll våren 1814 fikk tilnavnet «Grunnlovens far», er fortsatt ikke lett å gripe 200 år senere.  Kildesituasjonen er dessverre så vidt mangelfull at det ikke er lett å ta seg verken under huden eller inn i hodet til Falsen. Hommerstad skal ha ros for at hun i den situasjonen flere steder velger å være åpen og forsiktig med sine konklusjoner, fremfor å falle for fristelsen til å gli ut i skråsikre spekulasjoner. Selv om også denne boken fra unionstiden inneholder litt for mange ukommenterte og ukjente navn, lykkes Hommerstad også godt med å gjøre fenomenet Falsen forståelig i vår tid. Knapt 300 sider er en fornuftig lengde for en 1800-tallsbiografi på 2000-tallet, og selv om jeg ønsket meg litt mer om veien frem til Eidsvoll 1814 ser jeg klart det positive i at Falsens senere innsats får mer plass. Summa summarum er min største innvending mot denne boken at den ikke ble ferdig til fjorårets grunnlovsjubileum. Både Falsen og Hommerstad fortjener et større publikum enn de så langt har fått.9788202359447

Av øvrige bøker om moderne Norgeshistorie ble min klare favoritt i år Alfred Fidjestøls Eit eige rom: Norsk Kulturråd 1965-2015 (Samlaget). Å gjøre 50 års historie om Norsk Kulturråd til interessant og spennende folkelesning, er en utfordring som jeg ikke tror noen forfatter kunne løst betre enn filosofen Fidjestøl. Forhåpentligvis var kulturrådet klar over at han var helt feil mann hvis de ønsket en hyggelig hyllningsbok, for i løpet av disse 366 sidene får både kulturpolitikere, kulturadministratorer og kulturrådet sine pass tydelig påskrevet.  Jeg synes enkelte ganger det blir litt vel mange og litt vel kuriøse detaljer om sentrale aktører, men gir gjerne påtaleunnlatelse for det så lenge boken styrker min tro på at enkeltaktører kan gjøre stor forskjell i norsk politikk og samfunnsliv for øvrig. Fidjestøl balanserer hele boken i grenseland mellom historisk forfatter og journalist, men forblir både konsekvent maktkritisk og konsekvent underholdende. Boken får dessuten pluss i margen for uvanlig mange og varierte illustrasjoner, samt for kreative nynorske ord a la «joikejussen» og «snikdirektoratisering». Min største innvending blir at jeg synes boken er litt for kort, og at den burde hatt med litt mer om utgangspunktet fra tiårene før 1965. Den er selvsagt ikke tungtveiende når vi snakker om en bok i halvannenkilosklassen. Jeg tegner meg alt nå som kjøper hvis Fidjestøl og Samlaget senere skulle få for seg å følge opp med en bok om de norske kulturministrene.9788252187311

9788243009479Hva angår norske bøker om internasjonal historie og verdenssamfunnet, ble dessverre 2015 et nytt år med for få utgivelser for allmennmarkedet fra norske akademikere. Jeg ender opp med å anbefale to bøker av svært kompetente utenriksjournalister, som samtidig tar opp to høyaktuelle konflikter i vår tid. Sidsel Wolds Landet som lovet alt. Min israelske reise (Spartacus) er en personlig beretning som samtidig inneholder mye nyttig dybdeinformasjon om den fortsatt like betente konflikten i Midt-Østen. I fotsporene til Hanne Eggen Røisliens tidligere anbefalte bok Israelerne, tar også Sidsel Wold seg bryet med å slippe til ulike stemmer og vise hvor sammensatt Israel som nasjon er.

Morten Strands Ukraina. Grenselandet mellom øst og vest (Cappelen Damm) er noe mindre personlig og anlegger et noe lengre tidsperspektiv, men gir på samme måte ny innsikt i en høyspent konfliktsituasjon. Konflikten og den svært ulike forståelsen av den handler primært om religion i Midt-Østen og primært om nasjonalisme og språk i Ukraina. Likhetene er likevel både tankevekkende og urovekkende. Både Wold og Strand vil naturligvis bli angrepet for mangel på balanse, men da av lesere som selv har et langt mindre balansert utgangspunkt.9788202481995

Andre hovedkategori: Romaner

Nivået på norsk krim har i alt i alt aldri vært sterkere enn på 2010-tallet. Etter et rekordsterkt år i 2014, ble 2015 sant nok noe svakere. Det skyldtes primært at meritterte krimforfattere som Gunnar Staalesen, Tom Egeland, Unni Lindell, Karin Fossum, Chris Tvedt, Tom Kristensen og Jan-Erik Fjell ikke kom med noen ny krimroman, samtidig som superstjernen Jo Nesbø valgte å utgi to halve fremfor en hel roman.

2015 ble likevel et nytt godt krimår, mest fordi flere av veteranene som kom med ny krimroman i år holdt et høyt nivå. Jeg vil her først fremheve Jørn Lier Horst (Gyldendal), som med Blindgang befestet sin posisjon som Norges fremste forfatter av realistisk politikrim. Det er en mulig innvending at denne tiende romanen om 9788205485907William Wisting ikke er spesielt nyskapende sammenlignet med de ni foregående. Men Horst har funnet sin mesterform og vunnet et stort publikum for den. Han klarer fortsatt å variere plottene samtidig som man ser en gradvis utvikling av hovedpersonene. Summa summarum holder Horst seg oppe på det høye internasjonale nivået han har vært i sine fem siste romaner. Han lander sikkert også denne gangen, og Wisting-romanene er alltid vel verdt både hundrelappene og lesetimene. Jeg er fortsatt høflig sagt overrasket over at Horst og Wisting ikke ble Brageprisnominert, når krim i år endelig var åpen klasse der.

I Gunnar Staalesens fravær var en annen livserfaren sosialrealist, vestfoldingen Jan Mehlum, i år mannen med den lengste krimromanserien. Årets roman om den kronisk uortodokse og frittløpende advokaten Svend Foyn heter Et hardt slag og utkom på Gyldendal. Handlingen starter med et attentat i Tønsberg på selveste 17. mai, og fortsetter med at Foyn på sin jakt etter sannheten må reise til både Berlin og Buenos Aires. Realismen kan nok noen steder diskuteres. Men Mehlum skriver skjønnlitteratur, taler gjennom det svake gruppers sak, og viderefører sitt engasjement for overgrepsrammede fosterhjemsbarn. Det hele ender som en ny liten opptur i en relativt jevn romanserie. Det kvalifiserer for en ny anbefaling når Foyn på denne måten overlever sin roman nummer 15, samtidig som Mehlum runder de 70.9788205487611

Selv om 50 år gamle Eystein Hanssen som krimforfatter er noe mindre kjent og debuterte noe senere enn Mehlum og Horst, finner jeg det her naturlig å ta ham med på listen over veteraner som leverte igjen i 2015. Brennemerket (Cappelen Damm) er Hanssens femte roman om den fargerike norsk-thailandske politietterforskeren Elli Sunee Rathke, som denne gangen må etterforske både egen familiehistorie og et drapsmysterium i Bangkoks brutale underverden. Eystein Hanssen skriver fortsatt hardkokt krim som ikke bare er hardkokt krim. Han gir gjennom sine romaner innsikt i stadig flere eksotiske land og tar opp ulike menneskerettsspørsmål. Jeg håper og tror fortsatt at han skal bli oppdaget av et større publikum her hjemme i Norge.9788202453190

Årets kanskje beste krimnyhet ble illustrerende nok at den også godt voksne Kjell Ola Dahl omgjorde sin beslutning om å forlate krimromansjangeren, og meldte seg tilbake i tjeneste med en av sine aller beste romaner. Med handling dels fra 1942, dels fra 1967 og dels fra 2015 er Kureren (Gyldendal) et både krevende og spennende historisk krimdrama, og Dahl er med sin stillfarne og nøkterne skrivestil en av de fremste fortellerne i vår tids norsk krim.9788205461437 - Kopi (2) - Kopi
Jeg må innrømme at jeg hadde ventet meg litt mer av avslutningen på denne romanen. Men det henger trygt sammen på denne måten – og Brageprisen i åpen klasse kom uansett svært fortjent.

Årets kanskje nest beste krimnyhet var at det i år kom uvanlig mange gode norske romaner i det krevende og spennende grenselandet mellom humor og krim. Jeg vil her først nevne Lars Lenths brageprisnominerte roman Brødrene Vega (Kagge). Brødrene Vega har definitivt ikke de dypeste karakterene av romanene jeg leste i høst, men var til gjengjeld den boken jeg lo høyest og mest av. Lenths kombinerte harselas over både lakseoppdrettsmafia (som bruker cowboyhatt og morer seg med å slå golfballer rett ut i havet) og militante miljøforkjempere (som bruker sydvest også inndørs) går tidvis over grensen til det spinnville, men forblir hele tiden ustyrtelig underholdende samt lett tankevekkende satire. Jeg ble litt mindre imponert de gangene Brødrene Vega roet seg ned og nesten lignet en seriøs røverroman; men det gikk heldigvis alltid raskt over.

9788248914983

Den mer tilbakelente og underfundige Nytt på nytt-legenden Knut Nærum plasserer seg denne gangen noe nærmere en tradisjonell krimroman, men leverer også mange minneverdige tekstlinjer iblandet litt samfunnssatire i Vodoo på Vestkanten (Cappelen Damm). Boken har et noe mer utfordrende plott enn Lenths, og bør dessuten gi den oppmerksomme leser noen nye perspektiver både på krimlitteratur og vestkantkultur. Det er å håpe at Nærums exit fra Nytt på nytt kan gi ham tid til flere bokutgivelser de kommende årene.9788202498177

En spennende nykommer i denne delen av bransjen er Tønsberg-damen og MDG-politikeren Lene Lauritsen Kjølner, som leverer både underfundig humor og trygg spenning i sin andre roman om den noe utradisjonelle privatdetektiven Olivia Henriksen. Forfatteren skal dessuten få et pluss for norsk tittel med subtil Agatha Christie-referanse i Hvorfor spurte de ikke Evensen? (Schibsted). Kjølners første roman Høyt henger de ble i høst tildelt Maurits Hansen-prisen for første krimdebut. Det blir spennende å se om hun kan videreutvikle sin posisjon som et kjærkomment og særpreget nytt innslag i den fortsatt for mannsdominerte krimsjangeren.9788251685689
Jeg interesserer jeg meg egentlig mer for opplysningstidshistorie enn for sykkelløp, og spør du meg om hva som er Kurt Austs beste krimroman vil jeg nok lande på et av hans storverk fra den dansk-norske felleshistorien på 1600- og 1700-tallet fremfor årets roman Dødt løp (Aschehoug). Sportskrim er imidlertid en spennende sjanger som interesserer meg mer enn vanlig i år, siden jeg selv skal teste den ut neste år (mer om det i neste bloggartikkel). Og ideen om en krimroman knyttet til Tour de France kjennes tidsriktig i lys av de siste årenes oppsving i interessen for dette svært tradisjonsrike rittet – og turbulensen rundt sporten. Tittelen er intet mindre enn brilliant og Aust holder som 60-åring fortsatt et høyt litterært nivå. Kort sagt benytter jeg avslutningsvis i kategorien norsk krim sjansen til å anbefale årets roman fra ham.9788203358944

Hva angår oversatt krimlitteratur ble islandske Arnaldur Indridason min store inspirasjon i år. Etter å ha konkurrert med ham om en britisk krimromanpris (som ingen av oss vant) endte jeg opp med å lese samtlige av hans romaner oversatt til norsk. Konklusjonen ble for det første at Indridason sammen med norske Gunnar Staalesen er min største favoritt blant vår tids nordiske krimforfatteren. Samtidig kom jeg også til at Indridasons romanserie om Erlendur Sveinsson og hans kolleger i Reykjavik-politiet fortsatt holder et svært høyt nivå, men at de første romanene likevel er bedre enn de siste. Det er derfor godt og spennende nytt at Islands fremste romanforfatter i vår tid nå forsøker å skape en ny krimromanserie med nye karakterer. Skuggasund (Cappelen Damm), med etterforskning fra vår tid og forhistorie fra 1944, er en svært lovende start som med sin blanding av nåtid og krigshistorie også bør passe godt for et norsk publikum.9788202478018

En positiv effekt av et noe svakere krimår, er at det i år ble større rom for annen skjønnlitteratur. Nivået der var som de siste årene solid godt, dominert av veteraner og med noen spennende nykommere.

Da nyheten kom om at Jon Fosse var tildelt Nordisk Råds litteraturpris for 2015, ble jeg mest overrasket over å oppdage at han ikke hadde fått prisen tidligere. Det gjenstår å se om Norge for første gang siden 1920-tallet igjen kan få en nobelprisvinner i litteratur senere på 2010-tallet. Jeg tviler fortsatt på om det vil skje, men er ganske overbevist om at det i så fall blir Jon Fosse som vinner den. De historiske romanene som nå utløste Nordisk Råds litteraturpris ble i år samlet (av Samlaget) i boken Triologien.  Strengt tatt er det vel snakk om tre kortromaner, når de til sammen utgjør 239 ganske luftige sider. Boken inneholder tidvis så mye dialog at man aner dramatikeren like under overflaten. Men Fosse er en imponerende effektiv romanforteller med mye dybde og aktualitet også i tilsynelatende enkle dialoger fra vår tidlige historie. Norske lesere får med denne boken en sjeldent rimelig sjanse til å bli kjent med en vinner av nordisk litteraturpris på en sjeldent interessant lesekveld.9788252189155

14 år etter Halvbroren, sto Lars Saabye Christensen der for noen få uker siden igjen som fortjent vinner av Brageprisen. Det har vært noen svake og mange sterke romaner i hans forfatterskap. Jeg er ikke sikker på om årets roman Magnet (Cappelen Damm) i norsk litteraturhistorie vil stå igjen som en av de to største romanene der. Men det er ganske åpenbart at den er en av året 2015 aller beste romaner, og at den nå 62 år gamle Saabye Christensen med det befester sin posisjon som en høyst levende fortellerlegende. Med sine 779 sider er Magnet en tankevekkende murstein av en kjærlighetsroman. Gjennom en lang historie med mange særegne karakterer, blir en av bokens røde tråder det tankevekkende spørsmålet og hvilke langsiktige konsekvenser det kan få å gå på akkord med seg selv av hensyn til kjærligheten.97882421709899788202492748

Veteranenes dominans preget også bestselgerlistene for høsten. Litt i skyggen av Fosse og Saabye Christensens priser fortsetter den friskmeldte og livsglade 71-åringen Jon Michelet sitt forfatterskaps største suksess med serien En sjøens helt og romanen Blodige strender (Oktober). Michelet vil av og til gjøre litt for mye samtidig. Når romanserien hans nå har brukt godt over 2800 sider på fire romaner fra en tidsperiode på fem år, er det et legitimt spørsmål om den burde vært redigert litt hardere. Men Michelet gir alltid mye lesestoff og mange leseropplevelser for pengene, og har virkelig klart å forløse sin livslange interesse for krigen og for sjøfolk i dette storverket.

Noe mer kortfatterede Roy Jacobsen går også til sjøen med 9788202492878Hvitt hav (Cappelen Damm).  Dette er den svært etterlengtede oppfølgeren til suksessromanen De usynlige fra 2013. 24 år etter gjennombruddet med Seierherrene er forfatteren Roy Jacobsen endelig tilbake ved kysten av Helgeland midt på 1900-tallet. Det synes å være der han trives aller best. Etter en ny opptur de siste seks årene, står Jacobsen året etter sin sekstiårsdag på et foreløpig høydemål i sitt forfatterskap.

Den kvinnelige kometen blant tilårskomne mannlige kolleger ble den 40 år gamle småbarnsmoren og barnebokforfatteren Maja Lunde, som vant bokhandlerprisen samt en imponerende høy bunke med utenlandskontrakter for Bienes historie (Aschehoug). Lundes første roman for et voksent publikum er en tankevekkende og storslått romankonstruksjon, hvor den faretruende utviklingen til bistanden ble fellesnevneren for tre familiehistorier fra tre ulike tidsaldre. En fortidshistorie fra Storbritannia midt på 1800-tallet veksler med en samtidshistorie fra USA i vår tid og en fremtidshistorie fra et biefritt kinesisk samfunn på slutten av 2000-tallet. Her er menneskelig drama og samtidig høyaktuelle spørsmål om forholdet mellom menneskene og naturen. Jeg må innrømme at jeg først syntes at tittelen virket litt misvisende og ideen litt vel original. Men ved nærmere ettertanke er det slett ikke overraskende at den har slått så godt an her i Norge. Det gjenstår å se hvor godt denne romanen vil slå an i ulike andre land – og hvor godt Maja Lunde kan følge opp med sitt neste romanprosjekt.9788203359354

Den tidligere TV 2-profilen Trude Teige synes definitivt å ha gitt forfatteren i seg forkjørsrett fremfor journalisten, og konkurrerer i år i klassen for romaner uten krim. Med god research, godt språk og opptil flere engasjerende kvinneskjebner hevder hun seg meget godt også der. Mormor danset i regnet 9788203359309(Aschehoug) er en til dels dramatisk spenningsroman, men fremfor alt en lett bittersøt familiehistorie hvor fortsatt mystiske hendelser fra krigen står sentralt for å forstå utfordringene til tre generasjoner kvinner. Som historisk roman er den samtidig en tankevekkende påminnelse om de redslene både norske kvinner med tysk ektemann og andre opplevde da den østlige delen av Tyskland ble klemt mellom øst og vest like etter 2. verdenskrig. Jeg ventet meg visst noe mer av avslutningen, men det skyldtes kanskje primært at forventningene før det var blitt så store.

9788210054860Sist, men ikke minst, er det i år på sin plass å anbefale en på Østlandet noe mindre kjent forfatterstørrelse fra min fødeby Mo i Rana. Laila Stien har vært en av Norges fremste novelleforfattere i flere tiår. Å holde oppe kvaliteten gjennom et langt novelleforfatterskap er enda vanskeligere enn å gjøre det gjennom et romanforfatterskap. Det har sant nok vært noen nedturer også i Laila Stiens samlinger, som ofte kretser rundt ulike temaer fra norsk hverdagsliv. Desto hyggeligere er det å konstatere at hun i sitt syttiende år med Over elva (Tiden) har prestert en av sine aller mest kritikerroste bøker – og at Besøk nylig ble tildelt prisen for årets beste novelle. Den fortsatt verserende mediemyten om at alt i vår tid må kort og fort for å fange publikums interesse, er heldigvis feilaktig. En uheldig bivirkning er dessverre at Laila Stien og andre av våre fremste novelleforfattere selger ufortjent få bøker. Heldigvis er det fortsatt tid til å gjøre noe med det i 2015…

Hans Olav Lahlum
Historiker, forfatter, skribent, kommentator, politiker og sjakkspiller.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *