Årets konkurrentanbefalinger – Skjønnlitteratur

Hans Olav LahlumHans Olav Lahlum

Før årets utgave av mine julegavetips/konkurrentanbefalinger har jeg gjort enkelte iøynefallende justeringer av opplegget. Mine tips fremlegges i år ikke bare som en artikkel på forlagets hjemmeside, men også og først gjennom et foredrag på Eldorado bokhandel. Videre er anbefalingene mine i år avgrenset til nye bøker skrevet av norske forfattere, og de presenteres i form av to lister med plassering og terningkast for hver bok.

Ellers er det meste som vanlig. Både i klassen for skjønnlitteratur og i klassen for sakprosa utgis det nå svært mange spennende nye titler hvert år. Det gir seg selv at jeg heller ikke i år har hatt praktisk mulighet til å lese alle som kan være kandidater til mine topplister, og at utvalget blir sterkt preget av mine litterære smaksløker. Kort sagt er det ingen grunn til å fortvile om man ikke er på listen selv om man har utgitt en bok i år – og kanskje grunn til et lite gledeutbrudd hvis man er kommet med.

Generelt er det mitt inntrykk at det norske bokåret 2016 var et variert og sterkt år hva angår sakprosa, selv om det var relativt tynt på politiske biografier og noen andre undersjangere. For skjønnlitteraturen ble det alt i alt et middels godt år. Med et stort unntak for Jo Nesbø kom nesten alle Norges mest kjente krimforfattere med nye romaner i 2016, og en rekke godt etablerte forfattere leverte nye sterke bøker i den sjangeren. Man så noe av det samme mønsteret på annen skjønnlitteratur: Flere veteraner holdt god standard med nye bøker, men man aldri ikke den kometen som for eksempel kom i form av Maja Lunde i 2015.

Mine egne bøker er selvsagt holdt utenfor konkurransen her. For øvrig er det å si at Bok-Norge fortsatt er relativt lite, og at jeg har møtt så godt som alle forfatterne som jeg anbefaler her. Det er riktig å kalle noen få av dem for personlige venner og noen svært få for nære venner. Samtidig har jeg mange venner som har utgitt bøker i år uten å komme med på listene mine her. Cappelen Damm, forlaget som administrerer denne bloggen og utgir mine bøker, er også forlaget med flest bøker på listene mine. Bøker fra åtte andre forlag er imidlertid kommet med, og to tredjedeler av bøkene på disse to listene er ikke utgitt på Cappelen Damm.

Avslutningsvis nevnt var min opprinnelige plan bare å ta med ti bøker på hver av de to listene. Det ble imidlertid så mange gode kandidater og så jevnt om de siste plassene der, at jeg endte opp med å ta med tolv.

Så til temaet for denne artikkelen, nemlig de to anbefalingslistene. Vi begynner med skjønnlitteratur – og på tolvteplass.

Nina Lykketerningkast_512. Nina Lykke: Nei og atter nei (Oktober)

Første del av denne roman er en svart og til dels rasende festlig satire over vår tids Norge, og over den til tider uutholdelige letthet og tomhet mange mennesker kan oppleve som del av den materielt privilegerte middelklassen i verdens rikeste land. Andre del gled over til en nesten seriøs og lett depressiv historie om et trekantdrama – før boken bråstopper nærmest i luften. Andre halvdel levde for meg altså ikke opp til de store forventningene skapt av første halvdel, men sluttresultatet ble likevel en litt tankevekkende og svært lattervekkende leseopplevelse. Pluss i margen ble det dessuten for en sjeldent treffende kombinasjon av forfatternavn, boktittel og innhold. Nei og atter nei er herved anbefalt som julegave til alle med sans for skråblikk på vår tids Norge – og alle med litt svart humor.

Tom Kristensen11. Tom Kristensen: Pandora (Aschehoug)

terningkast_5Tom Kristensen hadde 15-årsjubileum som spenningsforfatter i 2016 – og markerte det med å skrive en av sine beste spenningsromaner. I og for seg får jeg fortsatt ikke helt tak på den kvinnelige heltinnen, journalisten Stine Lindh, som 12 år etter at hun mirakuløst overlevde Profitøren nå gjør comeback i en helt annerledes roman. Hovedsaken i denne sjangeren er imidlertid ikke å levere dype og troverdige karakterskildringer, men å levere romaner som klarer å holde drivet og spenningen i handlingen oppe uten å virke totalt urealistiske. Det klarer Tom Kristensen igjen. Aktualiteten er skremmende god når kjemisk krigføring, terrorangrep og elektronisk overvåkning nå er hovedtemaer, og Kristensen benytter samtidig anledningen til å ta opp homofiles problemer i møte med religiøs ekstremisme og homofobi i egen familie. Pandora anbefales som julegave til alle som liker en god spenningsroman, samt til andre med interesse for overvåkning og terror i vår tid.

Roar Raestadterningkast_510. Roar Ræstad: Elven (Vigmostad Bjørke)

Elven er historikeren Roar Ræstads andre historiske krimroman fra Trondheim under 2. verdenskrig, hvor hans politietterforsker Gabriel Navarseth kjemper for sitt liv, sin familie og sin samvittighet i en livsfarlig gråsone mellom nazister og motstandsfolk. Resultatet blir en spennende krimroman som samtidig er en tankevekkende historisk roman. Hovedpersonen og hans familie er fiktive, men romanen byr også på tankevekkende møter med en rekke sentrale aktører fra Trondheims og Trøndelags ofte undervurderte krigshistorie. Det er trist å se at salgstallene til Roar Ræstad fortsatt ligger langt under nivået fra anmeldelsene, og lett sjokkerende å se at denne boken ikke ble kjøpt inn av Kulturrådet. Elven anbefales herved som julegave til alle som liker klassisk krim, alle som liker historiske romaner, og alle med interesse for 2. verdenskrig i Norge.

Ketil Bjoernstadterningkast_59. Ketil Bjørnstad: Verden som var min: Syttitallet (Aschehoug)

Jeg var en av de avventende skeptiske som tok feil da multitalentet Ketil Bjørnstad forleden år og under overskriften Verden som var min, lanserte planen om å skrive seg gjennom både sitt eget liv (etter tidlige barneår) med en mursteinsroman per tiår. Balansene med hva fra forfatterens liv som kan ha allmenn interesse og hvor mye av det som bør tas med, forblir en åpenbar utfordring i en slik romanserie. De balansene forblir imidlertid langt mindre problematiske, og resultatet langt mindre egosentrisk, i tilfellet Bjørnstad enn i tilfellet Knausgård. Interessante doser politisk og kulturell norgeshistorie og verdenshistorie, samt en erfaren og fortsatt lett dansende fortellerstemme, gjør at man med glede henger med gjennom ti år, 110 kapitler og 795 sider. Bind to i serien er herved anbefalt som julegave til alle med et minimum av interesse for 1970-tallet – og særlig til de født senest på 1960-tallet.

Karin Fossumterningkast_58. Karin Fossum: Hviskeren (Cappelen Damm)

Årets roman fra veteranen Karin Fossum var om man skal tro anmeldelsene både en av hennes aller beste romaner og en av årets aller beste norske. Jeg er en av de som var svært begeistret for Helvetesilden i fjor, men som er litt mer forbeholden til denne. Som krimroman betraktet har jeg mange på listen foran denne i år: Teksten er i så måte altfor lang sammenlignet med plottet, og sluttpoenget var i mine øyne mer suspekt enn kreativt. Teksten skjemmes dessuten også av enkelte iøynefallende glipptak og logiske brister: Et eksempel er at den kvinnelige hovedpersonen er 46 år ifølge side 175, mens sønnen hennes er 34 år ifølge side 177. Selv om Karin Fossum skriver med en politietterforsker i hovedrollen, forstås hun imidlertid best som en av de store sosialrealistene og psykologiske forfatterne fra de siste tiårenes norske litteratur. Både som sosialrealist og psykologisk forfatter leverer hun igjen formidabelt i denne Simenon-inspirerte roman, om den ensomme og hviskende butikkarbeideren Ragna Riegels tragedie. Den anbefales som julegave til alle med et minimum av interesse for menneskesinnet, og særlig til lesere som ønsker å se og forstå de psykisk syke blant oss.

Tom Egelandterningkast_57. Tom Egeland: Djevelmasken (Aschehoug) Terningkast 5

Den tidligere journalisten Tom Egeland fikk som spenningsforfatter sitt store gjennombrudd med romanen Sirkelens ende i 2001, da han for første gang lanserte den lite selvsikre arkeologen Bjørn Beltø som en på flere måter paradoksal helteskikkelse. 15 år senere er Egeland oversett til 24 språk, og både han og Beltø er trygt etablert i elitedivisjonen av norske spenningsforfattere. Denne sjette Beltø-romanen er, om man skal tro snittet av anmelderne, en liten nedtur. Jeg tillater meg å være uenig, og tolker det motsatt av flere anmeldere positivt at Egeland varierer ved å legge handlingen til et norsk bygdemiljø. Djevelmasken er definitivt den norskeste romanen i serien så langt, og trolig også den minst urealistiske. Med handling spredt utover mer enn 250 år, dobbel forhistorie og tallrike referanser til religionshistorie er det likevel et svært ambisiøst prosjekt. Jeg blir som vanlig imponert når Egeland etter vel 500 sider klarer å lande ta ned alle ballene han tidligere har kastet opp i luften på en overbevisende måte. Djevelmasken anbefales som julegave til: Alle tidligere venner av Bjørn Beltø, samt til de som liker mer klassisk og realistisk krim fra landlige norske omgivelser.

Tegnehanneterningkast_56. Tegne-Hanne: Ambisjoner minus gjennomføringsevne (Egmont)

Å sammenligne tegneseriebøker med romaner er åpenbart en vanskelig øvelse. Men sakprosa kan det ikke kalles og årets beste tegneseriebok fortjener en plass på listene mine. Den fortsatt bare 27 år gamle Hanne Monge Sigbjørnsen, alias Tegne-Hanne, er fortsatt aktiv blogger og markerte seg i 2016 også som samfunnsdebattant med en mye omtalt og godt illustrert kronikk i Aftenposten. Best lykkes hun likevel som tegneserieskaper, med sin særegne naivistiske strek og sin uvanlig store mengde tekst utenfor stripene. Den slagferdige, selvironiske og svært moderne kvinneskikkelsen som Anne-Kat Hærland for ti år siden var i TV-ruten, er Tegne-Hanne nå i ferd med å bli i tegneserierutene. Ambisjoner minus gjennomføringsevne er en nærmest genial tittel på en bok som både for forfatteren og forlaget innebærer et videre løft etter fjorårets lovende debut. Jeg venter med spenning på fortsettelsen – og anbefaler i mellomtiden denne som julegave til alle tegneseriebokvenner og alle andre med et nødvendig minimum av humor og skråblikk. De fleste under 40 vil nok like denne bedre enn de fleste over 60.

Gunnar Staalesenterningkast_55. Gunnar Staalesen: Storesøster (Gyldendal)

39 år etter oppstarten inntar Varg Veum-serien til Gunnar Staalesen en unik posisjon i norsk krimlitteraturs historie. For en som har vært gjennom utfordringen med å fornye en egen krimromanserie uten å redusere kvaliteten gjennom roman fem, seks og sju, er det umulig ikke å bli imponert av hvordan Staalesen på 2010-tallet igjen klarte å snu pilen oppover med sin series roman nummer 15 og 16. Nummer 17 var i mine øyne ingen videre opptur, men klart noe nytt sammenlignet med alle de tidligere. Årets Veum-roman er blitt nummer 18 i rekken, og inneholder nye elementer både med et motorsykkelmiljø, med at deler av handlingen legges til Haugesund og med avsløringen av at Varg Veum har en eldre halvsøster. Staalesen er ikke helt på hjemmebane i motorsykkelmiljøet og plottet går kanskje litt for mye i fotsporene fra noen av hans tidligere, så resultatet blir alt i alt en roman i midtsjiktet til Veum-serien. Men midtsjiktet av Veum-serien innebærer altså toppsjiktet ikke bare for årets krimromaner, men også for årets romaner. I en tid hvor stadig flere yngre skjønnlitterære forfattere krever over 500 sider, får den Chandler-inspirerte Staalesen fortsatt med imponerende mye på under 350. Året før sin 70-årsdag er Staalesen fortsatt en opplagt forteller med godt språk og troverdige karakterer. Han opprettholder trygt sin status både som den store nestoren blant norske krimforfattere og som en av de store sosialrealistene i norsk litteratur. Det er sterkt å håpe forfatteren henger med over på 2020-tallet, som i så fall blir hans syvende tiår (!?) som romanforfatter. I mellomtiden anbefales denne i 2016 som julegave til alle tidligere lesere av Varg Veum, samt eventuelle nye lesere med interesse for sosialrealisme og/eller klassisk krim.

Torkil Damhaugterningkast_54. Torkil Damhaug: En femte årstid (Cappelen Damm)

I den stadig mer yrkesspesialiserte floraen av norske krimromanforfattere, er Torkil Damhaug altså psykiateren som er blitt en av Norges fremste forfattere av psykologisk krim (samt et interessant eksempel på at man kan gjøre suksess som skjønnlitterær forfatter selv om man har studert litteraturvitenskap). I likhet med Karin Fossum beveger Damhaug seg i utkanten av krimlitteraturen, og forstås kanskje best som en litterær sosialrealist og psykologisk forfatter med en lett dragning mot krimmysterier. Han fikk Rivertonprisen for den kritikerroste romanen Ildmannen i 2011, og fikk i vår om mulig enda bedre anmeldelser for En femte årstid. Det er per definisjon ikke en ungdomsroman, men legger seg nær opp til sjangeren med sin bruk av en gruppe unge hovedpersoner som først blir gjerningsmenn og så ofre. 57-årige Damhaugs tilpasning av språket til denne aldersgruppen er i seg selv verdt billetten inn i hans litterære univers, og det store spørsmålet om ondskapen i menneskers natur blir med gjennom alle bokens 574 sider. Jeg venter med spenning på når og hvor den eksklusive og kvalitetsbevisste romanforfatteren Torkil Damhaug igjen vil slå til. I mellomtiden anbefales årets roman til alle som liker dype og tankevekkende romaner fra vår norske samtid, med eller uten et krimmysterium.

terningkast_6_largeChris Tvedt3. Chris Tvedt: Den som forvolder en annens død (Cappelen Damm) Terningkast 6

De siste årene har Chris Tvedt, sammen med sin ektefelle Elisabeth Gubrandsen, gjort betydelig suksess med romantrilogien om kripos-etterforskeren Edvard Matre. Til årets roman dukket opp, hadde jeg nesten glemt at Tvedt jo før det var bergensadvokaten som hadde skrevet seg opp til å bli Norges beste forfatter av realistisk advokatkrim, gjennom de fem romanene om den høyst uortodokse og sammensatte forsvarsadvokaten Mikael Brenne. Selv om hovedpersonen er advokat og ikke privatdetektiv, og selv om det først i denne roman bekreftes at byen er Bergen, plasserer Tvedt seg nær opp til både Bergensmiljøet og sosialrealismen fra Staalesens Veum-romaner. Brennes forrige opptreden kom med Dødens sirkel i 2010, og innbrakte Chris Tvedt en vel fortjent Rivertonpris. Den som forvolder en annens død starter med en ny outrert, besnærende og tilsynelatende ganske håpløs klient, i form av en tidligere voldsdømt rockemusiker som nå er i ferd med å gjøre suksess som forfatter. Noen uhyggescener i landlige omgivelser fungerer godt og bidrar til at denne boken blir et nytt høydepunkt i forfatterens beste serie. Forhåpentligvis går det ikke seks år før Mikael Brennes neste opptreden i og utenfor rettssalen. I mellomtiden kan hans comeback trygt anbefales for kvalitetsbevisste krimlesere generelt og jurister spesielt.

Jon Micheletterningkast_6_large2. Jon Michelet: En sjøens helt: Brennende skip (Oktober) Terningkast 6

Uansett hva man måtte mene om hans politiske ståsteder gjennom de siste fem tiårene, så har forfatteren Jon Michelet hele tiden vært en uvanlig engasjerende forteller i norsk litteratur. Og uansett hva anmeldere måtte mene om realismen i noen av dialogene mellom sjøfolkene der, så har han på 2010-tallet opplevd sin karrieres største fremgang med sitt storslåtte romanepos om den unge skogsmatrosen Halvor Skramstad og andre norske krigsseileres liv og innsats under 2. verdenskrig. Fem bind på til sammen over 2500 sider om et så stort og krevende historiske tema er en imponerende femårsplan. Å gjennomføre den blir en formidabel prestasjon når man tar i betraktning at forfatteren er en mann som nå har passert 70, og som tidlig på 2010-tallet hadde alvorlige helsemessige problemer. Også årets roman kunne kanskje med fordel vært redigert litt strammere. Men det er gammelt nytt at Michelet har litt for mye på hjertet, og at han alltid er meningsfull i betydningen alltid full av meninger. Han gjennomfører i dynamisk driv frem til en forrykende avslutning i Leyte-slaget – som er bemerkelsesverdig lite kjent selv blant historikere, selv om Michelet argumenterer godt for at det er verdenshistoriens største sjøslag. Det er mye norsk historie og verdenshistorie i denne boken, men fra først til sist er den en forrykende ny roman helt på høyde med de tidligere i serien. Jeg venter med spenning på seriens avslutning – og anbefaler i mellomtiden nest siste bind til alle lesere med et minimum av interesse for krigen og/eller norsk sjøfartshistorie.

Vigdis Hjorthterningkast_6_large1. Vigdis Hjort: Arv og miljø (Cappelen Damm) Terningkast 6

Om man skal tro litteraturanmelderne, blir 2016 et av årene hvor årets mest omdiskuterte norske roman også er den mest minneverdige. Jeg er enig med de mange som har lovpris dette intense romandramaet, om en dypt splittet norsk familie som fortsatt sliter med å komme over hendelser fra mange tiår tilbake. Temaet med misbruk av barn som holdes skjult ut den voksne overgriperens levetid er skremmende aktuelt. Den kvinnelige jeg-personen har åpenbart noen likhetstrekk til forfatteren, men det er blitt en etablert del av Vigdis Hjorts arbeidsmetode. Sett fra min avstand er de selvbiografiske innslagene mindre påfallende og forstyrrende her enn i enkelte av Hjorts tidligere romaner. Arv og miljø er et fyrverkeri av en roman og samtidig en brannfakkel av et innlegg i en stor og viktig samfunnsdebatt. Resultatet blir et åpenbart høydepunkt i Vigdis Hjorts forfatterskap – og en åpenbar førsteplass på min liste over årets anbefalinger i klassen for norsk skjønnlitteratur! Arv og miljø er herved anbefalt til alle som ikke alt har lest den!
Årets anbefalte Sakprosa finner du her. 

Hans Olav Lahlum

Historiker, forfatter, skribent, kommentator, politiker og sjakkspiller.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *