Årets konkurrentanbefalinger – Sakprosa

Hans Olav Lahlum 2Hans Olav Lahlum 2

Fra anbefalingene av romaner og krim går vi direkte over til nedtellingen i klassen for sakprosa. 

Hallvard Notakerterningkast_512. Hallvard Notaker: Amerikansk valgkamp – Image, penger og moderne politikk (Cappelen Damm)

Min største innvending da jeg i august leste denne boken av historikerkollega Halvard Notaker, var illustrerende nok at jeg syntes den med sine 224 sider var litt for kort. Boken kunne blitt litt lenger og enda bedre med et kronologisk kapittel om presidentvalgkampene fra etterkrigstiden, men de eksisterende tematiske kapitlene gir en fremragende innføring i ulike sider av amerikanske valgkamper og hvilke lærdommer man kan trekke av dem. Fire måneder senere blir det et stort spørsmål hvor mye lærdommer fra tidligere valgkamper er verdt, all den tid det i år endte med at Donald Trump vant valget etter en valgkamp som brøt med det meste også hva angår strategi og gjennomføring. Det skal definitivt ikke kollega Notaker få skylden for, og boken hans er fortsatt en svært god julegave til alle med et minimum av interesse for amerikansk politikk og/eller valgkamper.

Oeyvind Bratbergterningkast_511. Øivind Bratberg: Roald Dahl. Grensesprengeren (Dreyer)

36 år gammel er Storbritannia-eksperten Øivind Bratberg fortsatt tidlig i sin akademiske karriere. Likevel er han allerede etablert som en av de fremste formidlerne blant norske statsvitere – både muntlig og skriftlig. Som vanlig er med bøker utgitt i anledning et stort jubileum, kan det nok godt sies at denne biografien over barneboklegenden Roald Dahl kunne blitt enda bedre med litt lenger betenkningstid. Forlaget kunne da forbedret korrekturen, og forfatteren kunne ha fått inn litt mer nytt innhold for eksempel gjennom kontakt med familien og andre som kjente årets 100-årsjubilant. Denne boken er imidlertid ikke ment å være et vitenskapelig arbeid som utfordrer to svært omfattende engelskspråklige biografier om Roald Dahl. Den er ment å være en lett tilgjengelig norskspråklig introduksjon til Roald Dahl, som setter et ekstra fokus på betydningen av hans norske avstamning. I så måte lykkes boken godt: Den tegner et balansert bilde av hovedpersonen, og får dessuten et pluss i margen for flotte fotoillustrasjoner fra viktige åsteder i hans liv. Herved anbefalt til alle som leste Charlie og sjokoladefabrikken eller andre av Roald Dahls klassikere som barn – og til alle andre med interesse for litteraturhistorie eller Storbritannia.

Tor Bomann-Larsenterningkast_510. Tor Bomann-Larsen: Hjemlandet. Haakon & Maud VII. (Cappelen Damm)

Tor Bomann-Larsen er en av vår tids store norske biografiforfattere – og hans storverk om Haakon VII er i ferd med å bli den moderne norgeshistoriens mest monumentale biografiserie. Bind 7, som dekker krigsårene 1941-45, kom midt under valgkampinnspurten i USA og inneholdt dessuten ingen sensasjonsavsløringer fra privatlivet til medlemmer av kongefamilien. Dermed ble naturligvis medieoppslagene færre og oppmerksomheten mindre enn tilfellet var for noen av de tidligere bindene i serien. Fra et biografiperspektiv er det et mulig ankepunkt at hovedpersonen i lange perioder forsvinner ut av fokus, men det er samtidig et spennende fortellergrep med raske vekslinger mellom storpolitiske ledere, medlemmer av kongefamilien og sentrale aktører i London-regjeringen. Enkelte steder kunne jeg ønsket meg at forfatteren hadde klargjort sine konklusjoner bedre, men det har vært et bevisst grep for Bomann-Larsen å la leserne konkludere selv. Tidsperioden er en av de mest krevende og viktige i Haakon VIIs liv, og implisitt kan boken gi den oppmerksomme leser viktig ny innsikt om kongens betydning så vel som London-regjeringens interne samarbeidsforhold og kontakt med hjemmefronten. Herved anbefalt som julegave til alle monarkister – samt alle andre med interesse for historien om Norge i 2. verdenskrig.

Atle Groennterningkast_59. Atle Grønn: Sjakken eller livet (Cappelen Damm)

De siste tre årene har, i forlengelsen av sjakkens gjennombrudd som TV-sport, sett flere spennende sjakkrelaterte bøker utgitt på de store norske forlagene. Atle Grønn, som på fritiden er internasjonal mester i sjakk og i arbeidstiden en uvanlig ung professor i russisk, har med dette skrevet den mest interessante av dem. Vil man være negativ kan man påpeke noen små mangelsykdommer: Boken kunne vært mer komplett dersom den hadde fortalt mer om norsk sjakkliv utenfor Oslo Schakselskaps ærværdige vegger, og mer om sjakkens utvikling og posisjon i verden utenom det tidligere sovjetsamveldet. Men Sjakken eller livet er ingen vitenskapelig bok: Den forstås best som et langt, engasjerende og interessant kåseri om sjakkspillets natur, historie og kultur. Historisk er Grønn tydelig inspirert av André Bjerkes klassiske Spillet i mitt liv, men høyst bevisst har Grønn gjort sin bok mer tilgjengelig for allmennleserne ved å klare seg uten lange varianter og med et fåtall diagrammer. Språklig tilhører Grønn eliteserien også sammenlignet med skjønnlitterære norske forfattere. Sjakken eller livet er herved anbefalt som julegave til alle med et minimum av interesse for sjakk og/eller tidligere Sovjetsamveldet. Jeg lærte noe nytt om begge deler mens jeg leste den.

terningkast_5Frank Rossavik8. Frank Rossavik: Blant republikanerne (Cappelen Damm)

Journalisten Frank Rossaviks nyanserte og reflekterte beretning om sin rundreise i USA, og om møter med mer og mindre konservative republikanere der, var den første av årets nye norske bokutgivelser om USA. Ved årets slutt står det igjen som den mest interessante, ettersom forholdet mellom republikanerne og presidenten deres nå blir et nøkkelspørsmål for de neste fire årene. Metodisk går boken inn i en ny tradisjon for norske reportasjebøker som lar ulike mer og mindre kjente innbyggere fra andre land komme til orde med sine synspunkter på situasjonen der, og hvor forfatteren etter å ha bidratt med noen egne refleksjoner i stor grad overlater til leseren å trekke konklusjoner. Vårens anmeldelser av boken avspeilet i betenkelig stor grad anmeldernes politiske ståsted, i den forstand at anmelderne ble mer positive til boken jo mer positive de var til republikanerne. Jeg skal med glede gå mot den strømmen og anbefale denne boken, selv om jeg på ingen måte sympatiserer med partiet omtalt der. Blant republikanerne er herved anbefalt som julegave til alle som ønsker å forstå dagens situasjon USA – og til alle andre med et minimum av politisk interesse.

Ivo de Figueiredoterningkast_57. Ivo de Figueiredo: En fremmed ved mitt bord (Aschehoug)

Jeg har egentlig utviklet en betydelig skepsis til sjangeren med offentlig kjente personer som betror offentligheten en mer eller mindre traumatisk historie om et eller flere avdøde familiemedlemmer. Bak sin tidvis litt overdrevne bruk av patos er historikeren Ivo de Figueiredo imidlertid en uvanlig perspektivrik sakprosaforfatter, som viser seg å ha på lager en uvanlig interessant familiehistorie med forgreninger til flere land i andre verdensdeler. Forfatterens jakt på sannheten om sitt opphav kan her gi leseren en spennende reise – og mange vil sitte igjen med ny innsikt etterpå. de Figueiredos familiehistorie er isolert sett så spesiell og eksotisk at svært få kan sammenligne seg direkte med den. På den andre siden vil svært mange kunne kjenne seg igjen i bokens overordnede spørsmål om familiehistoriens betydning og om grenselinjene mellom tidligere generasjoners identitet og enkeltmenneskers. Den er en trygg julegaveanbefaling til alle med interesse for slektsforskning, familierelasjoner og kulturmotsetninger i vår tids multikulturelle Norge. Jeg vil tro at den er særlig interessant for mange av de stadig flere som har minst ett foreldre med bakgrunn fra et annet land.

Jens Stoltenbergterningkast_56. Jens Stoltenberg: Min historie (Gyldendal)

Det er ikke lett å måle politiske selvbiografier opp mot hverandre, og enda vanskeligere å måle dem opp mot andre sakprosabøker – særlig når det må skje få måneder etter lanseringen. Året før et stortingsvalgsår er det hyggelig å se hvor stor leserinteresse det er, fra politisk engasjerte mennesker i ulike partier, for en over 500 sider tykk selvbiografi av forrige statsminister. Stoltenberg var gjennom hele sin karriere som aktiv politiker en dyktig kommunikator, og ble i siste del av den en viktig fornyer av et parti med en tradisjonelt lukket partikultur. Det følger han etter sin avgang opp med en selvbiografi som på mange områder fremstår som uventet åpenhjertig, og som er den historisk mest interessante politiske selvbiografien så langt på 2010-tallet. Den er for øvrig også et oppløftende eksempel på at man kan skrive en svært leseverdig bok selv om man i oppveksten har slitt med lese- og skrivevansker. Det burde kanskje rekke til både terningkast 6 og topp fem. Men selvbiografier er ikke lette å sammenligne med annen sakprosa, og det bør tas et forbehold for hvordan bildet her vil stå seg når Thorbjørn Jagland og andre sentrale aktører har fremlagt sin versjon. Jeg nøyer meg derfor med terningkast fem og sjette plass, men anbefaler med glede boken som julegave til alle med noen interesse for norsk politikk. Eneste problem i så måte er en overhengende fare for at de alt har lest den.

Kaja Nordengenterningkast_55. Kaja Nordengen: Hjernen er stjernen (Kagge)

Høstens kanskje største sakprosakomet ble den fortsatt bare 29 år gamle nevrologen og småbarnsmoren Kaja Nordengen, som i over to måneder nå har ligget inne på de nasjonale bestselgerlistene med sin debutbok. Temaet er kort sagt menneskehjernen, og boken kan trygt få stemplet «uvanlig tankevekkende». Dr Nordengen kan utvilsomt alle de fremmedord og latinske betegnelser som finnes i moderne hjerneforskning, men faller aldri for fristelsen til å bruke dem i utide her. I stedet gir hun allmennleseren en lettlest og lett forståelig innføring i hvordan en menneskelig gjerne fungerer, og samtidig en innsikt i hvorfor den i praksis fungerer så ulikt fra menneske til menneske. Mange professorer fra ulike fag har mye å lære av den enkle, klare og engasjerte fremstillingsformen i denne boken – og mange allmennlesere har mye å lære av bokens innhold. Jeg har noen margkommentarer blant annet rundt bruken av generaliseringer og av IQ-tall som mål på menneskelig intelligens, men leste raskt og ble veldig imponert over helheten i denne boken. Den er herved anbefalt som julegave til alle lesere som har en hjerne – og et minimum av interesse for hvordan den fungerer.

Eirik Wig Sundvallterningkast_6_large4. Eirik Wig Sundvall: Gerhardsens valg (Gyldendal)

En ung sakprosadebutant som i all stillhet oppnådde svært gode anmeldelser i vår, var den 31-årige doktorgradsstipendiaten Eirik Wig Sundsvall fra Universitetet i Agder. Hans første bok som historiker er en gjennomarbeidet, balansert og reflektert fremstilling av Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiets vei fra Komintern-alliansen med Sovjetstaten på begynnelsen av 1920-tallet og til NATO-alliansen med USA på slutten av 1940-tallet. Unge Sundvall lever opp til gode gamle idealer i historiefaget når han møysommelig samler inn relevante opplysninger fra mange ulike kilder, setter dem sammen til et eget manus med kronologisk struktur, for så gjennom godt gjennomtenkte analyser å komme frem til troverdige konklusjoner om aktører så vel som begivenheter og prosesser. Resultatet blir en bok med stor interesse for norgeshistorien, og en av 2010-tallets mest interessante bøker om norsk arbeiderbevegelses historie. Det er å håpe at Sundvall snart er tilbake med et nytt bokprosjekt rettet mot allmennmarkedet – og at flere lesere der i mellomtiden benytter sjansen til å lese hans første bok. Den anbefales herved som julegave til alle med interesse for politisk norgeshistorie, og bør være en sikker vinner til besteforeldre med partimedlemskap.

Asbjoern Jaklin terningkast_6_large3. Asbjørn Jaklin: Brent jord (Gyldendal)

Muligvis er det litt nordlendingen og distriktsopprøreren i meg som taler nå, men: Dette er en rystende sterk bok, som forteller en for mange ukjent historie om hvilke lidelser og påkjenninger en stor del av befolkningen her i vårt eget land opplevde i krigens siste år – da tyske okkupasjonsstyrker iverksatte den brente jords taktikk og tvangsevakuerte store deler av befolkningen i Finnmark. Det er ikke lenger siden enn at mange gamle mennesker i dag fortsatt husker det som mer eller mindre traumatiske barndomsminner – og det er fortsatt en gripende historie både om menneskelig ondskap og menneskelig godhet. Den svært historieinteresserte Nordlys-redaktøren Asbjørn Jaklin har gjort et formidabelt arbeid med å samle inn historiene om de få kjente og mange ukjente menneskene som omtales i boken, og forteller dem nå med en nøktern og troverdig fortellerstemme. Boken får store pluss i margen for å ha fått med ulike sider av tragediene knyttet til evakueringen, herunder også for eksempel bestialske utslag av dyremishandling. Ideelt sett hadde jeg ønsket å lese mer om de overlevende menneskenes vei videre etter krevende krigsopplevelser, men det er lett å forstå at både plass og personlige hensyn har satt begrensninger her. Jeg har likt svært godt flere av Jaklins tidligere bøker om Nord-Norge og 2. verdenskrig, men regner likevel denne som et klart høydepunkt i hans forfatterskap. Den er herved anbefalt til alle med et minimum av interesse for Nord-Norge, krigen og/eller moderne norsk historie.

Inger Merete Hobbelstadterningkast_6_large2. Inger Merete Hobbelstad: Å leve med Shakespeare (Tiden)

Denne bokens 575 sider skjuler ti essays – samt et sjeldent ambisiøst litterært prosjekt. Målet er å demonstrere at mange hundre år gammel verdenslitteratur fortsatt kan ha stor praktisk relevans for mennesker i vår tids Norge. Den 36 år gamle kulturjournalisten, litteraturviteren og samfunnsdebattanten Inger Merete Hobbelstad er kjent som en av landets mest kunnskapsrike og engasjerte Shakespeare-entusiaster. Gjennom sine essays om ti utvalgte verker av ham forsøker hun å gi allmennleseren en innføring om det aktuelle stykket, og samtidig gi både allmennlesere og ekspertlesere en oppdatering om relevansen Shakespeares arbeid fortsatt har snart 400 år etter forfatterens død. Bruken av eksempler fra Hobbelstads eget liv synes jeg her fungerer svært godt. Enkelte av eksemplene fra nyere verdenshistorie virker litt mer anstrengte, og ekspertlesere innen historie eller litteraturvitenskap vil alltid ha noen noter i margen til en bok som trekker inn så mange forskjellige eksempler fra ulike land og tidsperioder. Slike detaljer forrykker ikke bildet av at dette er et sjeldent storslått norsk sakprosaprosjekt, som forfatteren lykkes imponerende godt med å gjennomføre. Det er å håpe at denne boken kan inspirere andre eksperter på andre historiske forfatterkanoner til å skrive lignende bøker de kommende årene. I mellomtiden anbefales unge Hobbelstads bok om gamle Shakespeare som årets sikrete vinnergave til teaterentusiaster og andre litteraturinteresserte lesere.

Aasne Seierstadterningkast_6_large1. Åsne Seierstad: To søstre (Kagge)

Man kan gjerne si at det ikke burde være slik. Men slik verden nå en gang ser ut ved utgangen av 2016, blir det liksom uunngåelig å la listen med årets sakprosaanbefalinger bli toppet av denne glimrende dokumentarboken om to søstres skremmende korte vei fra skolen i Rykkinn til krigen i Syria. Den kommer med svært god timing og som et nytt høydepunkt i et stadig mer oppsiktsvekkende norsk sakprosaforfatterskap. Både sekssifret opplag i Norge og stadig større internasjonal oppmerksomhet er fullt fortjent når vi snakker om den fortsatt nesten unge forfatteren Åsne Seierstad. Hun har gjennom hele sitt forfatterskap vist en forbilledlig evne til å finne spennende innganger til noen av vår tids mest brennbare saker, ofte knyttet til ekstremisme eller kulturmotsetninger. To søstre handler om begge deler og gir dessuten et rystende innblikk i den humanitære katastrofen som borgerkrigen i Syria er blitt. Med på kjøpet får man en familiehistorie fra Norge som gir grunn til ettertanke både om makten ekstreme religiøse grupper kan få over unge mennesker her, og om hvordan vi andre forholder oss til det og dem. Først og sist står det igjen en historie om to hardt prøvde foreldres forsøk på å redde både seg selv og sine barn. Åsne Seierstads valg av kontroversielle temaer påfører henne alltid noen kildemessige utfordringer, men de etiske dilemmaene knyttet til det synes jeg at hun her har begrunnet og håndtert på en overbevisende måte. To søstre er både mer skremmende og mer spennende enn de aller fleste norske spenningsromaner fra 2010-tallet. Og den er herved avslørt som anbefaling nummer én på min sakprosaliste for 2016 – til alle med interesse for religioner, andre mennesker og samfunnet rundt oss…

Hans Olav Lahlum

Historiker, forfatter, skribent, kommentator, politiker og sjakkspiller.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *