Den store samtalen

Utgivelsen av Taushetens tyranni har reaktualisert debatten om trykkefriheten. Seks år etter karikaturstriden har mye forandret seg. Til det bedre.

Flemming Rose: Taushetens tyranni

 

 

”Jeg har en idé som jeg gjerne vil lufte med deg.” Mandag den 19. september 2005 ringte Jyllands-Postens sjefredaktør til avisens kulturredaktør Flemming Rose. Sistnevnte syntes forslaget til sak var godt. Likevel; presset av mange forskjellige oppgaver der og da, var første impuls: Å nei, enda mer arbeid! Det skulle vise seg bare å være forsmaken.

Artikkelen ”Muhammeds ansigt” sto på trykk den 30. september 2005. Nær seks år etter de dramatiske hendelsene som fulgte, kommer boken Taushetens tyranni ut på norsk. Teksten er av en fascinerende og sjelden type: Det er en personlig dannelseshistorie. Det er en reportasjebok. Det er en essaysamling. Det er en gjennomgang av den tolerante tankes historie, fra reformasjonens kjettere og frem til i dag. Selv sier forfatteren at han begynte på en alminnelig debattbok, men at det ble umulig å opprettholde en overbygning om at han selv hadde rett og andre tok feil. Derimot falt valget på å dele av de erfaringene som har formet hans syn, som møtet med de sovjetiske dissidentene under den kalde krigen og deres kamp for universelle rettigheter.

Ayaan Hirsi Ali: Nomade

”Har forleggerne sjel?” spør forlagsmannen Henrik Groth retorisk i et berømt essay fra 1957. Nei, konkluderer han. ”Og ærlig talt: hva skal de med den?” På denne tiden var den litterære dannelsen i stadig vekst, ifølge Groth, ettersom selv påtalemakten nå leste romaner. Under Mykle-saken fryktet Groth en nær forestående Statens litteraturkontroll, som en naturlig parallell til Statens kjøttkontroll. Det var i dette spenningsforholdet Groth trakk opp bildet av den ideelle forlegger og linjene for dennes samfunnsoppdrag: I stedet for sjel, skulle han ha et følsomt tomrom; et faustisk vakuum der ”de tusen stjålne og lånte sjeler – alle de andres – [burde] ta bolig for å medvirke ved utvelgelsens akt.” Selvutslettende objektivitet måtte settes særlig høyt. Så får det være en løpende filosofisk diskusjon om slikt overhodet er mulig for et menneske.

Tariq Ali: Fundamentalismenes kamp

Det er likevel slående i hvilken grad teksten treffer også i dag. ”En forlegger kan i store land påkoste seg å avsløre sin høyst private sjel, uten at offentlige interesser tar skade […] Men i vårt lille land må forleggeren iallfall tøye seg lengst mulig for at alt som har livets, behovets og talentets rett, skal komme til orde – til hans egen og folkets fordel i det lange løp.”

Siden femtitallet har vi – takk og lov – fått en oppblomstring av småforlag i Norge, der enkelte nettopp har det subjektive ståsted som sitt utgangspunkt. Men Groths tekst kan gå rett inn i pensumlisten for ethvert stort, norsk forlags raison d’être: Vi står for en så betydelig del av utgivelsene i landet, at uten et absolutt mål om å slippe til en omfattende bredde av stemmer, ståsteder og ytringer, ville det oppstå et demokratisk problem.

Kari Vogt: Islam

Det er med dette som bakgrunn Cappelen Damm har hatt en nær tyveeårig satsning på bøker om forholdet mellom Vesten og islam. Om det ikke akkurat er de tusen lånte sjeler i antall, er de i hvert fall en stor gruppe interessante, resonnerende, debatterende og forskende individer. De mener alle ulikt. De utfordrer. De finner gjenklang. De provoserer. Litteraturhistorikeren Edward Said, journalisten og filmskaperen Tariq Ali, filosofen og professoren i islamske studier Tariq Ramadan, forskeren Kari Vogt, politikeren Ayaan Hirsi Ali – og journalisten og avisredaktøren Flemming Rose. Vår oppgave er å slippe dem til.

Noe av det som synes å være felles erfaringer for ulike meningsmotstandere, er å kjenne nærværet av krefter som helst ser en brakt til taushet. Der enkelte grupper radikale islamister ønsker at Flemming Roses stemme ikke skal bli hørt, opplever Tariq Ramadan det samme fra enkelte vestlige sekulære. Ingen av gruppene trenger å akseptere innholdet i noen av disse forfatternes budskap. Men retten til å snakke, tegne og ytre seg fritt, er i dag uløselig knyttet til det å være borger i et demokrati.

Edward Said: Orientalismen

Også Groth fremhever nettopp det krevende i dette: ”Åndsfriheten er en nødvendighet og ingen nytelse.” Av Roses 500 tekstbelagte sider, har mye handlet om den ene, både i Danmark og her; faksimilen av avisartikkelen som er gjengitt i boken. Etter grundig vurdering ble konklusjonen den samme i det norske som i det danske forlaget: Faksimilen står i et gjensidig avhengighetsforhold til teksten, relevansen er absolutt, og det ville være meningsløst å publisere en bok uten dokumentasjonen av det som er dens tematiske omdreiningspunkt.

Som forlag er det et mål at innholdet i den polemiske delen av utgivelsene våre skal bidra til en bred og nyansert samfunnsdebatt. Noen ganger går det som vi håper, andre ganger ikke. Til tross for at Rose ble forhindret fra å komme til en planlagt lansering i Norge, nådde hans egne ord og refleksjoner vel 580 000 lesere gjennom Norges største løssalgsavis og 110 000 lyttere gjennom NRK P2s Søndagsavisa. Det er et godt utgangspunkt for en offentlig meningsutveksling. Så får både forfatter og forlag leve med at majoriteten av oppslagene likevel handlet om bygningstekniske detaljer i det norske forlagshuset og sikkerheten til medarbeiderne der. I stedet tar vi andre dager til hjelp. For det er her bokens evig tilbakevendende og tiltrekkende egenskap ligger: I langsom tid.

Og at tiden nå bør ha gitt rom for et nært, historisk blikk på det som skjedde for seks år siden, er opplagt. De siste dagene viser at vi er kommet langt. I mobiliseringen av en protest utenfor forlagshuset i begynnelsen av uken, frarådet de religiøse lederne ved moskeen enkeltindivider å ty til ulovlige demonstrasjoner og voldeligheter. Dette lyktes de nærmest fullt ut i. Vi kan knapt få noe klarere og mer oppløftende tegn. Det lover godt for den store samtalen.

Knut Gørvell
Jeg er salgs- og markedsdirektør i Cappelen Damm med ansvar for skjønnlitteratur og sakprosa. Jeg brenner for å formidle litteratur til det norske folk.