Nye stemmer

ingvar

Når det gjelder Norge og islam, går jeg herved av med pensjon. Det synes jeg et par andre meningsmaskiner burde vurdere å gjøre også.

Jeg sitter på min lokale bar i bydelen Eppendorf i Hamburg, det er gjerne her jeg koker blogger og artikler, jeg har visst drevet med den slags i over tre tiår. Ja, faktisk var det slik jeg begynte som skribent. Med et glødende leserinnlegg i Larvikavisen Østlands-Posten. Fjorten år gammel. Tema? Vår truede fauna.
Jeg skrev om det som skjer nå. Fuglefjellene som dør mens vi ser på. Den gang var det bare en slags syk idé blant fjortisene i Natur og ungdom. En skrekkvisjon.

Vel. Dagens tema har også litt med skrekk og visjoner å gjøre. Men med et i utgangspunktet positivt fortegn. Jeg sitter her med klipp og notater, og leker meg med ulike titler. En av dem er «Nittenåringen som samlet Norge». Sakset fra denne utmerkede avis lørdag 30. august. Den er litt for lang. Dessuten har jeg ikke helt klart for meg når alt sprakk og falt fra hverandre der oppe. Var det da niogtjueåringen sto freidig frem og fortalte om sin begeistring for halshogging, voldtekt og etnisk rensing? Eller var det da mørkets admiral halte helvete ned på jorden i regjeringskvartalet og på Utøya?

Det eneste som er helt sikkert, er at vi har fått servert mange fine ord i det siste. Slik det var i dagene etter Rosetoget. Et av dem er «historisk ». Vi som er så gamle at vi leste Klassekampen på søttitallet, husker hvordan det gikk med det ordet. Det gikk inn i historien som aldeles ubrukelig, etter å ha blitt benyttet hver eneste gang en heismontør eller bryggeriarbeider, bonde eller student, gikk etter hverandre i tog eller streiket i to dager.

Ønsker jeg å latterliggjøre demonstrasjonen på Grønland? Nei. Absolutt ikke. Jeg ønsker Faten Mehdi Al-Hussaini lykke til videre. Hun er for øvrig den eneste person som skal nevnes med navn i denne ytringen.
Jeg er ikke ute etter noens skalp, og har ingen blomster å dele ut heller. For når det gjelder Norge og islam går jeg herved av med pensjon. Og det synes jeg et par andre meningsmaskiner burde vurdere å gjøre også. Når jeg nå sitter her med mine utklipp og mine notater, eller klikker meg rundt på de ulike kommentarfelt og sosiale medier, ser jeg de samme personene fremme de samme påstandene, beskyldningene, bortforklaringene, anklagene, rykter og evige sannheter, som har holdt det gående så lenge jeg selv har vært med.

Hele spekteret. Fra ytre venstres begeistring for tildekkede kvinner og aggresjon mot vitsetegninger, til ytre høyres konspirasjonsteorier og paranoia. Selv har jeg forsøkt å seile midt i elven, og har forståelig nok fått fra begge kanter. Det har vært som fortjent. Men når jeg ser på disse listene med navn og personer som har gjentatt seg selv i alle disse årene, ja da ser jeg også et trekk som forener oss, helt uavhengig av hvor vi står i debatten om islam i Norge. Vi skal snart tre ut av livet. Vi er på vei inn i det rommet der ingen ting venter oss, eventuelt evige flammer eller søtti jomfruer. (Av de to siste alternativene synes jeg det første virker minst masete. )

Der kan du se. Det rykker i labbene, her jeg sitter. Det er ikke så lett. Foran meg ligger Klassekampen for 1. september. Overskrift: «Norske muslimers talerør går på sparebluss. » (Islamsk råd i pengeknipe. ) Ja vel, tenker jeg, det må jeg bare innrømme, – kanskje det er derfor det har vært så stille fra den kanten i alle disse årene.

Så får det være min aller siste ytring om dette temaet. Jeg føler en stor lettelse. For ikke bare gjelder denne min beslutning egne blogger og spalter, jeg har også tenkt å slutte helt å lese reprisene til alle de andre gamle sirkushestene. Jeg kjenner deres vrinsk og retoriske kruseduller nesten like godt som mine egne, og setter min lit og mine forhåpninger til de unge, de som faktisk skal forme og leve i morgendagens Norge. Og med dette rydder jeg bordet for gamle klipp og aviser, og bestiller en gin tonic. En dobbel. En for alt som er sagt og skrevet, og en for de pennene som spisses nå.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 5. september 2014.

Ingvar Ambjørnsen
Forfatter.
8 kommentarer
  1. Turid Danielsen:

    Næmmen, Ingvar Ambjørnsen da. Du skal vel ikke legge inn årene, slutte å mene noe? Slutte å være en viktig stemme i offentlighetens rotete og kaotiske rom? Det MÅ du ikke. Vi trenger deg til å sette enkelte ting på sin rette plass i dette rommet. Men ta deg nå et par tre gin-tonic for både fortid, nåtid og to for framtida. Slapp av i helga, så kommer du sterkere tilbake etterpå.

    5. september 2014 kl 12:28
  2. Magne:

    Har stor respekt for deg, men nå syns jeg at du er litt flåsete i en viktig sak.

    5. september 2014 kl 22:15
  3. Goggen:

    Så gammel. Så resignert.

    6. september 2014 kl 00:59
  4. Hilde Irene Andersen:

    Nå hadde jeg egentlig tenkt å si noe fornuftig og pent; om deg og dine tekster, men tror det meste allerede er sagt. Derfor: Skål! For deg, rett og slett.

    6. september 2014 kl 08:11
  5. Jeg registerer at jeg er den første som kommenterer, tre dager etter at dette innlegget ble publisert. Besynderlig!

    Først var det farvel til romanen. Nå pensjonerer Ambjørnsen seg visst nok som meningsærer også. Hvis jeg oppfatter dette rett dreier det seg likevel om akkurat denne ene saken, islam i Norge.

    Jeg kan ikke tenke meg at du sier farvel til skriftspråket. Det blir som å si farvel til våpnene, men disse er av den nyttige, oppbyggelige sorten. Det er en type opprustning vi trenger i stadig større grad. Hvis en elsker språket, er det i det hele tatt mulig å fungere uten? Jeg tror du fortsatt har noen bra ord og perspektiver til de unge. Hemmingway snakket vel om en tapt generasjon i forbindelse med 1. verdenskrig. Det føles dessverre ikke som at det begrepet er irrelevant i dag heller. Ta gjerne opp til flere doble gin and tonic, men overlat for all del ikke manesjen og sagmuggen til de slitne, gamle sirkushestene og stygge troll.

    Jeg er enig med deg om sirkushestene, og noen ganger må jeg ha en pause, men jeg kommer som regel tilbake. Det håper jeg du gjør også.

    8. september 2014 kl 12:40
  6. Oddvar Hansen:

    Ja ja alt har sin ende.En må bøye seg i støvet asbjørn og takke såå inderlig vel for det skrevne og dine samfunnsengasjerte engasjementer.
    Du har i allefall beriket oss vel.
    En bønn om at du ikke slutter så brått,men trapper litt og litt ned.
    Jeg vil tro at det blir en for brå overgang hvis det slutter så brått.
    Du skal ha stor takk ja større enn som så for ditt forfatterverk.
    Vi takk av hjerte og ønsker deg god pensjonisttilværelse.

    vennlig hilsen Oddvar E.Hansen.
    Fra Lofoten.

    8. september 2014 kl 15:25
  7. Hmm, betenkelig tannløst av en skribent jeg setter høyt og som har motivert mitt forhold til ord. Jens Bjørneboe, Øystein Sunde og Ole Paus er andre som til en viss grad har gjort det samme. Bruk det som du vil.
    Tannløst blir karaktereristikken på dette! Hvor er engasjementet og villigheten til å benytte språket til en oppfriskende vinkling på det som dagens journalister og bedrevitere driver med?
    Jeg håper virkelig at det bare er dette temaet du avslutter.
    Forhåpentligvis vil jeg kunne lese krasse/motiverende/følelsesmessige/vittige/faktabaserte!! innlegg også i lang tid fremover.

    8. september 2014 kl 22:33
  8. Svend Berg:

    Ambjørnsen har vel aldri seilet midt i elva tidligere. Akkurat det er noe jeg alltid har verdsatt hos han.
    Ellers vil jeg si at det hadde vært synd om hans stemme stilnet i samfunnsdebatten.

    4. oktober 2014 kl 12:14

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *