Tysk høst

Ingvar_Ambjørnsen

Hva er det med tyskerne denne høsten? Det er ikke mer enn noen måneder siden de var Bølla i Hellas.

Hamburg. Jeg sitter i baren på Europäeischer Hof sammen med norske journalister. Ute er det mørkt. Det regner. På den andre siden av gata har en gruppe flyktninger søkt ly under glasstaket utenfor Haupbahnhof. Frivillige med lysende grønne vester tar seg av dem. Informerer om overnatting, mat og klær. Eller om veien videre. Inne på selve jernbanestasjonen er det rigget opp skilt som peker mot togene som går til Danmark, Sverige og Norge.

Vi sitter og snakker om dem. Om de som kommer til fots, og med buss og med tog. Og om de som tar imot dem. Vi snakker om høsten 2015. Da tyskerne plutselig viser et moralsk lederskap i et europeisk kaos av følelser, antakelser og teorier. Med Angela Merkel som selveste Fru Handlekraft i spissen.

Nåja. Det er ikke alle tyskere som kjøper akkurat den. Jo da, hun kan gjerne stå i spissen. Men mange er nøye med å påpeke at det som utspiller seg her i landet akkurat nå, er et resultat av et sterkt folkelig initiativ. En grasrotbevegelse. Det er ikke bare Merkels politiske motstandere som mener at hun er flink til å finne ut hvilken vei vinden blåser. At hun vet det nesten før det begynner å blåse.

Personlig synes jeg det kan være det samme. I en så uoversiktlig situasjon som den som har oppstått nå, er det viktig med en politisk leder som kan bevare roen. Det har Angela Merkel vist at hun kan mer enn en gang.

Vi tar en million før nyttår, sier hun. Og en halv i årene som kommer.

Alle vet at det kommer til å bli mer. Hva er det med tyskerne denne høsten? Det er ikke mer enn noen måneder siden de var Bølla i Hellas.

Det er ikke mulig å forstå noe av det som skjer i Tyskland uten å ha krigen med i regnskapet. Sånn er det alltid, og følgelig også nå. Og mens jeg som nordmann vokste opp med fortellingene om modige motstandsmenn og -kvinner, (og om djerv flukt i nattens mulm og mørke), vokste min generasjon tyskere opp med fortellinger med en litt annen vri. En av disse fortellingene er den om «De som går». De som går til fots gjennom et utbombet landskap. Flere tyskere jeg kjenner har denne beretningen flettet inn i sin egen familiehistorie. Fortellinger om fedre, onkler og sønner, som for eksempel gikk hjem fra fangeleirene i Sovjet. Mange av dem gikk i årevis. Og kom hjem til underlige familiekonstruksjoner som var diktert og formet av ren nød. Satt sammen av mennesker som hadde kommet rekende samme vei før dem. Det utbombede Etterkrigs-Tyskland var et gigantkaos der menneskene ble tvunget til å være pragmatiske. Bite tennene sammen. Ta diskusjonene etter hvert. Fortellingen om de som en dag kommer gående er ikke like fremmed i Tyskland som i mange andre land i Europa. Og de som kommer er heller ikke like fremmede. Tyskerne har en lang erfaring med relativ høy innvandring. Meg bekjent er de også de eneste som faktisk ser et pluss i all pessimismen rundt om. Halvparten av tyske arbeidsgivere er på jakt etter kompetente folk. Mange, særlig av syrerne som kommer, har nettopp det på ulike felt.

Det er en ting til som er viktig for å forstå hvorfor tyskere flest bretter opp ermene og tar del i den spontane hjelpeaksjonen som finner sted denne høsten. Her i landet nøyer ikke kritikerne av båtflyktningene seg med å holde lærde foredrag for hverandre på Facebook og andre sosiale medier, slik tilfellet er i for eksempel Norge. Her kaster de brannbomber og stein. Mot folk som kommer med ungen under armen. Det er et paradoks, men på denne måten har de bokstavelig talt klart å fyre opp under godtfolks nestekjærlighet og empati. Den vanlige tysker vill ikke bli observert i en slik setting en gang til. I en fersk undersøkelse sier 69 prosent av befolkningen at de er klare for å delta i et felles løft. Det er mange. Særlig med tanke på at ingen har noen anelse om hvordan dette vil ende. Tyskland har god økonomi, blir det sagt. Ja vel. Men også stygge tall når det gjelder fattigdom, og ledighet blant ungdom. Hvor lenge kan den gode dugnadsånden holdes i live? I noen måneder? I noen år? Alltid? Neppe. Hva da? Ta det med ro, sier taxisjåføren som kjører meg hjem utpå natta. Da muren gikk fikk vi 16 millioner rett i fanget på en gang. De var jo i tillegg helt sprø. Da skulle du ha vært her! Det gikk det også på et vis.

«Det som utspiller seg her i landet akkurat nå, er et resultat av et sterkt folkelig initiativ. En grasrotbevegelse.»

Dette debattinnlegget er først publisert i Dagsavisen 25. september 2015.

Knut Gørvell
Jeg er utviklingssjef for skjønnlitteraturen i Cappelen Damm. Jeg brenner for å formidle litteratur til det norske folk. Jeg og kjæresten min har til sammen seks barn, så denne bloggen vil i tillegg til tanker om bøker og kultur også handle om livets viderverdigheter i en storfamilie i en travel hverdag med 8 B-mennesker.