Ambjørnsen om virkelighetslitteratur:

Litteraturen og virkeligheten

Ingvar Ambjørnsen foto Tine-PoppeIngvar Ambjørnsen foto Tine-Poppe
«I mitt tilfelle måtte jeg lære en lekse da jeg på begynnelsen av nittitallet oppfant den helt og holdent fiktive personen Elling. Boken kom. Taust fra Gro. (Smart, tenkte jeg.) Men arbeiderpressen ble fornærmet på vegne av henne. De trodde på ramme alvor at disse pornografiske innslagene var der for å ramme landets statsminister, hvilket var fullstendig utenfor mine hensikter.» Les Ingvar Ambjørnsens kommentar til fjorårets debatt om virkelighetslitteratur. Foto: Tine Poppe.

Noe av det som overrasket meg mest i debatten om den såkalte ”virkelighetslitteraturen” som raste i fjor, var den stadig tilbakevendende oppfordringen til forfatterne om endelig å ta til vettet. Våge å ta denne problematikken på alvor.

På tide med en skikkelig opprydning nå, fikk vi vite. Kanskje til og med få inn litt moral. Ikke bare pløye på, helt uten hensyn til tante Klara og den slemme stefaren, (som begge kanskje hadde det stritt nok fra før.) Godt og vel og bra med kunstnerisk frihet, men hva med andres trygghet? Har ikke den skjønnlitterære forfatteren ansvar og forpliktelser? Kan hun gjøre hva som helst?

Jeg undret meg først og fremst fordi det kunne virke som om selv mennesker som i kraft av sin alder og bransjeerfaring burde vite bedre, ytret seg som om denne problematikken var noe nytt som kom opp i kjølvannet av Vigdis Hjorths Arv og miljø. Eller etter Karl Ove Knausgårds kraftpakke Min kamp. I virkeligheten (sic) er det jo slik at det sannsynligvis ikke finnes et eneste tema som har opptatt norske forfattere mer i moderne tid.

Ok. La meg moderere meg litt. Jeg har tross alt ikke holdt på med denne ekstremsporten i mer enn førti år. Men i de fire tiårene har diskusjonen om bruken av levende figurer i skjønnlitteraturen vært mer eller mindre konstant på. Selv om den ikke hele tiden har vært fulgt av tabloidene eller på universitetsnivå. Og i rettferdighetens navn: En del av de som roper høyt opp om sin egen uvitenhet i dag, var sannsynligvis travelt opptatt med pottetrening da jeg debuterte i 1981. Jeg synes det får være gyldig grunn god nok. Ingen nevnt med verken tittel eller navn.

Les også

Stort Elling-comeback

Ingvar Ambjørnsen: – Jeg trodde Elling var død for meg

Det er helt klart for alle enhver hvem som har vært i seng med hvem.

Saken får fornyet aktualitet for meg i det jeg overhører en heftig diskusjon i baren på Kielfergen. De to stridende parter, begge godt voksne menn, hevder å besitte den gode, for ikke å si den aller beste moral. Stridens kjerne er Gudmund Vindlands debutroman Villskudd. Og det er ikke dårlig, siden boken utkom for første gang i 1979. Den ble øyeblikkelig en bestselger, og har siden kommet i stadig nye opplag. Ikke bare på grunn av Vindlands gode penn, men fordi denne boken kom til å bli den første store homseromanen på norsk.

Åtte år etter at homofil praksis ble avkriminalisert, leverer Vindland et fyrverkeri av en roman fra de skeives Oslo, og presenterer både en alternativ kjærlighetsroman, og et forrykende søttitallsportrett. Det er imidlertid ikke Vindlands syn på homofili i norsk offentlighet som de to herrene strides om, (der virker de faktisk temmelig samkjørte), men det faktum at samme Vindland skriver åpent om sitt flere år lange forhold til forfatteren Jens Bjørneboe. For selv om han kamuflerer Jens Bjørneboe som ”Jonas Løvehjerte” i romanen, kan ingen være i tvil om hvem han mener.

Romanen har til og med undertittelen ”Sangen til Jens”. Det er helt klart for alle enhver hvem som har vært i seng med hvem. Som en liten kuriositet kan jeg legge til at Gudmund Vindland opererte under et fiktivt etternavn på omslaget av boken av hensyn til sin familie som ikke tok like lett på hans legning som resten av leserne. (I virkeligheten het han Gudmund Justås på det tidspunktet).

Var det riktig av Vindland å skrive åpent om sitt homofile forhold til den landskjente forfatteren Jens Bjørneboe? Eller var det rett og slett – umoralsk?

Etter som det blir stadig tettere mellom drinkene på nabobordet opp langs danskekysten, får jeg nå en reprise på en diskusjon som jeg har hørt mange, mange ganger i årene etter 1979. Var det riktig av Vindland å skrive åpent om sitt homofile forhold til den landskjente forfatteren Jens Bjørneboe? Eller var det rett og slett – umoralsk? (Jeg må medgi at jeg nå hører Bjørneboes skrallende latter fra det hinsidige). Moralmann én: Det var selvsagt et råttent bakholdsangrep på en avdød person. Moralmann to: Såpass må en refser som Jens Bjørneboe tåle. Særlig når man tar med i betraktning hans egen nådeløse fremferd mot ulike norske maktpersoner. Men navn og det hele. Moralmann én: Tåle? Du mener at familien hans må tåle det?

Osv.

Under arbeidet med boken er jeg nesten sykelig opptatt av at det jeg forteller fra denne avdelingen skal være absolutt sant.

Jeg fikk med meg alt dette på nært hold den gang da boken var fersk, fordi jeg kom til å debutere på det samme forlaget som Gudmund Vindland et par år senere. Faktisk var det det voldsomme salget av Villskudd som gjorde at det vesle ”Forfatterforlaget” våget å satse på et helt ukjent navn som mitt. Og på en såpass lite sexy tittel som 23-Salen.

I romanen beskriver jeg i detalj forholdene bak de låste dørene på en avdeling på Lier Psykiatriske sykehus, der jeg selv hadde arbeidet et knapt tiår tidligere. Det jeg presenterer er ikke lystig lesing for noen. Snarere tvert om. I romanen viser jeg til en rekke situasjoner og hendelser som vanskelig kan karakteriseres som annet enn menneskelig nedverdigende. Enkelte ganger skildrer jeg rene overgrep. Under arbeidet med boken er jeg nesten sykelig opptatt av at det jeg forteller fra denne avdelingen skal være absolutt sant. At ingen skal kunne ta meg på en eneste faktafeil når det gjelder de forholdene jeg skildrer.

Jeg er klar over at både sykehusets ledelse og andre vil komme til å lese denne teksten med lupe, og lete etter feil. Den seieren har jeg ikke tenkt å gi dem. Hovedpersonen, fortelleren, er oppdiktet. Hans familie likeså. Men fra det øyeblikket han trer inn på ”23-Salen” på Lier, skal alt han ser og gjør være det jeg selv så og gjorde. Jeg tar ikke med en eneste vandrehistorie eller rykte. Alt har jeg sett. Alt har jeg vært med på.

Alt det jeg skrev om dem skulle være helt riktig. Samtidig lå det tungt på meg at jeg måtte være den som vernet dem. Det var så forferdelig vanskelig. Det var nesten umulig.

Skriveprosessen blir derfor først og fremst en tung runde med egen følt skyld og skam. Var dette meg? Jeg var atten år gammel da de ga meg knippet med beltenøkkelen. Hva slags forutsetninger hadde jeg til å håndtere en situasjon der tjue mann skulle holdes innelåst på ett rom døgnet rundt? Hvor folk døde under de mest ekstreme forhold? Og enda viktigere: Hvordan skulle jeg klare å skildre disse tjue tunge skjebnene som jeg så brått fikk i hendene?

Alt det jeg skrev om dem skulle være helt riktig. Samtidig lå det tungt på meg at jeg måtte være den som vernet dem. Det var jo deres sak jeg ville føre med denne romanen! Det var så forferdelig vanskelig. Det var nesten umulig. Og jeg var helt alene med dette. Ingen hjelp å få noe sted. En utmerket erfaring for en ung forfatter – det kan jeg jo se nå. Men jeg må innrømme at dette stadige gnålet om at ”det snart er på tide at forfatterne begynner å tenke på andre enn seg og sitt” irriterer meg ikke så rent lite.

Problemene med å trekke virkelige personer inn i romanen var de aller første jeg ble stilt overfor. Slik har det fortsatt. De fleste forfattere har det på det viset. Uansett hva andre måtte påstå og mene. Det er en del av jobben vår. Og sorry – akkurat den delen kan ikke utføres av andre. Vi må ta det selv. Trår vi over streken må vi også tåle smekken. Annerledes kan det ikke bli eller være. Eksterne kontrollkommisjoner? Glem det!

Om han ikke heller burde fått prøve sin sak i retten fremfor å bli rammet av meg? Jo. Definitivt. Men autoritetene lot ham holde på isteden.

Men de rene hevntoktene da? Hva med dem? Også her må problemet filtreres gjennom egen samvittighet – og eventuelt kjøres en ny runde i retten. Jeg kan ikke se at det kan gjøres på en annen måte dersom man ikke skal gå til angrep på den for tiden etter hvert svært pressede ytringsfriheten. Personlig har jeg seilt under et slikt piratflagg en eneste gang i løpet av forfatterskapet mitt. Jeg angrer ikke. Jeg ville ha gjort det igjen.

I Hvite niggere skildrer jeg en skolestyrer i en liten norsk by. Byen ligner svært på min barndoms by Larvik. Den aktuelle skolestyreren har et navn som ligger tett opp til en som virket i nettopp den byen. På den skolen jeg selv ble tvunget til å tilbringe ni år av livet mitt. Overlatt til en pøbel som ham. En klassisk psykopat som skoleverket i Larvik ikke hadde mot eller vilje til å fjerne. I fri utfoldelse blant byens barn i flere tiår. Som forfatter hadde jeg en enestående mulighet til å gi ham den ørefiken han hadde gjort seg så inderlig fortjent til. Jeg var den eneste som tok ham. Og det hjalp faktisk mange flere enn meg selv.

Dette var en av de meget få gangene jeg har opplevd at litteraturen kan ha en helt konkret hensikt.

Dette var en av de meget få gangene jeg har opplevd at litteraturen kan ha en helt konkret hensikt. Ikke fordi han lærte noe som helst av å bli uthengt på denne måten. Det er ikke slik psykopater er skrudd sammen. Men fordi jeg gjennom å gjøre dette ga en slags oppreising, en stemme, til det store antallet elever som han systematisk hadde plaget og trakassert gjennom sin såkalte lærergjerning. Om han ikke heller burde fått prøve sin sak i retten fremfor å bli rammet av meg? Jo. Definitivt. Men autoritetene lot ham holde på isteden. Som barn var jeg lammet. Jeg hadde ingen mulighet til å velge. Og da jeg la hodet på blokka ved å skrive det jeg gjorde i voksen alder, kunne vi meget vel ha endt opp i en rettssal.

Jeg var klar. Og jeg hadde ikke tapt. Vitnene ringte meg natt og dag etter at romanen ble lagt ut til salgs. De var mange, av begge kjønn og i alle aldre. Og som sagt: Jeg hadde gjort det om igjen. Psykopaten kan man ikke snu, men ved å gå etter ham kan man i det minste gi ofrene et snev av verdighet. Noen få ganger har litteraturen en helt konkret hensikt. Da er den ofte ikke lenger skjønn.

To helt ulike situasjoner der virkelige mennesker trekkes inn i en skjønnlitterær tekst. I begge tilfeller ligger det noe såpass edelt under som et ønske om å gi enkeltpersoner og grupper en slags offentlig oppreising. Likevel er ikke mine valg opplagt rettferdige. Hva vet for eksempel jeg om ledelsen ved Lier sykehus på det aktuelle tidspunktet?

Ikke stort annet enn at jeg vet hvem som bærer de ulike titlene. Ingen verdens ting om deres eventuelle kamp for å bedre forholdene ved å få økte midler av ulike slag. Ville de ikke, eller kunne de rett og slett ikke? Visste de ikke det samme som vi på gulvet visste? Og hva med han som jeg i Hvite niggere kaller Gullberg? Var det ikke andre som kanskje hadde opplevd ham annerledes enn meg? Hva med familien hans? Var det ikke trolig at de kanskje opplevde ham som en annen enn det jeg gjorde?

Jo. Men det var denne mannen i en skolesituasjon jeg skrev om. Hvordan han ville ha gjort seg alene eller sammen med familien sin ute på en holme i havet, interesserte meg ikke. Så får jeg tåle at familien hans kanskje ikke tåler trynet mitt. Jeg tåler det til og med godt.

I mitt tilfelle måtte jeg lære en lekse da jeg på begynnelsen av nittitallet oppfant den helt og holdent fiktive personen Elling.

Adskillig vanskeligere blir det faktisk i de tilfellene der forfatteren ”bare tar seg kunstneriske friheter”. Også her må man ta seg frem uten at det finnes kjente løyper gjennom terrenget. For hvor langt kan man gå når det gjelder å ”fargelegge” en tekst for å gjøre den mer troverdig, sannsynlig, morsom, eller styrke den på annen måte? Her er det ofte advokaten som forfatteren må forholde seg til, i det minste er det en viss tradisjon at forlaget kjenner sine begrensninger her.

I mitt tilfelle måtte jeg lære en lekse da jeg på begynnelsen av nittitallet oppfant den helt og holdent fiktive personen Elling. En mammadalt på et par og tredve som nettopp har mistet mamma. Og som er sosialdemokrat på sin hals. I en tid der Gro Harlem Brundtland styrer landet med stø hånd. At denne mannen i den gitte situasjonen ikke bare så på Gro som en trygg og god statsminister, men som kanskje også noe mye mer, falt meg helt naturlig. Og kunne jeg egentlig nekte mine litterære figurer fantasier og drømmer? Nei, selvsagt ikke. Vel. Resultatet ble at samme Elling gjorde seg både tanker og fantasier som også innbefattet andre sider ved Gros person enn den rent politiske. Og i drømmene hans vipper det hele over i ren pornografi ved et par anledninger.

Nåja, forlaget så litt annerledes på den saken. Gro var tross alt Norges statsminister på det tidspunktet

Det kan i disse dager kanskje virke litt rart at jeg i grunnen ikke så noen problemer ved dette. Jeg oppfattet det tvert om som helt naturlig at fortellingen tok den retningen. Ikke minst fordi Gro, sporty som hun jo alltid var, villig stilte opp i for eks gummidrakt på seilbrett på forsiden i Dagbladet. Når jeg lot Elling støpe nettopp det bildet inn i plast av praktiske årsaker, var det liksom helt naturlig. Så greit med det, for å si det med hovedpersonen.

Nåja, forlaget så litt annerledes på den saken. Gro var tross alt Norges statsminister på det tidspunktet, og heller ikke akkurat kjent for å legge noe i mellom dersom det gjaldt. De ba meg ikke om å stryke, men rådet meg til å høre litt på det husets advokat hadde å si om saken. Som imidlertid ikke kunne finne noen paralleller til den slags litteratur noe sted. Jeg skrev riktig nok ikke Gro aktivt inn i en litterær tekst. Hun snakker ikke. Handler ikke.

Men var det tillatt, eller ”innafor” som vi sier for tiden, å skrive henne inn i en fiktiv persons drømmer? Jeg mente ja. For meg var det snakk om et helt enkelt prinsipp. For advokat Cato Schiøtz var det ikke fullt så enkelt, men teksten kom på omtrent som tenkt. I brevet jeg mottok fra Schiøtz den gangs gikk det imidlertid klart frem at dersom Gro bestemte seg for at dette var godt over streken, ville jeg ”få så mye juling som du aldri før har fått.”.

De trodde på ramme alvor at disse pornografiske innslagene var der for å ramme landets statsminister, hvilket var fullstendig utenfor mine hensikter. Naivt? Ja, kanskje.

Boken kom. Taust fra Gro. (Smart, tenkte jeg.) Men arbeiderpressen ble fornærmet på vegne av henne. De trodde på ramme alvor at disse pornografiske innslagene var der for å ramme landets statsminister, hvilket var fullstendig utenfor mine hensikter. Naivt? Ja, kanskje. Først et par tiår senere ble disse scenene satt på dagsorden, og det var da Gros mann Arne Olav Brundtland lanserte sin bok ”Gift med Gro, bind to”. Og han var sint på meg. I mellomtiden hadde imidlertid Elling blitt en figur som alle nordmenn over ti år hadde et eller annet forhold til – bortsett fra ekteparet Harlem Brundtland, som i mange år hadde opphold seg i utlandet. Den som dagen etter Arne Olavs pressekonferanse gikk ut og la ballen død, var Gro selv. Klok som vanlig.

 

Hvordan det gikk med det to homsene som satt i baren på Kielfergen og kranglet om god og dårlig moral? Vel. En av dem vant, men hvor den andre måtte tilbringe natten, synes jeg ikke jeg har noen plikt til å bringe videre. I alle fall ikke i denne bloggen. Vi får se. Kanskje i en roman en vakker dag. Skjønt jeg har mine tvil. Den slags litteratur skriver jeg egentlig ikke.