Øya-blikk III: Sol, fest og nye favoritter

Kanskje hjalp det at jeg klaget på værgudene i fredagens blogg, for fredag og lørdag ga de sitt beste til Øyafestivalen. Begge dagene var vi på en rekke konserter med band jeg kjente lite til, og fredag  fikk jeg to nye favoritter Mikhael Paskalev og The Black Keys.

 

Mikhael Paskalev band

Mikhael Paskalev ble P3 siste urørt vinner, og snart kommer hans første album. Med seg på scenen hadde han flere spennende, unge musikere blant annet en av fjorårets beste nykommere: Jonas Alaska. De ser ikke bare ut som om de er på en Dylan-turné fra slutten av 60-tallet. De synger som om Dylan møter Lennon og Simon & Garfunkel. Nydelige harmonier, talentfullt, tradisjonelt og moderne på en gang. Paskalev var fra seg av begeistring for å spille for et så stort publikum (på den nest minste scenen på Øya), men jeg håper og tror at både han og Alaska snart kan innta mye større scener både her hjemme og ute i verden.

The Black Keys er allerede vant til å være headlinere, men jeg må skam å melde innrømme at jeg bare har hørt et par av låtene deres på radio.

The Black Keys

Så derfor ble det en kjempe opptur å se det lille kompakte bandet holde den beste konserten på Øya. De spilte en fengende, klassisk rock med en nerve og et trøkk som gikk rett hjem hos meg og et stort publikum fredag kveld. Nå er det bare å kjøpe musikken dere, for dette må jeg ha mer av, mye mer av.

Øya-publikummet er som tidligere nevnt vel så mye opptatt av fest og hverandre som av musikken og her gjelder det å være urban. Derfor var det en lite kulturkollisjon lørdag kl 1300 for da var det Odd Nordstogasom skulle forsøke å få vekket folket. Heldigvis hadde de sureste urbane ikke dukket opp, så Nordstoga dundret i vei med det han kan. Han spilte med ni andre på scenen og lød som Telemarks svar på The Boss, og selv på Øya måtte han til slutt trekke opp trekkspillet

Odd Nordstoga: «Trekkspill – roten til alt godt i musikkverden»

for som han sa: «Trekkspillet er roten til alt godt i musikkverden.» En herlig start på en festival dag fylt med solskinn og fest.

Resten av lørdagen ble fylt med mange fine konserter: Svenske First Aid Kit lød akkurat så nydelig og harmoniske som jeg ventet, mens Charles Bradley ga oss tidløs soul og oste av slik spillelykke at alle måtte gi seg over. Flere hadde et høydepunkt med Bon Iver, men for meg er det alt for lite trøkk i det. Derfor var det gøy å gå til neste scene og oppleve Karpe Diem med et stort strykeorkester og verdens største sofa hentet fra Kina. Og helt til slutt fikk vi med oss de ti siste minuttene av håndballjentenes triumf i DnBs telt. En passende avslutning på en flott festival.

 

 

Knut Gørvell
Jeg er utviklingssjef for skjønnlitteraturen i Cappelen Damm. Jeg brenner for å formidle litteratur til det norske folk. Jeg og kjæresten min har til sammen seks barn, så denne bloggen vil i tillegg til tanker om bøker og kultur også handle om livets viderverdigheter i en storfamilie i en travel hverdag med 8 B-mennesker.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *