«Sorgen er et vilt rasende dyr»

I en bokhøst der Fifty shades herjer med tre titler på boklistene er det viktig å minne om at flere av våre mest modne forfattere fortsatt skriver viktige romaner som reflekterer over livets eksistensielle sider. En slik roman er Ketil Bjørnstads Verdens ende som handler om foreldres verste mareritt: Å miste et barn.

For meg var det en enorm opptur å lese Verdens ende, for jeg ble minnet om hvorfor jeg begynte å elske å lese. De beste romanene gjør noe langt mer enn å underholde, for de får deg til å reflektere over det viktigste i livet. De store forfatterne kan berøre deg i ditt innerste, og når de lykkes, kan de kan flytte deg og verden et ørlite stykke. Med Verdens ende gjør Ketil Bjørnstad nettopp dette. Det er en roman om ondskap og dumhet, om sorg og fortvilelse og om hevn og hatets plass i livet.

Verdens ende begynner med at forlagsredaktør Aslak Timbereid skal følge sin ni år gamle datter Emma til hennes mor som bor i Nord-Norge, der hun skal tilbringe skoleferien. Under landing i sterk vind skjer det en ulykke. Flyets understell bryter sammen. Emma som ikke har setebeltet festet skikkelig, brekker nakken og dør en uke senere av skadene. Resten av romanen handler om hvordan de to foreldrene takler det å få grunnen revet bort under seg. De samles i sorgen og ikke minst i raseriet – et raseri mot skolen og jenta som mobbet Emma og mot flyveren som feilvurderte vindforholdene.

Verdens ende handler om det destruktive – hevnen og hatets plass i våre liv. Aslak Timbereid opplever at det vi kaller sivilisasjon bare er en tynn skorpe over det moralske kaos. De to foreldrene merker hvordan sorgen kan ta fra dem makten og bli til et «villt rasende dyr». Noe av det såreste og sterkeste i romanen er beskrivelsen av den mobbingen Emma ble utsatt for på skolen. Som leser blir jeg nesten like rasende som Aslak når sjefsmobberen Jade på ni, holder en tale på minnestunden:

Raseriet som jeg følte overfor Jade, og som jeg visste at jeg måtte prøve å kontrollere. Raseriet overfor dumheten, uforstanden. Det Sandemose hadde skrevet, at djevelen ikke var ond. Djevelen var først og fremst dum. Alt det negative som djevelen symbolsk representerte, handlet først og fremst om uforstand, mangel på innlevelse, fraværet av kunnskap.

Hva er det onde? Hvem er den onde? Hvorfor gjør vi det onde? Hvordan bekjemper vi det onde? Jade er den onde. Hun er ni år gammel. Og jeg ønsker å bekjempe henne.

Ondskapen og dumheten er i følge Bjørnstad et allestedsnærværende fenomen. Han beskriver hjerteskjærende hvordan vi foreldre føler oss maktesløse overfor ondskapen mellom barn, og hvilke problemer vi får når vi møter denne ondskapen.

«Å bli eldre er å gå fra lidenskap til medlidenhet,» siterer fortelleren en av sine litterære forbilder: Albert Camus. Heldigvis er den modne forfatteren Bjørnstad blitt mer og mer lidenskapelig rasende med årene. Han sparker til mange kanter, men gjør det på en elegant måte for eksempel overfor skolene: «Les så det freser. Oslo-skolens motto. Men det freste aldri da Emma leste. Hun leste rolig og langsomt. Derfor skjønte hun også hvert ord.»

Ketil Bjørnstad Foto: Inger Synnøve B. Barth

Verdens ende handler også om litteratur, naturlig nok siden hovedpersonen er forlagsredaktør. Jeg som selv skrev magistergradsoppgave om Sandemose og Det svundne er en drøm, fryder meg over hvordan Bjørnstad krysser Sandemoses spor. Med denne romanen står han frem som Sandemoses arvtager. Ketil Bjørnstad skaper lidenskapelig og troverdige karakterer, han gjør presise observasjoner, og han har skapt et urovekkende og troverdig drama. Ketil Bjørnstad skriver med blod og ikke blekk i pennen.  Nettopp derfor kan Verdens ende også leses som et angrep på den innadvendte og selvopptatte samtidslitteraturen. Også hovedpersonen kritiserer mange av samtidsforfatterne for å være mer opptatt av å skrive om egen tekst, skrivevegring og egne trivielle opplevelser enn om livets store spørsmål.

Ønsker du å gi bort en hard pakke til jul med temaer som angår leseren, er Verdens ende et svært godt tips.

 

Knut Gørvell
Jeg er salgs- og markedsdirektør i Cappelen Damm med ansvar for skjønnlitteratur og sakprosa. Jeg brenner for å formidle litteratur til det norske folk.
1 kommentar
  1. […] flyveren som feilvurderte vindforholdene. Jeg var dypt fascinert av Aksel Sandemose som ung, og ved lesningen av Verdens ende følte jeg at han endelig har  fått en verdig […]

    22. desember 2012 kl 09:47

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *