Gavetips: Årets beste romaner

«Hvorfor skal vi lese? For å forøke vår innsikt, avlegge våre fordommer og bli i stadig høyere grad personligheter,» hevdet Georg Brandes. Noen bøker er langt mer enn underholdning, de gir deg grunnleggende ny innsikt. Så hva med å gi bort en roman til jul som kan gjøre mottakeren litt klokere. Dette er de romanene som har gitt meg mest i år.

SANDEMOSES ARVTAKER

Ketil Bjørnstad: Verdens ende

I Verdens ende skriver Ketil Bjørnstad  om foreldres verste mareritt: Å miste et barn. Foreldrene i romanen samles i sorgen og ikke minst i raseriet – et raseri mot skolen og jenta som mobbet Emma og mot flyveren som feilvurderte vindforholdene. Jeg var dypt fascinert av Aksel Sandemose som ung, og ved lesningen av Verdens ende følte jeg at han endelig har  fått en verdig arvtager.

GULLREKKA VED EN AV DEM

Lars Saabye Christensen: Sluk

Sluk er en slags kinderegg av en bok. Du får to fantastiske romaner i én som begge kunne ha stått på egne ben, og umiddelbart er det ikke helt lett å se hva sammenhengen er. Men naturligvis er det en mening med dette, og Saabye Christensen binder dette elegant sammen med en epilog som gjør at man også leser boka som en slags selvbiografi. Mens vi venter på tv-serien Halvbroren, bør du lese Saabye Christensens beste roman siden nettopp Halvbroren.

OUTSIDERNES KONGE

Ingvar Ambjørnsen: Natten drømmer om dagen

Helt fra de første bøkene som 23. salen, Den siste revejakta og Hvite niggere har Ingvar Ambjørnsen skrevet om outsiderne, om de som mer eller mindre frivillig bryter med fellesskapet. I Natten drømmer om dagen har han skapt en ny klassisk Ambjørnsen figur: «hyttevandreren» Sune. Og jeg er like begeistret som anmelderne!

 

EN UJÅLETE SPRÅKMESTER

Per Petterson: Jeg nekter

Å lese Pettersons romaner er som å møte en gammel venn, og denne gangen handler det nettopp om å møte en gammel venn igjen etter femotredve år. Den gang var vennskapet helt naturlig, men nå er alt fremmed. Også Per Petterson har skrevet en av sine beste romaner i år!

POSTDIREKTIV-ROMANEN

Vigdis Hjorth: Leve posthornet

Bjørn Gabrielsen oppsummerte sin anmeldelse av Leve posthornet med at skal du lese en roman om EUs postdirektiv, så er det denne. Ja, det høres ut som en rar ide å skrive en roman om en kommunikasjonsrådgiver som føler at livet er banalt og må bistå Arbeiderpartiet med innføringen av EUs postdirektiv. Det er nok bare Vigdis Hjorth som kunne ha gjort det til en flott roman.

DEN STORE NORSKE SJØROMANEN

Jon Michelet: En sjøens helt

Jeg har ennå ikke fått lest denne første delen av Michelets store dramatiske beretning om en norsk sjøhelt, men jeg gleder meg til å lese den u jula. Jeg har hørt så mye bra om den at jeg i går ga den til svigerfar, og faren min får også denne til jul. (Han leser ikke blogger.)

«DEN NYE FRANZEN»

Jeffrey Eugenides: Formål ekteskap

Jeffrey Eugenides er en av de store amerikanske forfatterne. Med Formål ekteskap beviser han at de store kjærlighetsfortellingene fra 1800-tallsromanen er høyst levedyktige. Han skriver med troverdighet, innlevelse og humor og så knakende godt at dette for meg er årets «Franzen-opplevelse».

 

FJORÅRETS BOOKER-PRISVINNER

Julian Barnes: Fornemmelse for slutten

Julian Barnes hadde skrevet ti romaner før han med Fornemmelsen for slutten mottok Booker-prisen for 2011. Det er en stor roman på svært få sider. Tony Webster er nå pensjonist. Han har gjort karriere, giftet seg én gang, hatt en avbalansert skilsmisse, men han har mange minner fra kostskoletiden da han og vennene hans var sultne på sex og på bøker. Minner er flyktige og upresise, og de kan ha overraskende virkninger. Fornemmelse for slutten er fort les, men det er en roman som ikke slutter å virke på deg.

«EN INTELLEKTUELL DOWNTON ABBEY»

Alan Hollinghurst: Den fremmedes barn

Alan Hollinghurst er en av Englands mest kritikerroste forfattere og har blant annet fått Bookerprisen. Den fremmedes barn er en stor og rystende god roman i beste britiske fortellertradisjon. Handlingen i strekker seg fra 1.verdenskrig og frem til i dag, og romanen kan beskrives som en slags «intellektuell Downton Abbey». Alle stemmene og karakterene i Den fremmedes barn kretser rund den unge poeten Cecil Valance. Før han døde som krigshelt i 1. verdenskrig, satte han mange hjerter i brann og store følelser i spill. Her er det snakk om en udødelig kjærlighet og ikke minst et uvanlig trekantdrama.

EN INDISK AMBJØRNSEN

Aravind Adiga: Siste mann i tårnet

Aravind Adiga har siden Hvit tiger kom ut i 2008 blitt et kjent navn for norske lesere. Han skriver ærlige, humoristiske, samfunnskritiske romaner fra dagens India – ikke om krydder ogsterke farger, men om følelser, økonomi og uoverstigelige klasseskiller. Handlingen utspiller seg i Mumbai. Byfornyelsen kommer til en boligblokk, det vil si: Egentlig er det vel bolighaiene som kommer. I denne blokka bor en samling borgere av alle slag, alle religioner og yrkesretninger. Problemene har vært små: Vannet virker bare et par timer om dagen, og taket står i stadig fare for å blåse av, men alt i alt er det et fredelig og lykkelig hjørne av Mumbai. Men idyllen varer ikke, for blokka skal jevnes med jorda for å bygge et slags Shanghai i Mumbai. Den eneste som tar opp kampen er blokkas ubestridte leder en pensjonert lærer.

Også Aravind Adiga  er Booker-prisvinner, og han skriver med humor og lidenskap som en slags «indisk Ambjørnsen».

 

 

 

Knut Gørvell
Jeg er salgs- og markedsdirektør i Cappelen Damm med ansvar for skjønnlitteratur og sakprosa. Jeg brenner for å formidle litteratur til det norske folk.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *