Jo Nesbø: ”Krimlitteratur som omgangsform.”

Jo Nesbø er årets festivalforfatter på Krimfestivalen, og han fikk også Rivertonklubbens ærespris.

Jo Nesbø er årets festivalforfatter. Han åpnet festivalen med å holde en prolog som vi har fått anledning til å gjengi her:

«Kjære lesere, kjære kolleger, kjære arrangører, kjære utgivere og kjære krimlitteraturvenner. Jeg har fått det ærefulle oppdrag å få åpne Krimfestivalen 2016 med en liten prolog, og den prologen har jeg gitt en tittel: ”Krimlitteratur som omgangsform.”

Hva er det med krimlitteraturen? Hva er det med krimlitteraturen som gjør at vi, lesere og forfattere, ikke går lei av den? Det vil si, det gjør vi jo, men vi kommer tilbake. Så hva er det som gjør at vi kan lese den samme fortellingen, med bare ørsmå variasjoner, om og om igjen og fortsatt glede oss til den neste?

Det er – og her er fasitsvaret, undertegnet denne taleren – at krimlitteratur er en omgangsform. En måte å være sammen på, å kommunisere på og å leke på eller gi og ta juling på. Omtrent som å feire juleaften med ekskone, felles barn og hennes nye type og deres respektive slektninger i villaen hvor du en gang bodde. Enhver omgangsform krever en etikette. Ifølge et norsk leksikon betegner etikette et sett av regler som influerer forventninger for sosial oppførsel i samråd med gjeldende konvensjonelle normer.

I en kultur med felles oppfatning av etikette er altså det som ikke skjer like viktig som det som skjer, fordi det handler om å oppfylle eller å bryte med forventninger. Når man lar være å hilse på naboen i en trappeoppgang med fire leiligheter kommuniserer denne ikke-handlingen et vel så sterkt budskap som å hilse. Slike klare brudd på etikette KAN skape en interessant spenning i etikettebelagte omgangsformer som talkshow, jobbintervjuer og møter i oppgangen, men mest sannsynlig skaper det bare en sur nabo.

Som i en krimroman hvor mistanken som i starten av fortellingen rettes mot den utrolige usympatiske, halvfascistiske, tidligere straffedømte taperen, faktisk viser seg å være berettiget, han er skyldig, end of story. Det er et brudd på etikette, det er ikke slik vi omgås, krimforfatter og krimleser. Det KAN skape en interessant nyskapende spenning i sjangeren, men mest sannsynlig skaper det bare en sur leser.

Å møte opp nevnte julaften er en fortelling som nesten utelukkende handler om omfangsformens tilhørende etikette, hva man gjør og hva man ikke gjør. Klemmer man sin ekskone eller ikke, hvor hjertelig håndhilser man på den nye typen, hvor ved bordet er man plassert, er det den nye typen som utbringer den første skålen og ønsker velkommen til tross for at det er DU som har lagt parketten og tapetet der dere sitter. Og hva med at du har kjøpt en alt for dyr presang som du egentlig ikke har råd til til din datter, bare for å se trynet på den nye typen som trodde du og din eks var blitt enige om måtehold i år. Hvem bestemte at dere skulle gå rundt juletreet FØR kaffen ETTER gavene, og at ”Deilig Er Jorden” ikke passet å synge i år. Og etter fire eller fem timer med denne intense verbale og non-verbale kommunikasjonen med fire hundre siders undertekst, går du hjem og blir liggende våken halve natta og gruble hva det hun sa EGENTLIG betydde. Akkurat som med en god kriminalroman.

Tilfeldigheter og tradisjoner har gjort at den skandinaviske kriminalromanen har – og i alle fall hadde – et mandat til å bruke fiksjonen til å sette et kritisk søkelys på samfunnsaktuelle temaer eller – for de som tenkte enda større – på samfunnet som sådan. Jeg skal her nøye meg med å komme med noen få betraktninger rundt kriminalromanens mandat til å snakke. Altså, prate, SMÅPRATE, for å si det litt stygt.

Vi snakker ikke alltid om været fordi vi er så interessert i været, men fordi vi er interessert i å snakke. Ikke nødvendigvis snakking i form av lyden av ord, våre egne eller andres, men følelsen av å være del av noe, noe vi kan gjøre sammen, og været er såpass allment at stort sett alle kan knytte en kommentar til det, et tilbakeblikk på hvordan det har vært, hvordan det oppleves å være nå og håp og forventninger til fremtiden. Det er trygt å snakke om været. Og paradoksalt nok føles også ofte den mest bestialske krimroman mer trygg enn når mer eksperimenterende forfattere som Thure Erik Lund skriver om en fyr som går rundt i norsk skau hvor det som kjent skjer fint lite, eller Cecilie Løveid iscenesetter karakterer som fremfører snauklipte, norske setninger om ingenting i en bil som ikke en gang kjører særlig fort.

Det er fordi vi faen ikke kan stole på at Løveid og Lund oppfører seg som folk og holder seg til omgangsformen. Krimforfattere stiller til jobbintervju i dress og slips eller skjørt, de folka der stiller i kamuflasjeuniform. Og det er derfor de ikke får jobben. Fordi arbeidsgiveren, den jevne leser, vil vite hva han og hun får. Det er en misforståelse at leseren vil overraskes. Når leseren av en krimroman nærmer seg løsningen på mordmysteriet – og den bør helst komme mot slutten hvis du vil kalles inn til annengangsintervju – er det noen som tror at det er den uventede løsningen som skaper jubel.

Feil.

Om løsningen var VIRKELIG uventet, hvis den skyldige i en opp til da Agathe Christie-lignende fortelling viste seg å marsvinet som var besatt av onde ånder fra Mars, så ville det slett ikke skape jubel. Det ville være et fornærmende brudd på etikette og leseren ville slutt å hilse på deg i oppgangen. Det er den halvveis, kanskje ubevisst forventede løsning som er god tone. En løsning som er innenfor det mulighetsområde som sjangeren som omgangsformen tillater. Leser og forfatter er enige om at løsningen ikke skal fremkalle et forvirret ”hva?” stilt overfor et fortellermessig anarki, men et erkjennende ”å ja, selvfølgelig!” eller et litt mer skuffet ”den så jeg ikke komme” men hvor vi tross alt har landet innenfor juleselskapets rammer.

Hvis disse små betraktningene rundt kriminallitteratur som omgangsform kan høres ut som de vil redusere kriminalromanen til noe smått og trivielt, uten evne eller vilje til å forandre seg selv eller leserens syn på verden, så er det jeg vil frem til. Tvert om. Jeg mener at nettopp kriminalromanens strenge og detaljrike etikette gir krimromanen – når den er på sitt beste – en ekstra flymotor i forhold til kultur som ikke har et så inneforstående publikum som krimlitteraturen . For krimromanen kommunisere ikke bare innhold, fra setning til setning, men i form, i hva den velger å IKKE gjøre, i hvordan den følger ELLER bryter med tradisjon.

DET ER DEN EKSTRADIMENSJONEN ALL BRED, FOLKELIG sjangerkultur har.

Når Bruce Springsteen synger: ”Jeg lærte mer av en tre minutters popsang enn jeg noensinne lærte i skolen” kan han si det fordi den tre minutters popsangen i sin tur har lært av – og er av avleiring av – millioner andre popsanger, den står på skuldrene til en sjangertradisjon og den kan snakke om været, som en sang som HERE COMES THE SUN helt bokstavelig gjør, og likevel er hver setning ladet med innhold uansett om det er tilsiktet fra forfatterens side eller ikke. Fordi ingen sjangerfortelling er en øy, men en stat i en kontekst, i De Forente Krimromaners Stater.

Kjære krimlitteraturvenner, måtte Krimfestivalen bli en suksess, måtte morderen avsløres og god jul. Takk for oppmerksomheten.»

Knut Gørvell
Jeg er salgs- og markedsdirektør i Cappelen Damm med ansvar for skjønnlitteratur og sakprosa. Jeg brenner for å formidle litteratur til det norske folk.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *